Vidar Steimler

Helt enig med deg, Martin. Det er ikke noe som forhindrer bruk av bambus i saltvann. På lik linje med plaststenger, bør man velge deler som i minst mulig grad påvirkes av saltet (holker, ringer og snellefeste). Selve stangen er normalt lakket med en eller annen form for vannbestandig lakk, gjerne båtlakk. Lakkerte trebåter bør ikke være et ukjent fenomen for oss nordmenn, og det fungerer jo. Min erfaring er at alt utstyr som brukes i saltvann må skylles etter bruk, punktum! Salt i vann/luft har en utrolig evne til å tære opp de fleste materialer, så selv om en karbonstang i seg selv tåler påvirkningen ganske godt, vil ringer og snellefeste korrodere dersom det ikke skylles etter bruk. Om man virkelig ønsker å utsette en nyinnkjøpt canestang til 20 000 for den belastningen saltvann uansett medfører er jo et annet spørsmål....

Ser at tallet 70 er oppgitt, men det fremgår ikke av statistikken. Ego "leder" jeg foreløpig crazyeyes crazyeyes Er faktisk heller ikke sikker på om tallet stemmer helt. Vurderte å gå for alternativet over, men har kvittet meg med en del de senere år. Gjør så dette meg til en manisk samler? Jeg veksler mellom å fiske med noen få stenger, og er sånn sett relativt nøktern. I og med at jeg driver med det jeg gjør, faller det også naturlig å beholde noen rariteter selv. I tillegg har jeg en del gamle stenger, den eldste fra omkring 1850. I så måte kan jeg kalles samler, men de som kjenner meg godt vil nok heller beskrive meg som nærmere det motsatte av manisk.... Statistikk er finurlige greier, og når man roper i skogen får man som kjent kongler i munnen

Jeg hadde med cane til Kola og brukte den en formiddag. Det var en 5'er stang og synes den ble veik når de store gutta tok tørrflua. Tuppen knakk etter å ha kjørt en på 2,6 kilo. Tar ikke med cane til Kola igjen... Har vanskelig med å se at en cane i klasse 5 skal være svakere/sterkere enn en karbon i samme klasse. Det er jo snørevekten som bestemmer fleksibiliteten, ikke fiskevekten. Har selv opplevd stangbrud med karbon under kjøring av mindre fisk, men tør ikke på noen måte tilskribe bruddet stangmaterialet. Det er faktisk også en del forhold som taler for å velge cane til de litt mer tøffe ekspedisjonene. Massiv cane tåler betydelig mer slag enn hulbygget karbon. Det er faktisk et dokumentert faktum. Kan jo være greit å kunne fortsette fisket på tross av en tur i steinrøysa.

Lukter Millward lang vei, men du klarer kanskje å skaffe til veie noen enda mer uskarpe bilder ?? Synes uansett at det slitte håndtaket forteller en utrolig spennende historie

Grattis! nesten som en cane i fargen Lamiglas hadde noen kjempefine stenger på 80-tallet husker jeg. Regner med at det blir muligheter til å prøvekaste til sommeren :D

Har aldri sett stengene fra Zhu "live", men har hørt varierende rapporter fra folk som har prøvd dem. Gi en rapport når dere får testet stengene. Det jeg har sett av bilder av disse stengene tilsier at man får det man betaler for når det gjelder finish, ringer etc. Uansett kan det godt tenkes at de er fine å fiske med, og det er jo det som til syvende og sist betyr noe. Når det gjelder ditt spørsmål om navn/pris er svaret ja og nei. De store produsentene selger/prises i stor grad ut i fra navn. Noen av dem leverer også, men ikke alle. Ta f eks Hardy. De har i flere år levert canestenger som er utrolig stusselige i forhold til pris. Nå skal det sies at de nylig har inngått et samarbeid med canebyggeren Tom Moran, så da går jeg ut i fra at de også begynner å ta kvalitet på alvor.

Velkommen i de "Paranoide Stangbyggeres Forening", Heretter kalt PSF. Hensikten med denne foreningen er å skjule egne feil, men samtidig avsløre andres feil. Kan garantere at vi som er med i klubben finner feil, men holder tett med mindre stangbyggeren ikke er medlem. Ikke-medlemmer kritiserer vi selvsagt hemningsløst

Gratulerer Jørn, og velkommen i klubben. Skøyteis høres da ut som en fin arena for prøvekasting?

Mygg er realt, og ikke noe stort problem å beskytte seg mot. Knott derimot....... Har brukt "den grønne" flasken (Aktiv fritid??) med skyhøyt DEET innhold i krisetilfeller mot knott, men liker det ikke. Sist sommer fikk jeg prøve flytende Aurax. Har tidligere forsøkt Aurax på tube, og synes ikke det var noen stor suksess. Var derfor temmelig skeptisk. Men, av en eller annen merkelig grunn viste det seg at flytende Aurax faktisk fungerte vel så godt som den grønne giftbomben for meg. Kommer derfor til å bytte ut rottegiften med flytende Aurax til sommeren.

Huff da Tørrbjørn. Skal du fiske etter meg må du nok spandere på en agatering Og disse karene planlegger jeg fisketur sammen med......

Denne fluen må være av typen "fiskeguide"! Oj-oj-oj, den var bløt

Dersom du er noenlunde eksakt med matematikken, og noenlunde nøyaktig med høvelen, kommer trolig den første stangen din til å overgå det meste av "masseproduserte" canestenger du har prøvd (ift tilsvarende tapering). Som jeg har sagt utallige ganger før: masseprodusenter tenker "time is money", småprodusenter tenker "pride & quality in details, fuck the money". Det er slike holdninger som skaper det lille ekstra

På hjemmesiden til Engherdal fjellstyre står følgende å lese: "Engerdal fjellstyre har inngått 3-årige samarbeidsavtaler med hhv Engerdal fjellsameie, Engerdal grunneierforening, Engersjøen fiskeforening og Hylleråsen fiskeforening, om administrering av fiske på deres områder (bla Hognsjøen, Blakksjøen, Engeråa, Engersjøen, Røavassdraget). Lenge har det vært et ønske fra reiselivet i Engerdal om å få til et felles fiskekort. Gledelig er det at dette ønsket nå kan innfris." Dette betyr at sportsfisket i Engerdal endelig er så godt som "samlet til ett rike", og en rekke flotte fiskeplasser sørøst i kommunen er innlemmet i kortet.

Dette begynner å bli en morsom tråd Klassisk FFS stil, der fokus flytter seg proporsjonalt med klokkeslettet få fredags/lørdagskvelden. Silke og bambus, why??! Svaret er egentlig uhyre enkelt: Why not?

Tja..... Det er vel slik at alle canestenger ikke passer til alle fiskesituasjoner, men det gjør vel heller ikke karbonstenger? Det finnes vel knapt et eneste rasjonelt argument for å bruke cane, bortsett fra at faren for lynnedslag i stangen er betydelig redusert. På tross av dette bygger vi fortsatt hus i laftet tømmer, velbygde trebåter og vakre tollekniver i tre/lær/bein/sølv/stål. Du kan bo i et hus av glass og betong, seile en plastbåt, og spikke med en morakniv med plasthåndtak dersom du er 100% rasjonell. Heldigvis handler ikke fluefiske om å være rasjonell! Når det er sagt, finnes det vel bare en måte å finne ut av spørsmålet på; prøv selv. Silkeliner har en overlegen fordel fremfor plast, nemlig betydelig mindre snørediameter (med de fordelene det bringer med seg). Samtidig har disse snørene også noen negative sider (mer vedlikehold etc). Nok en gang, prøv selv

Om så var, Sjur, så spiller det ingen rolle. Jeg har nemlig lånt veldig mange andre ideer av Wolfram Ville bare få frem at det finnes flere metoder for problemløsning. Mine er definitivt ikke av det forskningsbaserte slaget, med mindre "success by accident" kan sees på som forskning blant praktikere? Metall ventilasjonsrør, som er nevnt her tidligere, egner seg ypperlig til Neunemanns varmluftsovn.

Hermann: Flatemålene har egentlig kun betydning for splittingen, slik at man splitter brede nok spiler. Etter splitting måler jeg kun høyde på trekantene. Dersom du skal fjerne emaljen etter grovhøvling, må du huske å ta hensyn til dette når du stiller inn formen. Jeg fjerner ikke emaljen. Det gjør jeg først etter liming, med sandpapir. Dette betyr at mine stenger er svakt avrundet på flatene (bambusens naturlige fasong). Jeg gjør det slik for å ta vare på mest mulig spenstfiber. Dersom du sammenlikner D på en stang jeg bygger, og en stang bygget med nedslipt emaljeflate, vil du se en forskjell i masse (se vedlagte skisse). Den stiplete linjen representerer min byggeteknikk. Dette betyr at mine trekanter ikke er 100% likesidet. Det betyr også at jeg går litt på akkord med nøyaktigheten ved at jeg høvler med en ”rund” kant i formen, og at jeg ikke kan kontrollmåle alle vinklene eksakt. I tillegg er det en liten variabel ved tykkelsen på emaljelaget (som pusses helt til slutt). Tykkelsen på emaljen beregner jeg forresten også, slik at jeg ender på riktige mål når emaljen er pusset vekk. Som sagt, jeg er sykelig opptatt av fiber, og prioriterer dette foran noen 100-deler feil på endelige mål. Når jeg bygger slik, bør jeg i teorien øke D litt dersom jeg skal kopiere en stang med skrapte flater. Jeg har bygget stenger med økte mål (samme masse), og jeg har bygget med identisk D. Ærlig talt så merker jeg ingen forskjell i praksis. Dessuten bygger jeg sjelden rene kopier lenger. Jeg tror faktisk at høyere innhold av spenstfiber utjevner forskjellen i masse (men har ikke vitenskapelig belegg for det). Det finnes mange veier til Rom, og dette er altså min Sjur: Når det gjelder fordeling av spilene, er dette et godt eksempel på forskjellen mellom Wolfram og meg. Min teori om fordeling av spiler bygger kun på at jeg ser en logisk likhet mellom norsk furu og kinesisk bambus (vær, vind og natur). Denne tilnærmingen hadde jeg lenge før Wolfram (og selvsagt også Bob Millward) lanserte sine vitenskapelige tester. Jeg er altså ”prøve og feile typen”, mens Wolfram har den vitenskapelige tilnærmingen. Likevel kommer vi forbausende ofte frem til omtrent samme resultat. Det er forresten uhyre interessant å merke seg at på tross av at fiskestenger har vært bygget av laminert bambus i snart 200 år har ingen gjort vitenskapelige tester på samme måte som Wolfram og Millward. Derfor er Wolfram sine ”papers” og boken til Millward et must for alle som er interessert i moderne splitcanestenger. De avliver faktisk en hel del gamle vedtatte sannheter i bransjen. Avslutningsvis må jeg si meg helt enig med deg. Garrisons bladknutefordeling kombinert med Wolframs fordeling av spiler er løsningen Huff, dette ble veldig teknisk, men dere ber om det Trekant.doc

Må slutte meg til Kjell her. Ta vare på øyeblikkene, og prat om/ta vare på de gode stundene. Ingen vet hva fremtiden bringer! Husker godt min siste fisketur med Far. Han var kreftsyk og i svært dårlig form. Jeg nærmest presset ham til en tur til elven, mest fordi jeg selv inderlig ønsket opplevelsen av en fisketur med far en siste gang (vi var dessverre smertelig klare over utfallet). Husker at han var bleik som et lik og hutret og skalv allerede da vi forlot bilen. Etter få minutter ville han hjem.. Han gråt da vi satte oss i bilen igjen. Det gjorde vi begge forresten... Far døde i grunnen for meg den gangen, selv om det tok flere måneder før han fysisk ble borte. Dette ble et sentimetalt innlegg, men jeg håper inderlig at din far får oppleve våren igjen. Utrolig mye har skjedd siden 80-tallets evner til å helbrede denne lumske sykdommen. Men, min moral er enkel; bruk tiden mens den er der.

Splitting: Ganger du D/2 med 1,1547 (1,3 av praktiske hensyn)), får du dimensjonen på flaten. Når du splitter, er det økonomisk å komme så nær dette målet som praktisk mulig. Du sparer bambus, og arbeid (mindre høvling). Selvsagt må du legge inn litt margin for sikkerhets skyld. Jeg grovhøvler i tillegg med tapering (i motsetning til Garrison som grovhøvlet parallelle splitter). Det gir den fordelen at jeg forholder meg til maksmål ved tykkeste ende av stangdelene. Om de smalner av noe oppover spiller ingen rolle. Hvor tett splittingen blir ift endelige mål er i grunnen en treningssak. Selv tar jeg utgangspunkt i tykkeste mål for den aktuelle stangdel, og splitter tettest mulig inntil dette. For en nybegynner er det alltid lurt å legge inn litt ekstra margin. Forskyving av bladknuter/fordeling av splitter: Garrison fordelte spilene i forhold til omkretsen på stokken. Motivet var å fordele splitter i forhold til stokkens "naturlige omkrets". Personlig mener jeg dette er riv ruskende galt! Bambus er et tre (OK gress, da). Sannsynligvis vokser det med omtrent samme forutsetninger som en norsk furu; det tilpasser seg vær og vind. Se på årringene på en gammel furu. De er mye tettere på den ene siden enn den andre. Naturlig nok, fordi treet skal stå i mot en fremherskende vindretning. Dette innebærer selvsagt at treet er mer bøyningsmotstandig på den ene siden enn den andre. Logisk sett gjelder samme forhold for bambus. Denne planten vokser i et relativt værutsatt område i Kina, og det er ingen grunn til å tro at den oppfører seg vesentlig annerledes enn vår furu i så måte. Ergo; dersom du fordeler splittene etter Garrisons metode, bygger du en stang som opprettholder bambusens egenskap med en sterkere side (mot fremherskende vindretning), altså en stang med innebygget "rygg". Derfor foretrekker jeg å fordele spilene slik at "mønsteret" fra stokken brytes, og jeg søker å oppnå en stang som representerer "gjennomsnittet" av sterke/svake sider. Garrisons rekkefølge for fordeling av bladknuter var, i følge ham selv, identisk med tenningsrekkefølgen for sylindrene på en motor. Jeg ser ikke helt sammenhengen mellom en motor og en bambusstang. Binder: Ja, jeg har i flere år surret for hånd. Hovedårsaken er at min Garrison binder aldri har fungert etter intensjonen. Jobber nå med å få på plass en såkalt ”four-string binder”, som forhåpentligvis løser alle problemer Skal du bygge et fåtall stenger fungerer håndsurring etter liming helt greit. Galskap: Hermann, du har en klok kone/samboer! Du er riv ruskende gal, og dersom dette utvikler seg ytterligere skal du være glad for hver dag hun holder ut! Jeg snakker av erfaring, og er utrolig stolt/takknemlig for min egen bedre halvdel. Du aner ikke hva hun har holdt ut med Høvelen din er forresten dritfin

Denne tråden så jeg dessverre ikke før i dag. Etter å ha lest igjennom den, får begrepet "Petri bødre" en helt ny mening for meg. Mine tanker går til Toggis nærmeste.

Ble selv eier av et Nikon D3100 i dag Må si at utvelgelsesprosessen var vanskelig. Anbefalingene varierer, avhengig av hvem du spør. Var innom flere Canonmodeller, men snevret det etter hvert inn til to kandidater Nikon D5000, og 3100. Så gjenstår det å se om jeg blir fornøyd. Foreløpig er jeg bare godt inne i bruksanvisningen + prøveknotting, og det virker i grunnen ganske greit. Har ikke fotografert "ordentlig" siden filmruller gikk av moten, og min trofaste Olympus OM2 ble parkert. Skal bli morsomt å komme i gang igjen, men jeg registrerer at det ikke lenger bare er iso, blender og lukkertid som gjelder. Har mye å lære

Kevlarhansker, flittig som en maur, tålmodig som en flått, og sterk i troen som en selvmordsbomber. Da blir det nok stenger til slutt Blir hyggelig å treffes. Besøk i verkstedet tvinger meg dessuten til å rydde litt.....

I følge Garrison skal man unngå bladknuter akkurat ved enden av holken (overgangen metall/bambus). Han fordelte selvsagt knutene etter sin egen metode. Selv har jeg aldri opplevd problemer med bladknuter relativt nær holken. Risikoen øker selvsagt med 2x2, og begynner å bli stor ved 3x3 fordeling. Har du så stor avstand som 5'', er det ingen fare.

Har fått en forståelse for at det er forskjell på de forskjellige Dickersontaperingene. Generelt er det stenger med toppaksjon i motsetning til Young sine som har aksjonen lenger ned og er (semi)parabolske. John Pickard som er en renomert stangbygger "over there" og som har spesialisert seg på Young og Dickerson taperinger beskriver noen Dickerson stengene slik: Dickerson Rod Model 6611, Very nice small stream 4wgt 7012, Crisp dry fly 4 wgt very popular rod 761510 nice DT 5wgt 7612 nice 4wt 7613, Fast tight loop 5wgt 8012 med 4wt 8013, Very nice 5wgt 8014 Guide ,Very fast powerful 6 or 7 wgt rod, very popular with hex hatch and night fishing. For controlling large trout. 8615 Nice 6wgt for trout/bass 8616 Large trout light steelhead rod would take a 7wgt. Vidar eller Wolfram kan vel si mye om dette om de får lyst til å skrive noen ord. Tja, disse beskrivelsene sier vel omtrent like mye som alle andre stangbeskrivelser? Det eneste jeg kan tilføye er at Dickerson bygde forskjellige stenger. Generelt kan man si at f eks 8013 er en roligere stang enn 8014. Betegnelsen betyr at f eks 8013 har en holk på 13/64 tomme, men 8014 har en på 14/64. Begger er 8' lange. Større holk gir naturligvis større stangdiameter og ergo mere gods og punch. Ofte en snøreklasse ove sin lillebror.

Skaff deg "billettørknotter", slike man trer på fingertuppene. Bruker det selv på venstre tommel, pekefinger og langfinger (med hull ytterst på de to siste, fra Biltema). Gir nok friksjon til å holde splitten på plass, og du har mer enn nok følsomhet igjen. Høvlet bambus er så skarp at du aldri blir "herdet". Bare tull å prøve å være macho her Når det gjelder bladknutene. Ta et aluminium vinkeljern. Fil et spor i dette tilsvarende "leppen" på bladknuten (+ ca ørllite "utbuling" ved sidene). Sett dette i skrustikken når du retter.Dersom du studerer fasongen på en bladknute, vil du se at de er ganske like. Ekstreme varianter er det lurt å styre unna. Du sparer filingen (som faktisk fort gir unødvendige sår dersom du ikke er ekstremt dyktig), og når knutene er rettet pusser du lett ned leppen + resternde ujevnhet med sandpapir/kloss. Chattanacs bok er OK, men jeg mistenker den fyren for å gjøre ting unødvendig vanskelig, med vilje. Har også en video han laget i sin tid. Den bruker jeg når jeg har problemer med å sovne.... Det er jo ikke nødvendig å vise alle dragene med pusseklossen.. Så til fordeling av bladknuter. 2x2 fungerer fint, men hvorfor ikke gå for gull? Dersom stokken er lang nok er Garrisons metode utvilsomt det beste.