Når jeg fisker,les;tørrfluefisk-purist med snev av galskap,
så skal jeg ærlig innrømme at alt er egentlig basert på en temmelig egoistisk tankegang.Har jeg muligheten til å påvirke en bestand i god retning ved å ta opp 1000-brødre,gjør jeg mer enn gjerne dette.Og jeg føler meg veldig bra da.. Skulle jeg muligheten til å ta opp en virkelig sværing,med viten om at denne fiskens død ikke ville ødelegge for framtidig populasjon,hadde jeg heller valgt å sleppe den ut igjen.Det mest humane ville vært å dratt den opp og knekt nakken fort som f.. Men, jeg ville følt meg mye bedre ved å slippe den ut igjen,såsant dette var forsvarlig.Hvorfor?
Det er vel mange grunner,men når jeg fisker,er det veldig mye utslipp av fisk(selvfølgelig ikke skadet fisk) der jeg egentlig kunne tatt de opp til mat,men jeg velger å slippe de ut igjen.Hos meg skjer dette nesten ubevisst.Og jeg tror/vet at dette kun går på en egoistisk tankegang:Jeg føler meg bedre.
Hadde jeg hatt behov for matfisk,hadde jeg brukt garn.
Hadde jeg ikke hatt noe form for egoisme og vært inne i behandle-andre-som-du-selv-vil-bli-behandlet,hadde jeg ikke fisket.
(Må vel i tillegg føye til at naturopplevelsen også stiller sterkt når jeg fisker..)
Allikevel,hadde jeg fisket i en slik setting som tråden handler om,må jeg sitere Herr Eikre:
Skyt meg