Håpløs optimist

[Gronnvbx]

Denne sesongen blir annerledes. Jeg kan kjenne det. Formen er bedre. Ryggen er bedre. Og jeg tar med meg noe nytt, noe som kan forandre meg som fluefisker: Tålmodighet og ro.

 

Dette med ro og tålmodighet var ikke et bevisst valg, bare noe som kom over meg da jeg stod ved elva to uker tidligere. I løpet av åtte timer forlot ikke snøret snella.

 

Selv om jeg sov hele natten, våknet jeg så tidlig at jeg begynte å tenke at tålmodigheten kun hadde vært et blaff.

 

Det var meldt 7-10 sekundmeter og overskyet, men fra førerstet i bilen så jeg speilblank overflate på vannene jeg kjørte forbi. Kanskje hadde Storm svingt feil og jeg kom til å oppleve en elv badet i sol uten forstyrrende vind?

Jeg tok meg i å kjøre for fort. Jeg var for ivrig. ”Roll with the punches!” Ta det som det kommer. Slapp av. Det blir som det blir.

 

Jeg tenkte lenge på dette med å ta forholdene slik de kom uten å skulle bli frustrert. Det er en stor utfordring, spesielt med tanke på at jeg har vært på jobb de få gangene solen har lokket fram en og annen fjærmygg fra vinterkalde vann i lavlandet er sør. Bildene ligger på facebook. Stolte fiskere med sine første brunørreter. Tatt på imitasjoner av fjærmygg.

 

Som sagt: Veldig vanskelig å akseptere forholdene i naturen og se det hele an. Opprørske tanker om blindfiske med nymfer, truet med å sende Den Indre Ro på en skikkelig lang ferie, og hvis politiet holdt kontroll: Legge til rette for en klekkelig bot. Igjen løftet jeg foten av gasspedalen og gjentok mitt nye mantra ”Roll with the punches”. Det gav en slags mening og hastigheten la seg litt nærmere fartsgrensen. Litt.

 

Til jul fikk jeg noe jeg hadde ønsket meg siden jeg begynte med fluefiske. En ryggsekk med en liten stol man kan folde ut. At gaven var fra meg selv betydde ikke så mye, jeg hadde gitt den til med selv med mye omtanke.

 

Jeg satte ryggsekken på bakken og vippet ut setet. Her skulle jeg sitte og se på vannflaten. Se om steinfluene kom i gang med klekkingen. Drikke kaffe. Tenke. Se.

Litt av tiden gikk med til å bytte fortommen som har vært med siden sesongavslutningen i fjor. Den hadde gjort sin nytte i vinter mens jeg trente på ikke å legge snøret for langt ned i bakslengen. En ny 12’ tapert Stroft erstattet den gamle. Deretter 4X tippet. Og i enden? Vel..så langt hadde det ikke vært noen aktivitet å melde i overflaten. Og helt ærlig: Var det å forvente? Termosen ble hentet opp av en sidelomme på den briljante ryggsekken sammen med en trekopp jeg hadde fått av min mor. Hun hadde fått med seg taktendringen i livet mitt. Forstått at jeg hadde funnet veien ut i naturen igjen og at jeg trengte noe naturlig å drikke kaffen fra. Noe med ”Herøy” preget på håndtaket, slik at jeg ikke skulle glemme hvor jeg kom fra, stedet en tidlig fluefiskestart fikk en altfor brå død.

 

Inntrykkene blir for meg litt sterkere i naturen. Det samme gjelder smakssansene. Kokekaffen smakte fortreffelig der jeg satt en halvmeter over bakken og speidet ut over en flomstor elv mens håpet om å se en vakende ørret begynte å bygge seg opp.

Men jeg hadde det ikke travelt. Jeg måtte ikke pælme ut en steinfluenymfe. Jeg måtte ikke avfiske sektor for sektor mens jeg bevegde meg et steg av gangen oppstrøms.

Den var her. Tålmodigheten. Mellom ullgenseren og strikkelua kjente jeg at jeg smilte.

 

Fra klokka halv ni til ett flyttet jeg meg kanskje femti/hundre meter. Men jeg kastet ikke. Av en uforklarlig grunn ville jeg se fisken før jeg kastet.

 

På slaget ett så jeg den første steinflua. Den krøp opp langs en furustamme, akkurat slik ”Innsektlære for fluefiskere” beskriver klekkingen. Siden flua gjorde det boka sa den skulle gjøre, tenkte jeg at også jeg måtte forsøke noe som stod i boka. Så jeg kakket i stammen nedenfor flua, som fulgte instruksjonene og slapp seg ned i hånden min. Fiffig.

 

Jeg tror ikke man blir en bedre fluefisker av å vite det latinske navnet på en døgn- eller steinflue, men må innrømme at jeg har kjøpt boken med den hensikt å lære litt mer, og kanskje skal jeg ta vare på et par individer etter hvert. Denne gangen fikk det holde med et bilde som ikke var tilstrekkelig for meg til å kunne bestemme verken familie eller art.

 

Flua ble plassert tilbake på trestammen hvor den fortsatte sin ferd mot nye høyder bokstavelig talt.

Et par meter fra elvebredden fikk jeg øye på en steinflue som hadde vært uheldig og havnet på vannet. Den flakset som om den mente det, men måtte pent nøye seg med å forflytte seg sammen med vannmassene. Men store innsekt som bakser på en blank vannflate… En biff med vinger limt fast til matfatet. Det må da friste en ørret, eller?

 

Et lite øyeblikk så det ut til at flaksingen tok den mot land, men den havnet i en søm og skar på skrått over et lite felt med lys grusbunn. Og der var den. Ørreten. Jeg så den tydelig gjennom polaroidbrillene. Den enset ikke flua som passerte noen centimeter over hodet på den. Den bare lå der. Det så ut som om den beveget seg i sakte kino. Termometeret lå hjemme, så det eneste som dugde var vill gjetning. Tidligere hadde jeg drukket litt vann fra elva og gjettet på maks fire grader.

Kanskje temperaturen gjorde den treig? Kanskje den gulpet i seg en og annen nymfe som forsøkte å kravle seg i land for å bli steinflue? Jeg gjettet på det siste i litt kombinasjon med det første.

 

En tørr steinflueimitasjon ble fulgt av en nymfe med ca 20 cm fortom mellom. Men vinkelen var håpløs.

Jeg gikk en stor bue innover land og kom ut på nedsiden av grusflekken. Ørreten hadde ikke sett meg. Men siden den stod veldig nært land, ville et kast oppstrøm måtte plasseres rett over hodet på den. Beslutningen om å døddrifte flue og nymfe nedstrøms ble fattet og jeg gikk tilbake.

Denne gangen låste bare kneet seg to ganger mens jeg akte meg langs elvebredden. Det kan jeg leve meg. Syv meniskoperasjoner har etterlat et kne som ligner en krigssone.

 

Jeg holdt i snøret og spente opp stangen. Teknikken heter ”Slingshot” på engelsk, men i farten husker jeg ikke det norske navnet.  Idet jeg slapp, spratt flue og nymfe perfekt ut og traff sømmen hvor den paniske steinflua hadde tatt veien minutter tidligere.

Flua nærmet seg kanten av grusflekken og jeg så skyggen bevege seg. ”Jaaaaaa….taaaaadeeeeen!” hvisket jeg stirret på skyggen. Den bevegde seg plutselig veldig fort og vekk fra flue og nymfe. Bort. 

 

I fjor ville et lignende tilfelle skremt fugler og dyr i nær omkrets, i tillegg til å ødelegge dagen for undertegnede, med potensiale for hele uken. Men det var i fjor.

Jeg reiste meg og tenkte litt på hvorfor den stakk. Kanskje hadde den sett fortommen på overflaten? Kanskje nymfa virket truende? Hvem vet? Det eneste jeg vet er at flua ikke var i nærheten av å stripe. Perfekt mending. Men den stakk. Gleden av å ha sett årets første brunørret filleristet behovet for å surmule. Jeg pakket sammen og forlot elva.

 

Halv tre var jeg tilbake i bilen og satte kursen hjemover. På samme tid i fjor ville jeg vært utslitt etter en lignende tur, men treningen i vinter hadde altså virket.

En kropp i bedre form og et sinn med mer tålmodighet. Hvordan kommer denne sesongen til å bli? 

[Alexander Røisland]

God lesning som alltid Bjørn!

Håper du får en knall sesong med masse fisk!

[Kim W]

Artig lesning og fin rapport, du er en mester med ord.

[Bernt N]

God lesning - takk for den !

[Jon Arne Tomter]

Veldig bra skrevet. Har et ønske om å komme meg dit, jeg også, finne roen. Er ikke helt i mål, men jobber med saken. Er faktisk flinkere under jakta, har lavere skuldre da.

Når fiskesesongen starter må jeg liksom oppleve å lykkes først, før jeg klarer å finne roen. Kanskje det er selvtilliten som skranter? Litt dumt det da, jeg trenger jo ikke bevise noe som helst.

[slunde]

Nok en glimrende rapport, Bjørn! Takk for at du tar deg tid til å dele dine opplevelser 

[Trond Kjærstad]

Hehe. Dropp den tittelen på bloggen din "En fluefisker blir til". Du er der! Flott rapport Bjørn.

[Gronnvbx]

Blir nok ikke lett å forlate tittelen "En fluefisker blir til" tatt i betraktning hvem jeg forsøker å lære av, og som jeg måler meg mot, som f.eks. FlyBandit, Waffern, Stein Grønberg, Lars Lenth for å nevne noen.

 

Mine steg inn verden som dere har valgt å dele her på Fluefiskesiden, har vært og er, lærerikt mht kasteteknikk, valg av fortom, tippet, fluer, strategier, tankesett og betraktninger, så inntil videre: Jeg betrakter meg som en som lærer, en som blir til hva fluefiske angår. 

 

Kanskje blir tittelen etterhvert forandret, men det er foran meg i tid på høyde med den gangen jeg forhåpentligvis går over 1 kg på brunørret. Til det fikk jeg en gave fra en venn, en flaske Armensk "konjakk" 20 år gammel som skal sprettes når vekta bikker kiloet. 

 

Bloggen min ble til fordi jeg ville fortelle hvor vanskelig det egentlig er å fiske med tørrflueimitasjoner, og hvordan tålmodighet og det å tillegne seg lærdom betaler seg. Det var tanken. Kanskje skriver jeg også litt for meg selv slik at jeg kan gjenoppleve sesongen når snøen ligger meterhøy på altanen og tiden til den første fjærmyggen klekker føles like nært som f.eks. å kjøre til månen Pluto.

 

Fluefiske består ikke av en 20 min redigert film fra Lars Nilsen & Co. Den består av leting, vandringer, svetting, myggstikk, venting, venting og atter venting, usikkerhet, fluer i norks fauna (hhv bjørk, furu, gran, selje, Bergensbanen osv). Og kanskje, men bare når du har gjort ALT riktig: en ørret over 500 gram. 

Er det verdt strevet? JA! Hvert forbanna sekund!! 

 

Så inntil videre: Bloggen min blir hetende "En Fluefisker Blir Til".