Espen A

Klasse?

Tok denne rakkern på en cdc-mygg her om dagen. Vannet var ca 75% islagt dagen før og jeg hadde tenkt å sjekke om det var oppe noe fisk på det isfrie området. Kom til vannet som var helt isfritt og det vaket sporadisk. Endte uansett opp på samme sted som jeg hadde planlagt å fiske, og etter noen få kast satt den. Utrolig slapp, ett lite utras og that was it.. Merkelige farger hadde den også. 2,2kg. Den var ikke riktig så slank som den ser ut da den ligger i litt dårlig vinkel, men den var langt ifra smellfeit..

Siden jeg dessverre ikke driter penger ble det ikke to jakker, men slick jakke og G3 bukse.

Lommeboka ble betraktelig lettere etter att jeg kjøpte meg G3 og Slick jakke..

Jeg kjøpte meg en slik laserpenn fra ebay eller aliexpress. Den svir av bindetråden så er livredd for att ungene skal få tak i den. Bruker derfor å snu batteriet når den ikke er bruk. En annen bakdel er at lysfeltet er så smalt att det blir litt irriterende vanskelig å treffe flua..

Jeg har jo vårfluefetisj så denne skal i arsenalet!!

Godt nytt år! Måtte 2017 ble ett mye bedre år enn det, for min del ihvertfall, begredelige 2016!!!

God jul, folkens!

Takk for hurtig og utfyllende svar. Var som jeg hadde fryktet, å kunne sprade selvsikkert langs elva uten frykt for å bli sett er og blir en fjern drøm med mindre, som du sier, noen ringer fra Hamar, og selv det er ikke nok om det bare er brodern som ringer. Men er jo onsdag, og jeg har ett par kuponger inne, så her er det jo faktisk ett syyyyyyyyyltynt håp. Fingre skal krysses til gikta tar meg!!Espen

Har ett par ganske essensielt spørsmål jeg håper du kan svare på -Lars-.. Som nysingel tobarnsfar med boliglån som strekker seg langt over pipa og ut i kosmos er det jævlig irriterende med alt snæksy utstyr som finnes på markedet. Vil jeg noen gang, som i ever, få råd til anskaffelse av det nyeste av det nye, eller kan jeg bare slutte å se på utstyr og innse at jeg aldri, som i never ever, vil bli en førsteklasses fluefisker og heller innfinne meg med at min plass er og blir et godt stykke nede på rangstigen? Hvis det i såfall er tilfelle, kan du, med all den makten du har i fluefiskeverden, be utstyrsprodusentene slutte å lage utstyr jeg uansett aldri vil få råd til? Ærbødigst hilsen Espen

Hei.Det var retning østover, og Hessdalen er vel mer nord-nordøst i forhold til Grimsdalen. Har sett litt filmer fra Hessdalen på youtube, men har ikke sett noe som ligner. Lyset jeg så var også stasjonært, ihvertfall så lenge jeg så det, og det jeg har sett fra Hessdalen er vel stort sett i bevegelse. Blir uansett gøy å høre hva de etterhvert finner ut om Hessdalfenomenet!

Jeg har vært igjennom koloskopi så jeg kan ikke få sagt meg mer enig!!

Du har nok rett Truls, du som SØ-fisker kan nok legge ut om grønne menn, abductions og anal-probes uten ytterligere stempling..

Hadde nå bare jeg også vært nede i bunnen av en flaske brennvin så hadde jeg vel sikkert kunne bortforklare det med fyllerør, men jeg var klinke edru. Fant en video som en nordmann hadde lagt ut på youtube fra den 03.10 som, om jeg legger godviljen til, kan ligne på det jeg så. Problemet er bare att med max zoom på tlf så blir det bare vinglete og du kommer liksom ikke nærme uansett. Men han hadde bilder sa han, som var myye bedre, og revolusjonerende.. Men disse hadde han tenkt å tjene penger på så han ville ikke sende dem. Jeg ønsket ham lykke til med det..

Hei. Med fare for å få cockoo stempelet. Her om dagen så jeg noe jeg ikke kan forklare. Jeg var på setra i Grimsdalen på grensa mellom Dovrefjell og Rondane, som er en fantastisk fin seterdal med en ubrukelig elv (grimsa, bedre lenger ned muligens). Klokka var rundt 0600 og minstemann hadde våknet og ville at jeg skulle komme og legge meg hos han, noe jeg også gjorde. Før jeg la meg ned på senga dro jeg fra gardina og tittet ut. Da så jeg, i lufta noen kilometer borte, to lysende kuler med blått og rødt lys i mellom seg. Det blå og røde lyset var i konstant endring, dvs noen ganger var det helt rødt, noen ganger helt blått og noen ganger begge deler samtidig. Fargene vekslet svært raskt. Ut av disse fargene kom det med jevne mellomrom ett gult blink. Jeg har ingen anelse hva det var. Avstanden mellom kulene anslår jeg til minst 300 meter. Jeg har lenge vært fasinert av ting som er vanskelige å forklare, og hadde jeg sett dette i sivilisasjonen så hadde jeg fylt lagringsplassen på tlf med film og bilder, men langt inni svarte fjellet ble jeg faktisk (flaut nok) redd og filmet ikke selv om jeg hadde tlf rett ved siden av meg. Var nok redd for å bli abducted..

Da var det over. Mamma trakk pusten for siste gang kl 1545 i dag, og jeg føler meg litt trist men mest letta. Det hele gikk veldig fredelig for seg med meg, mellomste bror og tante ved hennes side. Så nå sitter vi hjemme og drikker ett glass vin og skåler for henne. Så skål mamma, og takk for den tiden vi hadde sammen!!!

Snakket akkurat med en sykepleier nå, og spurte om mamma kom til å våkne igjen. Hun sa nei, og att det fine ordet på det som skjer nå er slimdannelse, men att det mindre pene ordet er dødsralling. Hadde nok vært hardt å svelge for en uke siden, men nå er det greit att en spade blir kalt en spade.

Dag 8 på sykehjemmet. Hadde et nytt øyeblikk med mamma i går. Jeg sa att jeg hadde noe å si som ingen sønn eller datter skal måtte si til sin mor. Jeg sa at å ligge slik ikke er noe hun vil og att hun må slippe taket. Men hun overlevde denne natta også. Du tror liksom att nå er det kommet så langt att det ikke kan bli så mye verre, men jaggu klarer sjukdommen å klemme til med mere faenskap. Har fått slimdannelse i halsen og lungene, noe som gjør att det høres ut som hun drukner når hun puster. Er vel muligens slimhinnene som kolapser eller noe i den duren. Egentlig ikke så farlig hva det er som forårsaker det. Det er nå som det er. Jeg har store problemer med bare å være på rommet der hun ligger nå, men da blir det jo bare mer tid der inne for fadern og brodern. Og det tar på. Den andre broren min klarer ikke å være på rommet i det hele tatt, og slik har det vært siden hun kom hit. Men alle må takle det på sin egen måte. Hans måte er å være hjemme og trippe rundt og vaske, klippe plen osv. Så vidt jeg har forstått så er slimdannelsen siste trinnet på den nedadgående stigen, så håper at selv om hun kanskje ikke har tenkt å trekke pusten for siste gang riktig enda, at hun ihvertfall ikke våkner. Da vil hennes verste mareritt bli virkelighet. Hun har alltid vært redd for følelsen av å bli kvalt. Å slik er det vel egentlig for alle.

Da har det gått ei ny natt, og ingen ting er forandret. Vært på sykehjemmet en uke nå, og vi har vært ganske sikre på att flere av de siste nettene skulle bli den siste. Håper jeg har arvet hjertet hennes, for det må være utrolig sterkt. Akkuratt hatt noe som kan kalles ett øyeblikk med henne. Vi ser at hun hører oss og da får vi nå fortalt henne att vi er glad i henne og att vi kommer til å klare oss og det gjør litt godt. Men det er veldig vondt å se att hun prøver å si noe uten å klare det. Hun har helt sikkert ting hun skulle sagt for å lette hjertet sitt hun også. Det vi trøster oss med nå er att hun ikke har smerter. Takker morfinen for det! Hun er også, ifølge sykepleier, veldig rolig. De sier at det er mange i hennes situasjon som blir urolge pga dødsangst. Mens hun fortsatt klarte å kommunisere spurte jeg henne om hun er redd, og da sa hun nei. Hun har vært en del redd tidligere, men tror hun da har vært redd sykdommen og smertene den i mange tilfeller bringer med seg på slutten, og ikke døden i seg selv. Trøster meg med det også! Føler veldig med alle dem som er i lignende situasjon hvor det i tillegg er smerter. Dette er tøft nok som det er uten smerter.

Hei igjen og takk for det dere har skrevet. Tar det med meg videre i prosessen som kommer!

Hei. Mulig noen ikke synes dette innlegget passer her, men jeg må få det ut og FB er ikke stedet. Den som ikke vil lese kan bare la være. Synes moderator att det er upassende så slett det. Men jeg MÅ skrive det. Det er heller ikke et rop på sympati, men heller for meg terapi. Jeg og dama har hatt litt problemer en stund. Det startet for ett par år siden, omtrent samtidig med att mamma fikk en kreftdignose. Vi kjøpte oss hus i fjor da vi bodde i en liten leilighet med to små barn og dette rett og slett ble for trangt, spesielt for meg. Vi tenkte vel også att det muligens kunne bli en ny start med nytt hus og bedre plass. Det ble det ikke. Jeg hadde så sinnsykt mye å gjøre på jobb at jeg etter arbeid, legging av unger og vasking av klær og rydding hadde jeg rett og slett ikke overskudd til å være kjæreste. Sur ble jeg også av alt stresset. Det hjalp heller ikke att jeg i etterkant av mammas kreftdiagnose pådro meg helseangst. Hadde smerter i samme områdene som hun hadde så jeg var hos legen og tok alle tenkelige tester. Ultralyd av indre organer, avføringsprøve, utvidet blodprøve, ultralyd av testikler og sist men ikke minst colonoskopi. Sistnevnte er nok det vondeste jeg har vært med på og anbefales ikke som pass time! Jeg var faktisk så mye hos fastlegen att jeg begynte å gå til lege hos Aleris også, rett og slett fordi jeg var for skamfull til å gå til fastlegen. Når jeg var hos fastlegen og fikk henvisning til colonoskopien sa fastlegen att dersom den var negativ og jeg fortsatt ikke fikk roet meg så var det psykolog next. Colonoskopien var negativ og jeg fikk omsider fred i sjelen. Men forholdet tok slutt, og dama flyttet ut i begynnelsen av juli. Vi er fortsatt venner, for det viktigste for oss er att ungene skal ha det så bra som mulig. De er 4 og 6 år. Jobben jeg hadde når jeg var som mest stressa fikk jeg ikke fortsette i pga interne endringer, og jeg var enklest å bli kvitt i og med att jeg jobbet gjennom ett vikarbyrå. Det var takken for att jeg hadde jobbet sinnsykt mye overtid det siste året for å holde oss/meg ajour. Jobbet i bank, og den jobben jeg gjorde var det bare meg som gjorde i det konsernet i hele norge. Dvs att om jeg var borte fra jobb en dag så var det dobbelt så mye å gjøre dagen etter. Når mamma fikk diagnosen var jeg borte fra jobb i 6 arbeidsdager for å støtte henne og fadern, så når jeg kom tilbake på jobb så jeg ikke pulten min en gang. Det fløt over av post og andre papirer. Jeg begynte i ny jobb den 01 januar i år, en privat barnevernsinstitusjon, og har trivdest veldig godt. Har vel hatt i snitt 195 timer i mnd siden jeg startet der, men jeg har ikke følt det som at jeg har vært på jobb i det heletatt. Nå har det flyttet ut 4 ungdommer og flyttet inn bare 1 ny, så det har blitt ett ganske stort overskudd av ansatte siden det på de fleste barna er minimum 1 voksen hele døgnet. Jeg var en av de siste inn, og siden arbeidsgiver visste at dette ville komme fikk jeg ikke kontrakt lengre enn til den 31. juli. I barnevernsinstitusjoner kan ting endre seg kjapt, det kan komme barn på akutte tiltak som flytter inn på dagen, men slik status er nå så er min siste dag som ansatt den 31., altså i overmorra. Og jeg er alene om ett huslån som er mer enn stort nok uten jobb. Mamma fikk som nevnt en kreftdiagnose i mai for to år siden. Hun har hatt 24 cellegiftbehandlinger og legene har stort sett vært ganske opptimistiske. Det er ihverfall det jeg og brødrene mine har forstått det som. Hun har også fjernet en del av tykktarmen, og 65% av levra. Hun skulle fjerne noen flere flekker på levra på ett senere tidspunkt, men hun hadde så lavt immunforsvar att hun ble heller lagt på isolat på sykehuset i 10 dager. Etter dette føler vi att hun på en måte falt ut av systemet, og det tok veldig lang tid før det skjedde noe som helst. Det gikk faktisk så langt att tante en dag ringte til Radiumhospitalet og spurte hva faan som foregikk. Da begynte ting å skje igjen, men da ble det ikke operasjon. Ble mere cellegift. Og mere. Og mere. Til slutt ble det ikke mere cellegift, men hun skulle få prøve en ny behandling i pilleform som det ikke er så mange som har fått enda. Hun gikk på disse 17 dager av 21 før det var stopp. Pappa, som har vært ved hennes side hver eneste dag, hele dagen siden hun fikk diagnosen, mente att de gjorde henne dårligere, og det ble bestemt att hun skulle hoppe av kuren. Pappa har pleiet henne alene fram til nå, men nå klarte han ikke mer. To dager før hun hoppet av kuren hadde han brukt over 1 time på å hjelpe henne de 4 metrene fra senga til toalettet og tilbake så det ble tatt en avgjørelse på att hun skulle flyttes på sykehjemmet. Dette er nå 6 dager siden. Mamma har alltid vært en om ikke stor, så har hun nå ihvertfall hatt noen kilo ekstra. Men den skapningen som nå ligger i senga ved siden av stolen jeg sitter i og skriver dette innlegget kan umulig være mamma. Hun var blitt veldig tynn før hun kom hit på sykehjemmet, men de siste dagene har hun rett og slett bare smeltet bort forran øynene på oss. Er ingen ting igjen og hun kommer til å dø. Om ikke i dag eller natt, så ihvertfall en av de aller første dagene. Jeg lurer bare på om pappa, brødrene mine og jeg klarer å holde ut, for en slik påkjenning er ikke til å holde ut. Tenker på de stakkars foreldre som sitter ved sine barns dødsleie. Klinke umulig å forstå hvordan de har det. Så nå sitter jeg her og følger med på pusten. Og en del av meg ønsker att hun skal få slippe mer, mens en annen del ønsker å få bare ett øyeblikk hvor det går an å kommunisere med henne. Men det et nok for sent. Og hjertet mitt knuses.

Ser det bare er å begynne å spare..

Hei. Noen i nærheten av otta-dombås-lesja eller som skal forbi nevnte en av de første dagene som har ett par bibio å selge? Tok ikke med bindeutstyr på ferie, og nå skulle jeg absolutt hatt ett par.. Mvh Espen

Ref. tørrflue-tråden. Finnes det folk som kun fisker med nymfer? Nymfepurister altså? Og har de samme utfordringen som tørrfluepuristene, bare motsatt? Tror du isåfall att dersom fisken står høyt i vannet og slurper i seg alt som kan ligne på mat fra overflaten og filmen, att de da setter på ei skikkelig tung nymfe som subber bunnen for å prøve å få fisken til å slippe seg ned og ta? Takker på forhånd for utfyllende svar.

Harr du liksom..