Hei Ruffen. Jeg vet en del om dette. Jeg jobber på institutt for natur- helse og miljøvernfag ved Høgskolen i Sørøst- Norge i Bø i Telemark, og vi kjører endel kvikksølvanalyser på ferskvannsfisk. Vi har to doktorgradsavhandlinger gående på dette. For meg er ikke dette noe nytt, jeg har selv sett eksempler på abbor <100g som er over kostholdsrådgrensa. Jeg tok en brunørret på isen i 2011 som hadde 3.5mg mteylkvikksølv pr kg kjøtt. Når det er sagt, så er det det fisken typisk naturlig brune (humøse) skogsvannene som er utsatt, og da særlig større fisk, men også mindre rovfisk (eks Krøkle).
Det er en bakterietype som omdanner uorganisk kvikksølv i vannfasen til det giftige metylkvikksølvet. Lysforholdene og rikelig tilgang på næring (karbon i form av f. eks humus) gjør at prosessen er meget effektiv i brune vann. Opphavet til kvikksølvet er langtransporterte atmosfæriske forurensinger, og fjellområdene får mest tilførsel. Alikevel er det mye mindre kvikksølv i fjellørret enn i de brune lavlandssjøene. Dette har med begrenset tilførsel av karbon fra nedbørfeltet og mye klarere vann. Dette gjør at kvikksølvet felles ut og sedimenteres. Dermed er det mindre som kommmer inn i næringskjeden.
Nedfallet av kvikksølv over landet har vært avtagende i de senere år, mens nivået med metylkvikksølv i abbor øker. Dette skyldes at vi har får en økt pH i vannene pga mindre sur nedbør. Surere vann fører til økt utfelleing av humus som igjen gir klarere vann og dårligere forhold for metylering. Nå som pH har steget blir vannene brunere på grunn av at humusen ikke felles ut i samme grad. Dette gir økt metylering og økt innhold av metylkvikksølv i abbor.
Når det gjelder gjedde, så går den rett fra å være plommesekkyngel til å bli fiskespiser. Dette gir de et høyt innhold av metylkvikksølv fordi den spiser organismer som også er et stykke opp i næringskjeden. Kvikksølv binder seg til svovelgrupper i musklenes proteiner, og derfor finner vi kvikksølvet i selve fiskekjøttet.
Problemet finnes ikke i sjøen (mulig lokale kvikksølvforurensinger nær havner), der er det de organiske miljøgiftene som kan være et problem. Disse binder seg til fettrike organer som f. eks lever og brunmat i krabbe. På Jomruland ligger brunmaten i krabbe tusenvis av ganger over kolstholdsrådet for Dioksiner, mens klørne som er magert kjøtt er spiselige.
Tom Aage