Håvard Stubø

Vanskelig - bildet viser så lite. Tipper et sted i Lavnjes/Guorga-vassdraget?

Bra gjetta, men det er nok enklere enn som så.

Arne er alltid ulastelig antrukket på fisketur, også i denne elva, som begynner på B...

Hvor foregår dette aprilfisket? Hint: det er en elv - det ser bare ikke sånn ut på bildet. Forøvrig et mobilkamerabilde. PS! Frekke briller på kompisen min, ikke sant? Edit: enda et hint: ligger godt nord for polarsirkelen.

Vel, det begynner på en konsonant som kommer veldig tidlig i alfabetet (men ikke først)

Her! [attachthumb=1][attachthumb=2]

Hehe.. Jada,, Er lov og gjette feil. Men hvorfor i alle dager har ikke du unnet deg en tur til en av disse elvene? Foresten. Så er det en foss sommerelva, som renner til Máskeluobbal. Og Máskeluobbal er jo begynnelsen av Máskejohka.. Forklaringa på det er at jeg har pleid å "angripe" Laksefjordvidda fra nord - og da er det jo endel interessante plasser å teste før man kommer ned til disse elvene... Men det hadde vært artig med en tur til de øvre delene, helt klart.

Det aner jeg ikke - har aldri fisket i Mas(ke)jokka (men det tipper jeg du har). Var vel 50/50 mellom den og Laksjokka (der jeg heller ikke har fisket), og så gjetta jeg feil. Svarte h#%$&!!!!!!!!!

Maskejokka?

Personlig foretrekker jeg sneller med klikkbrems. De har fet lyd, og går ikke så lett i stykker. Bremser med håndbaken. Jeg har sett diger ørret gå tapt fordi man begynner å tulle med skivebremsen mens man kjører fisken. Mange sneller går jo fra null brems till full stopp på en halv omdreining. Spjoing! Dessuten synes jeg det er noe sluk-aktig over sånne avanserte bremsesystemer.

Dette er skumle greier! Her snakker vi potensiell katastrofe - både økologisk og økonomisk. Jeg fatter ikke at det er mulig å gi de cowboyene tillatelse til å spille rulett med torskestammene våre når vi alle vet hvordan det gikk med laksen.

En liten innvending: det kan noen ganger være veldig vanskelig å følge etter fisken ut i en innsjø Jeg lanserer en teori (trommevirvel): hvis man fisker mye i langgrunne loner og vann på fjellet der det er relativt slett bunn med lite storstein og vegetasjon, vil man oftere oppleve at større fisk går ut på backingen enn tilfellet er i mindre elver med div. skjulesteder. Delvis fordi man ikke kan følge etter fisken, men også fordi fisken ofte vil hjem til dypet, som i et langgrunt vann kan være nokså langt unna. Kan det være så enkelt? Jeg kan selvsagt ikke utelukke at dere kjører fisken vesentlig hardere enn det jeg gjør, men jeg synes det er veldig vanskelig å skulle "stoppe" en sprek fjellfisk på f.eks 2,5 kg i det første, ville utraset, når den i panikk svømmer det den er god for mot midten av vannet. Spesielt hvis man har liten krok og tynn fortom. Jeg vil imidlertid tilføye at jeg i likhet med de fleste andre norske ørretfiskere mangler mengdetrening i kjøring av edelfisk over 2 kg

Men du er jo veldig brutal med alt du gjør og da. Til og med i senga er du for vill sier kona di, når vi har litt sengekos mens du er på reisejobb. De bekkerøyene rund kiloen vi fikk i våres, de var gale de!! Men selv ikke de dro ut noe backing. Kanskje har det også noe å gjøre med hvordan bunnforholdene er - tenker da på om det finns skjulesteder osv. Hvis fisken ikke har noe sted å hjemme seg, kommer backingen frem - det er ihvertfall min erfaring

Ja det er sprøtt hvor stor forskjeld det er. At ørreten på laksefjordvidda er veldig sprek kan jeg skrive under på. Må ha en forklaring? Ja, det må vel finnes en forklaring, kanskje noen biologer her på forumet som kan hoste opp en brukbar forklaring?

Hvis man får på stor fisk langt inn på grunna i en langgrunn innsjø, går de ofte godt ut på backingen. Spesielt stor fjellrøye, som kan gå veldig, veldig langt i ett utras. Fisken får full panikk, og skal hjem til dypet så fort som mulig. Hvis fisken da er tre kilo, og djuprenna er 70 m unna, blir det ofte et 70m utras. Opplever dette skjeldnere under elvefiske. Men enkelte steder er jo fisken utrolig sprek - ørreten i Ransarån er f.eks. helt vannvittig sterk, og der har man en frisk fight med en 8 hgs. Hvorfor dette varierer såpass mye har jeg hørt mange teorier om, men ingen som har vært overbevisende. Generelt er min erfaring at fjellfisk er sprekere enn lavlandsfisk, hg for hg. Tror ikke jeg kjører fisken for forsiktig - har rettet noen kroker. Ørreten på laksefjordvidda er forresten også ofte veldig sprek. Så hvor mange ganger dette skjer på en sesong avhenger egentlig mest av hvor jeg fisker.

Enig, men det er ganske tyktflytende og så knotete å få jevnt og pent synes jeg. I tillegg blir epoxy ofte litt grå etter mye kontakt med vann. Skulle hatt stangsurre epoxy og lakkmaskin Den er tyntflytende, hehe.. Kan også hende at jeg har vært uheldig med epoxyblandingen på de som har falmet litt. Eller at den var "gått ut" litt på dato.. Dette er skikkelig "off-season-nerding", men jeg synes det litegrann mattere/gulaktige preget man får med Araldit ser ganske insektlikt ut. Men nå snakker vi jammen tungt skrivebordsfiske her

Araldit eller annen epoxy har jeg brukt endel på quillkropper - fluene blir da omtrent uslitelige. Men det er jo en god del mikkmakk, så det er ikke så ofte jeg gidder. Blir ikke så ille hvis man binder mange i slengen.

Flott, Flemming! Spesielt glad for at du problematiserer det med gjenutsetting av småfisk. Svært mange ørretvassdrag i Norge har for mye småørret, det er ihvertfall min erfaring. Det viktigste poenget mener jeg er at forvaltningen i størst mulig grad må tilpasses det enkelte vassdrag. Feilslått forvaltning er ofte en konsekvens av at man kjører samme tiltak overalt, og det må jo bare bli feil. Det som er rett for et vassdrag, kan være helt feil for et annet, og i tillegg forandrer jo bestanden seg hele tiden. Tilpasset forvaltning er selvsagt svært ressurskrevende, men jeg tror det er mulig å få det til flere steder. Mange flotte initiativ rundt omkring i Norge nå!

Hardy Perfect, kanskje? Synd de er så forbannet dyre... Hardy Lightweight har jo også vist seg å tåle tidens tann. Har en kompis som har den, og er like misunnelig hver gang vi er på fisketur. Superfunksjonell, meget slitesterk og med et enkelt, klassisk utseende. Og hvilken lyd...

Veldig bra - og takk for at du deler dette med oss!

Apatisk er vel ikke det første adjektivet jeg tenker på når jeg ser Paul Arden i denne filmsnutten. Manisk er vel mere dekkende, selv om jeg skjønner godt hva du mener For meg er det litt motsatt av det du sier, jeg blir mere avslappet og romantisk i min tilnærming jo mer jeg fisker. Litt utpå sesongen kan jeg godt finne på å bare sitte og se på ørreten vake (en stund ihvertfall). Under årets første skikkelige vakorgie er jeg som regel hakket mer ivrig... Fisker jeg for mye en periode, blir jeg litt likegyldig til det jeg driver med, og da gidder jeg ikke fiske på noen dager - da er det meningsløst for meg. Nordpå, der jeg oftest fisker, er det skjelden noe problem - drittværet holder som regel fiskesuget effektivt oppe! Dessuten er jeg blitt småbarnsfar... Er forøvrig enig i det du sier om at fluefiske slik det ofte fremstilles på film er litt stereotypt - fluefiskefilm har vel etterhvert blitt en egen sjanger, med egne klisjeer og alt som hører til. Det er alltid gøy å se folk som er hundre prosent seg selv, og det kan man vel trygt si at denne Arden er. Folk er forskjellige - det er jo det som gjør tilværelsen interessant. Selv foretrekker jeg en bok av Hans Lidman når jeg ønsker å booste fiskesuget litt.

De siste årene har jeg startet med sjøørret i Sverige i april, fulgt av et par rene bomturer i Oslomarka. Deretter blir det kanskje en tur til Barduelva eller et annet sted som kan være bra tidlig, før årets første skikkelige tur til Ransarån i Nord-Sverige i slutten av mai. Etter det er det N-N som gjelder - og da starter jeg i lavlandet og følger etter iskanten opp i fjellet. Pleier å være altfor sugen på å komme meg til fjells, slik at jeg forlater lavlandet akkurat når døgnfluene kommer i gang og istedet blir utsatt for supervanskelig, treg fjærmyggfisk i fjellet. Elsker disse trege vårdagene i fjellet, skjøre forhold med litt for mye vind og selektiv fisk, mens naturen brått våkner til liv og sola skinner 24/7! Magiske kvelder med midnattsol, blankstille, 4 plussgrader og stor fisk som super i seg mikromygg og aldri tar flua - før den plutselig sitter. Gleder meg skikkelig til sesongstart - synd at det er så grusomt lenge til, bare...

Synes ikke det er så lett å svare kort på dette spørsmålet - elva er 40 km lang, med både hurtigstrømmende og sakteflytende partier, selv om mesteparten av elva er stilleflytende. Bredden varierer fra hundrevis av meter nederst til et middels Sven Kalmar-kast øverst. Jeg er ingen ekspert på elva, men har tatt et par turer i året de ti siste årene, og kjenner folk som er godt kjent. Elva kan, som Torbjørn sier, være magisk til tider! Treffer man sånn noenlunde har man et veldig fint tørrfluefiske som kan måle seg med det aller meste. Masse plasser som er fine å fiske fra land, og store arealer er vadbare. Jeg har aldri prøvd å fiske fra flytering e.l. i elva, men som Staffan sier er det nok en stor fordel i de nederste delene. Hadde vært artig og prøvd! Personlig synes jeg det artigste med elva er at den kan by på spektakulært sight-fiske etter ørret og røye med nokså høy gjennomsnittsvekt når forholdene stemmer. Ta turen - du kommer ikke til å angre!

Brian Blade spiller utrolig fint på de klippene! Artig at de gjør såpass ujålete opptak tilgjengelige.