.JB

Veldig hyggelig det, Tom. Husk at Lars og jeg gjør dette for knapper og glansbilder, og vi skal vel være så ærlig å si at vi nok provoserer såpass at en del besserwissere ikke engang tar oss seriøst, men er mer opptatt av å fremheve seg selv. Men for å si det rett ut: Jeg tror norske representanter kunne gjort det langt bedre i alle konkurranseformer om de hadde nok ydmykhet til å benytte den kompetanse som vi tross alt besitter. (For vi har hjulpet mange, uansett nivå, til å ta syvmilssteg i sitt eget fiske). Noen spørsmål/svar-runder på pm og noen timer med oss ved bindestikka, langs elva og/eller kastedammen kunne nok gjort veldig mye for Norges internasjonale anseelse som fluefiskenasjon. Og dette er ikke noe jeg skriver for å skryte av Lars eller meg, men for å understreke at vi står til disposisjon - i all vår ydmykhet.

I perioden 1988-1993, så fisket jeg faktisk bare med mono. Hadde en 100 meter lang maskintapert fortom på snella som gikk fra 10x på backingen via 0X og videre til 10x i spissen (i praksis et mono DT-snøre som jeg laget selv. Lagde for øvrig taperingsmaskinen selv også, brukte motoren til en gammel Stinger symaskin som jeg fikk for 50 kroner på et loppemarked på Valle Hovin, men det er en annen historie). Da slapp jeg hele jækla fluesnøre og brukte mono som kastevekt. Dette fungerte utmerket, men jeg røyk en del fisk både før og etter at jeg snudde snøret, men skitt au, det viktigste er å lure ørreten til å ta flua. Den største jeg landet på 10X var for øvrig en hannfisk på drøyt 5,7 kilo, men det krevde et aktivt håndledd og er vel en kjøring som jeg ikke anbefaler hverken for fisk eller den uerfarne fluefisker.

Hva om fisken fikk svare, hva tror du svaret hadde vært? Selvfølgelig er det dyreplageri! Sportsfiske kan vel best rettferdiggjøres ved å kakke fisken og den med hjem for å fø opp familien. Har du moralske kvaler med sportsfiske så må du nesten resonnere deg frem til hva du selv velger å gjøre. Men det gnager i hodet på mange, og sportsfiske er nok en rakst utdøende aktivitet. Det er jo ganske kjedelig også egentlig.

Da har jeg bare lyst til å informere alle om at jeg har vært ute og testet mine teorier i praksis. Det ble som forventet full klaff i år også. Det klekket ikke rart, men med riktige fluer, erfaring og teknikk så gikk det som en lek. Kan man fiske med flue, så er det en uhyre enkel måte å fange fisk på. Neste stopp blir høstfiske. I følge noen "eksperter", skal det være et vanskeligere fiske. Det er bare vås, og uttrykk for mangel på kunnskap og erfaring. En fallitterklæring. Høstfiske er enkelt det også, om man kan det! Tren videre gutter og jenter, og bare spør oss om det er noe.

Skulle tro vi var en og samme person Lillevann! I år er det første året siden 2002 jeg ikke har sesongkort i OFA. Hadde fine vann i nærheten før og de er der fortsatt, men overbefolket. Etter at jeg traff på OFA i det ene vannet for to år siden har nok kjeften godt om utsetting av fisk og nå er det knapt mulig å finne plass. Det ble med en tur i år. Trolig den aller siste. Marka gidder jeg ikke mer, men jeg fisker litt på fjellet og stikker oppover noen dager nå. Hemsila gidder jeg heller ikke mer. Det er altfor dyrt for å stå å fiske på ørret med ødelagt leppe. Jeg er i området med jevne mellomrom, og det er andre elver og vann i nærheten som frister mer, selv om fisken, i hvert fall i snitt, er noe mindre. Det gjør ikke noe, men det er desto viktigere at jeg får noen timer litt for meg selv.

Ja, her er vi nok over på den typen spørsmål som vi best finner løsningen på med reseptbelagte medisiner.

Skrev litt om vårfluer i går, og vil bare supplere med noen man ikke kan google seg til: Vårfluene har nervene tjukt uttapå, og oppfører seg tidvis småhysterisk. Et nervøst lite insekt som ikke liker å fly langt og som er redd for bjørn. Den er derfor veldig sjelden å påtreffe i Finnmark og i Renaområdet. Liker seg best på Toten, riktignok i behørig avstand fra sterkt trafikkerte bilveier. Har derfor i mange år gitt fantastisk fiske i Hunnselva, og da gjerne i begynnelsen av april, like før elva stenger.

Kan vel legge til her at noen bransjeaktører for noen år tilbake eksperimenterte med å plassere stangringene sikksakk oppover klingen. Dette var såkalte serpentinerstenger, og hvor man altså fikk med et mendekast på kjøpet. Det var også stangringer som ble plassert slik at de skulle gi høyrekurve og venstrekurve i kastet, såkalte curve-rods. Markedet for disse spesialstengene viste seg å være overraskende lite, men det gikk som vanlig noen stenger til miljøet på Holmendammen.

Nei, da hadde jo absolutt alle sportsfiskere vært dyreplagere og psykopater! Men det er bare fluefiskerne som er.

Ja, det er en god flue som ørreten gjerne glefser i seg og imitasjonene fisker som regel veldig godt. Dessverre er dette fisket over nå. Vårfluene klekker, som navnet antyder, fra 2 . påskedag og frem til 17. mai. Litt typisk er det at klekkingen som regel er på sitt aller beste helt mot slutten, og ikke sjeldent med et klimaks på selveste grunnlovsdagen. Når flagg, plasttrompeter og durex-pakka er lagt tilbake i kommodeskuffen er vårfluene derimot sjeldne å se. Vårfluene legger for øvrig eggene sine i fuglereir, og blir derfor populærspråklig omtalt som insektsgjøken.

Først og fremst: Kondolerer! Føler at det blir feil å svare på dette spørsmålet, men vil heller benytte anledningen til å uttrykke min dypeste medfølelse - og jeg vet at jeg snakker på vegne av mange der ute - i hvert fall Lars. Dette er blant de opplevelsene vi ikke unner selv våre verste fiender. Kondolerer igjen. Lars og JB

Ja, det var en strålende fisketur. Akkurat slik jeg liker dem. Lite fisk, mye pub.

Rivercred trenger ikke du bekymre deg for, Tor Arne. Det går rykter om at du har talent for både det ene og det andre, men du har mange år igjen før du kan kalle deg fluefisker. Ikke kan du spille gitar heller. I hvert fall ikke så det er mulig å synge til.

Hahaha, den var fin. Skal innrømme at jeg ikke har fått så mye fisk i år. Har bare vært på en tur og det ble en fisk. Brukte fire kast på å få den, og det er faktisk langt over normalen. Må skylde på at jeg var litt rusten og at jeg ikke driver så mye med praktisk fiske som før. Den teoretiske oppgaven løste jeg perfekt i forkant og foretok valg på øverste hylle, og da bør veien fra teori til praksis normalt sett gå via ett eneste perfekt kast - og det er også normalen for mitt vedkommende. Regner med at det blir en 40-50 kast på meg nå i juni, og nesten like mange ørreter. Over tid ligger jeg på en fangstrate på 0,85 (antall fisk/ antall kast), men det hender også at jeg er på turer med fangstrate over både 1 og 2, spesielt når jeg bruker krok #12 med mothake, da drar det seg lett på flere ørreter på en og samme presentasjon. PS! Til det siste; Hvis først fiske er på rundt 500 gram eller litt mindre, så hender det at jeg lar den henge på til den slår seg av og presenterer flua noen ganger til helt til storfisken sitter. PS2! Et fint kast til detter er håndleddsrulle, hvor man ganke enkelte gjøre en mikro-snakeroll bare med håndleddet med ekstrem hastighet, dette løfter snøret opp og vannet og legger det 15-30 meter oppstrøms - om det er utført riktig. Hvorvidt dette er et kast eller bare en mending, har Lars og jeg aldri blitt enige om - men er det en mending som Lars mener, så vil nok min historiske fangsrate (antall fisk/"kast") stige betydelig - for ikke å si mangedobles.

Joda, vi er interessert i å fiske, men det må skje på den riktige måten og i en elevert form. Husk at vi ikke trenger å bevise noen ting, men kan tømme nær sagt enhver pool om vi går inn for det. Dermed er det helt andre ting som kommer i fokus. Eleganse, jakten på den vanskeligste fisken, fanging under "umulig vindforhold" osv. Vi står gjerne over fisket om forholdene blir så gode at det løsner for Hvermansen. Blir det for lett, så sitter vi heller langs bredden og drøfter teoretiske oppgaver, og spør hverandre ut om hvordan vi ville angrepet skikkelig utfordringer detaljert med strømforhold, dybde, terrengutfordringer osv. Slike teorioppgaver gir næring til hjernen og utvikler våre allerede langt fremskredne strategiske og taktiske evner - og selvfølgelig i langt større grad enn å stå i elva og dra opp lettlurte ørreter under en god døgnflueklekking i duskregn. Det er amatørenes arena.

Om du ikke er så moteriktig som Lars, er det greit å kle fluene etter årstiden. Når det er som varmest på sommeren foretrekker jeg fluer med sterke farger - litt hawaiiskjorte-aktig. Er det grått og regn så kan du gjerne velge litt dusere farger, men gjerne med et lite innslag av rødt eller rosa (akkurat som en pastellparaply kan lyse litt opp i gråværet). Verken Lars eller jeg har vært så opptatt av hva ørreten mener om fluene, det viktigste er tross alt hva vi vil fiske med og hvordan vi ønsker at fluene skal ta seg ut på vannet. Hadde fangst vært det aller viktigste hadde vi fisket med garn. Og til KSR: Venting er tidvis til stor frustrasjon, spesielt for nybegynnere, skapslukfiskere, folk som primært fisker sjøørret og andre amatører med et relativ lett møblert topplokk. Etterhvert innser man at ventingen er selv målet og at fisket, når det først byr seg, ofte er et stort antiklimaks. Jeg har nå som prinsipp at jeg ikke fisker før det har gått tre dager med gode klekkinger og vak. Det er sjeldent det inntreffer, og dermed har jeg tatt ventingen til et helt nytt nivå. "Jeg venter litt til, jeg" er en kommentar som viser at man har bygget en solid karakter.

Vel, put & take i Hovborg med fete regnbuer, iskald Tuborg, lune smørbrød i kurv og nyklippet plen? Helt ok for min del. Vippe ut noen Mickey Finn og kjøre stor fisk litt småbrisen i sommersola. Fiskeferie det!

Interessant dette her. Lars og jeg var imot dobbelttrekket fra starten av, og mente vel at det først og fremst var noe for amatører med store kasteproblemer. Etterhvert endret vi syn, og det var av rent estetiske årsaker. Vi la på drifting og rolige dobbelttrekk for å få kasteren til å se mer stilfull og dansende ut der han utførte sin sport. De fleste har også glede av dobbelttrekket da det visstnok kan gi noen lengdemeter ekstra for den normale kaster. Det har aldri vært et argument verken for Lars eller meg. Sitter og tenker her nå, men kan faktisk ikke komme på et eneste tilfelle for vårt vedkommende der kastelengde har vært utfordringen under fiske - dobbelttrekk eller ei. Men vi har hatt glede av dobbeltrekket til andre presentasjoner, for eksempelvis når det gjelder å sette så mye fart og skru på snøret at vi kan simulere bakevje i presentasjonen ved å få fluene til å drifte oppstrøms.

Enig med Lars her, men vil bare tillegge at lengde ikke er det vesentligste i skihopp lenger. Det viktigste er faktisk å få tilleggspoeng pga dårlige forhold og/eller satse på at du klatrer forbi konkurrentene fordi de diskvalifisert for bruk av ulovlig stor hoppdress. Hoppsporten var enklere å forstå før, men er morsommere nå. Ikke helt ulikt den utviklingen fluefiske har hatt. Enklere før, men mye morsommere nå som vi kjenner ERN, AA, MOI og recovery rate.

Hadde dette snøret i klasse 4 til femmerstang. Ble anbefalt å teste både 4 og 5 da det tidlig gikk rykter om at snøret var underklassifisert. Magien forsvant uansett fort, og klumpen havnet til slutt i søplekassa, mens runningline har gjort tjeneste som nettopp det på et egenkomponert sjøørretsnøre. Experience derimot har jeg vært knakende fornøyd med de siste tre/fire sesongene. ps. I år kjenner jeg meg usedvanlig godt fornøyd med absolutt alt jeg har av utstyr, ettersom jeg ikke bruker det.

Takk for spørsmål. Dette trodde jeg faktisk folk visste, men jeg kan gjenta svaret fra tidligere. Everett Garrison og andre amerikanske stangbyggere lagde i en lang periode stenger som var både 10, 11, 12, 16, 17, 21 fot. Ja helt vilkårlig egentlig, men så, i 1956, lansert Simca stasjonsvognen Vedette Marly, en staselig familiebil med 2,4-liters sideventilert V8(!). Den satte standarden for stasjonsvogner, og i og med at stengene ofte var endelte, så kappet man til alle stengene slik at de fikk plass i bilen.Lengden fra frontruta til bakluka viste seg å være 9 fot. Det førte til at stengene også ble veldig ulike i aksjonen, ettersom de opprinnelig hadde ulik lengde og progresjon i taperingen, og dermed kom man på ideen å klassifisere dem etter stivhet - og det var bakgrunnen for at man begynte med ulik vekt på snører og AFTM-klassifisering. Veldig interessant historie dette som jeg har holdt mange foredrag om, særlig på østkysten i USA der man verdsetter kunnskap på en helt annen måte enn her hjemme. Om noe fluefiskeforeninger der ute er interessert i fluefiskehistorie og ønsker et foredrag, så er det i hvert fall bare å ta kontakt!

Ja, det skal være en stang som responderer positivt på mine forslag til kast og presentasjoner - og som ikke er av typen "nei, dette vil jeg ikke være med på, da hekter jeg meg like godt fast her". Slitt med nok av den typen stenger!

Ser alltid etter fem ting: 1. ERN 4,0-4,8 2. AA: 63-67 3. Fot: 8'6''-9 4. Western grip 5. Positiv holdning

Jeg drifter både i fremslang og baksleng bare ved å fortsett bevegelsen med et lite løft opp bak, ned igjen og fram - og samme når jeg kommer fram; litt opp, ned igjen og bakover. Stopper aldri bevegelsen før siste fremkast, men da er også hastigheten så høy og stoppen så kontant at stangringene gjerne løsner om det er en stang av litt medium kvalitet med dårlige surringer.

Når det gjelder de to første spørsmålene så er svaret kort og godt: Ja naturligvis har vi tenkt på det, og her kommer det mye nytt allerede neste år. Vi kommer også til å korrigere litt for materialsammensetningen i hoppdressen, men det blir nok ikke så utslagsgivende for resultatene i det store og hele - men blir primært gjort for å sende et signal til utstyrsprodusentene om hva vi foretrekker av materialer (vi ønsker en kompaktgrense på max 75% og at man unngår en utvikling i retning aramidfiber). Vær og forhold er som du berører et evig tema, og det vi egentlig er mest interessert i å diskutere når vi ser på hopp. Ettersom Norge og Slovenia alltid er uheldig med forholdene, og Østerrikerne og Tyskerne stort sett alltid heldige, må vi se på hvordan vi kan gjøre hoppsporten mer rettferdig ved å korrigere for langt mer enn det vi gjør i dag. Heldigvis går sensor og dataprosesseringsteknologien i riktig retning, og det samles nå inn svært mye værdata som kan modelleres i avanserte dataprogrammer, og det vil vi nyttiggjøre oss av for å lage korrigeringer for vind, vindstabilitet, lufttrykk, lufttrykksvariasjon, luftfuktighet, temperatursvingninger og en lang rekke andre underliggende måleparametere som kan være med på å gjøre sporten enda mer interessant - selv om forholdene er dårlige for våre hoppere. Meterverdiene det korrigeres for blir betydelige på alle parametere, så man skal virkelig være godt inne i reglene og ha dataverktøy tilgjengelig for å være treffsikker på endelig resultatliste.