Første gangen jeg hørte om og så harving bli utført, var under markberedning i Romedal Almening i 1951. Den som lærte meg denne fiskemåten fortalte at den store fisken oppfattet marketugga som en frosk eller en liten mus. Derfor gikk den opp og slo "frosken/musa" i svime før den snudde seg og tok agnet. Derfor måtte en ta det med ro og vente med å slå til til en merket et lite drag i snøret. Har selv opplevd at det er riktig, da på Jaren-vannet. Sto i utløpet av Vigga, for de som er kjent. Var litt for rask i tilslaget , og fisken gikk opp og slo seg løs. Men en eldre kar som sto ved siden av meg, og likeledes jeg selv så fisken i lysene av en bil som kom kjørende sydover, og jeg tippet vekta til ca. fem kilo. "Slår ikke av et gram på åtte kilo" var sidemannens kommentar. Hørte også at det samme høst ble tatt en ørret på ni kilo på toppbundet sene på ei hel bambusraie.
Så at fisken slår til insekter med sporen, for så å snu seg og ta etterpå er nok noe som jeg er enig i.
Magne Fjellstad.