Jeg har tenkt litt...

[Dryflyfool]

Jeg kasta med ei fluestang for første gang for snaue tredve år siden.

En Vangen Dream.

En sånn gulbrun sak.

Det satt en busteflue Fatter hadde bundet ytterst på snøret.

Det er han som har ødelagt meg. Dratt meg med på Hardangervidda, ut på sjøen, og til det nærmeste vannet.

Han fikk meg til å skjønne at det viktigste her i Livet er å fiske.

Jeg var vant til markfiske, og ventet til jeg kjente at det nappet.

Så det ble snaut med fisk på den første turen.

Den første jeg tok på flue var en rakker på rundt tre-fire hekto. På en Zulu Silver, eller en Butcher. Er litt usikker.

Men uansett ble jeg merket for Livet.

Siden den gang har jeg stort sett ikke gjort så mye annet. Jeg melder meg helt ut i slutten av Mai, og forsvinner oppover til elvene.

I de tidligere år har jeg brukt sykt mange timer langs skogsvanna. Og jeg skjønner ikke hvor den greia ble av.

Jeg hadde en bratt læringskurve. Fra å spørre om "Åssen flue er Grizzly Hækkel", til å vippe opp flotte aurer på tørt, gikk raskt.

Nå føler jeg sesongen er mislykket om jeg ikke vipper over kiloen....

Og er ikke det litt trist?

Eller?

Denne sesongen tok jeg tre rundt to. På tørt.

Men den som gledet meg mest, var den jeg "desverre" kakka i huet, og tok med til hytta hvor Fatter satt.

Okay. Det er ikke bra å kakke en tokilos. Det er ikke det.

Men Fatter hadde ikke orket å bli med den kilometern oppover elva.

Han var i dårlig form. Dårligere enn vi trodde.

Men vi hadde med en enorm jernpanne. Og mengder med raume og smør...

-Jeg så at Fatter var stolt av meg da jeg vippet denne store auren opp av sekken.

Så krevde jeg at han ble med og fileterte den.

Det kan han!

Vi surra den i rømme i minst en time.

Da Fatter satt seg tilbake, rapa litt, og kom med;

"Dette er fanden meg den beste maten jeg har fått noensinne!", følte jeg at jeg endelig hadde levert.

Dette var i sommer.

Fatter har fått konstantert kreft. Det var derfor han ikke orka å være med oppover elva.

Det er sånn småcelle-saker. Så det er egentlig bare prat om tid.

Men han er hard, Gammeln!

Da vi kjørte han til legevakta på Julaften, bablet han bare om at han måtte rekke å prøve den nyeste stanga mi.

Jeg prøvde meg med at han også måtte teste Apriliaen min.

Men han trodde ikke han rakk bare veier.

[Jan R. Abrahamsen]

Dette var godt og vondt å lese på samme tid....

[Bo Mortensen]

Gør meg vondt å høre med fatter´n din.

Selv mistet jeg min da jeg var bare 15 år.

Fisketurene med den gamle, som det ikke blev noe av i voksenlivet, er nok dem jeg savner mest.

Håper fatter'n din får en god tid og får fisk på den nyeste stang.

(Fa... jeg er dårlig til det her - men dit innlegg måtte jeg bare svare på)

[Anders WS]

Fin evne til å formidle har du, Dryflyfool, selv om budskapet ikke var det aller beste. Det ble som Jan sa, at dette var godt og vondt på samme tid.

Så får vi håpe at "fattern" orker en siste kilosfisk på tørt, rett etter at veiene har blitt bare.

[Stian38]

Trist å høre dryflyfool. Men man bør vel være mere glad for gode minner, en ingen. Samtidig som det blir så uendelig mye mere tristere når man har mange gode minner...

[bjorni]

Vi får håpe fatter'n din får med seg bare veier, den nye stanga di, Apriliaen og litt fuglesang. Det er livets harde realiteter som gjør en rundere, mere avslipt og ydmyk, og som lærer en å verdsette det en har, når en har det.

Fint det du skriver her.

bjorni

[Hermann]

Så utrolig godt å lese, og så trist på samme gang. Men du føler det samme som jeg gjorde, den utrolige stoltheten jeg følte da faren min sa, "det der var en fin fisk Hermann". Jeg tror mye av det har forsvunnet i maset om at man alltid skal la vær å kakke en fisk. Jeg håper det finnes plass til begge deler, fornuftig forvaltning, men samtidig forståelse for at det av og til faktisk kan føre til noe godt å drepe en fisk.

Jeg håper virkelig faren din blir frisk igjen Dryflyfool og ønsker deg og faren din alt godt i året som kommer.

Hermann

[Gjest Terje Refsahl]

Det må jeg si var en kjempeflott historie til ettertanke.

Krysser fingra for at "fattern" blir frisk igjen og at dere kan dele flere gode fiskehistorier.

Terje!

[Kjell Karlsen]

Det er trist når slike ting rammer sine nærmeste. Jeg kan bare gi deg det råd å bruke mest mulig tid sammen med din far på å snakke om gode minner og " reise" ut på nye turer i tankene gjennom vinteren. Det vil gjøre deg godt etterpå, det er jeg helt sikker på. Det er aldri lett å hverken gi eller få råd i slike situasjoner, men jeg har litt erfaring som nok er ganske lik din.  

Hver eneste dag når jeg står opp og kommer inn i stua, ser jeg bort på veggen. Der henger en kar med et lurt glimt i øyet, og en ørret på 1,6 kg tatt på en E-12 i nevan. Det er far min med sin siste ørret fanget på flue. Dette var vår siste fisketur i 1999, det ble ikke flere turer. Den påfølgende vinteren ble kreftene hans dårligere, og mannen med jernhelse og en altid hjelpende hånd hadde fått dævelskapen kreft. Det var av en uhelbredelig sort, og det gikk fort. Men det jeg minnes med et smil, om enn noe vemodig fra hans sykeperiode, er alle de samtalene hvor vi satt og pratet om alle de fiskene vi fikk sammen, og ikke fikk. Turene opp i ei lita elv med splitcanestanga til far, og som den ene gangen endte med et ufrivillig bad. Og da han stolt satt og så på "guttungen" som hadde lært seg å binde fluer. Nå har læremestern min vært borte i 10 år, og skyggen hans der han lurte i nattemørket etter storørreten er ikke lenger å se langs elva. Men lukker jeg øynene er vi atter på tur sammen, og hans råd og våre diskusjoner om fluevalg er like verdifulle i dag som den gang.

Prøv å ta slike minner med de videre, og sett deg ned og mimre sammen med ham om den gode ørretmiddagen, og alle de andre fine minnene jeg er sikker på at dere har sammen. Gjør det mens du kan, det er noe bare dere kan dele og for evig ha sammen. Dette var ment som et råd i god mening utifra egen erfaring.

Med vennlig hilsen

Kjell Karlsen

[Vidar Steimler]

Må slutte meg til Kjell her. Ta vare på øyeblikkene, og prat om/ta vare på de gode stundene. Ingen vet hva fremtiden bringer!

Husker godt min siste fisketur med Far. Han var kreftsyk og i svært dårlig form. Jeg nærmest presset ham til en tur til elven, mest fordi jeg selv inderlig ønsket opplevelsen av en fisketur med far en siste gang (vi var dessverre smertelig klare over utfallet). Husker at han var bleik som et lik og hutret og skalv allerede da vi forlot bilen. Etter få minutter ville han hjem..

Han gråt da vi satte oss i bilen igjen. Det gjorde vi begge forresten...

Far døde i grunnen for meg den gangen, selv om det tok flere måneder før han fysisk ble borte.

Dette ble et sentimetalt innlegg, men jeg håper inderlig at din far får oppleve våren igjen. Utrolig mye har skjedd siden 80-tallets evner til å helbrede denne lumske sykdommen. Men, min moral er enkel; bruk tiden mens den er der.

[Reidar]

Som flere har sagt før her, var dette godt og vondt å lese på en gang.

Men føler at man på en måte blir fortalt at vi skal være flinkere til å glede seg over nuet, og lage så mange gode minner man kan både med sine foreldre, og for generasjonen som kommer etter oss.

For en dag vill alle fisketurer og fisker og kaffekjeler bare være ett minne. Og det er godt å ha gode minner å tenke tilbake på

Håper dere får flere gode minner sammen

[.JB]

Fint at du våger å dele. Skriver for øvrig under de andre kommentarene som har kommet.

Mvh

Jørn