Av og til klaffer det meste... Man observerer vannet, ser en fisk som holder på i et bestemt område som ser skikkelig fin ut... Man sniker seg forsiktig i posisjon, man får presentert bra, flua flyter perfekt, ørreten ruller rolig over flua. Først hodet, så ryggfinna og man rekker å se halen vinke farvel før man strammer kontrollert opp og det svarer tungt og drar ut på backingen før man føler at man får kontroll. Etter en stund med flere utras og tung stanging og noen nervepirrende minutter så så får man kontroll og til slutt håvet en vakker ørret! Slike øyeblikk er det man jakter etter! Og så å se en så flott fisk gli ut i det fri igjen, så føles det bare. Ja, det føles bare bra!