Bare for moro skyld

[.JB]

Enda godt at vi hadde en med feltfornuft i gjengen. JBM hadde med en pressenning og noen taustumper. Et par nokså rette furuer og vi hadde ly for plaskregnet, om enn beskyttelse av det uekte slaget. For en ekte gapahuk var det ikke. Den skal visstnok lages av trær og det er forbudt å bruke spiker, skruer og andre moderne hjelpemidler. Hvem som håndhever forbudet vet jeg ikke. Kanskje Norsk speiderforbund? Det fikk uansett være. Vi klarte oss fint med en syntetisk gapahuk, og det får da være grenser for hvor mye man gidder å hogge, kviste, kappe, bygge og styre når man tross alt bare er ute i det beskjedne ærende å fiske litt med flue. Ikke hadde vi fellingstillatelse heller, og det ville forstyrret roen om vi havnet i bråk med en sint lokal grunneier. Det ville i hvert fall skapt litt kludder i startblokka, selv om jeg hadde vært mottakelig for et par knytteneveslag og kanskje til og med et lite dolkerisp før jeg hadde nedgradert totalinntrykket etter denne første dagen. Vi reiste halvveis på slump til et sted ingen hadde vært, dermed var vi også underveis mottakelige for en liten avstikker for å sjekke ut noen blå streker på kartet som virket litt spennende. Trampfart er fascinerende, og man kan egentlig ikke bomme. I verste fall så får man bare erklært at stedet som så lovende ut stinker sure sokker, er et markhøl, helt igjengrodd, uttørket, et stryk eller for lengst lagt i rør av miljøeneren Statkraft. Deretter setter man seg bare i bilen, sier ja, ja, og kjører videre mot nye blå streker. Selv må jeg nok innrømme at jeg har langt mer erfaring med linjefart. Fast destinasjon til faste tider under hele sesongen. Kjente elver, store elver og folksomme elver. Absolutt flott, men forutsigbart på godt og ondt.

 

Da vi omsider stoppet bilen, etter å ha rotet litt med retninger og hytteveier, trasket vi med raske skritt mot noe som skulle vise seg å være langt over standarden på det som tidligere har møtt meg på avstikkerturer. Det første som slo oss var fraværet av spor etter menneskelig aktivitet langs elven. Jordet lå brakk. Egentlig ikke annet å vente på denne kanten av landet. Selv om bondeorganisasjonene helt siden den første hovedavtalen i 1950 har vunnet alle landbruksoppgjør, så går det den veien høna sparker med alle småbruk. Noen blir riktignok overtatt av gamle idrettsstjerner og radikale idealister som vil leve det enkle liv. Men så blir det enkle og autentiske livet ute på landet så tungvint og tærende at de raskt flytter inn til byen og caféene igjen. Eller henger seg i fjøset. Denne jordflekken hadde uansett ikke sett noe til redningsmenn fra storbyen, og nå lå den bare der. Den tidligere eieren skal imidlertid ha honnør for å ha forlatt den i utmerket stand. Riktignok udyrket, men med fint gjerde og uten den skammelige søppeldanderingen av landlige jordeiendommer vi så ofte er vitne til. Ja, hvorfor kan ikke bønder kaste skitten sin der andre folk gjør det? Neida, dem graverer ned den gamle komfyren. Parkerer rustvraket av en Opel Rekord nede i buskaset mellom jordlappene, og skyver gammelt metallskrot fra gården ned i en skråning mot elva. Men altså ikke på denne plassen. Her var det meg bare natur og et gjerde som ikke forstyrret det grann. Da vi fikk se denne lille elva, så stoppet tiden. Fem på halv ett. I mitt trettisjuende år kjente jeg at åndedrettet lot seg kraftig påvirke av synsinntrykk. Hva i alle dager!?  Hadde vi havnet i River Test? Elven var glassklar, det så ut som det var 10 cm vann på strekker som knapt var vadbare. Finnes det virkelig så klare og sakteflytende elver med svaiende vegetasjon her hjemme også? At vi så tre ørreter med en gang er nesten ikke nødvendig å tillegge, for det var bare toppen av kransekaken. Tre stykker stod vi der og bare mumlet noe usammenhengende i et forsøk på å beskrive det vi så. Vi var egentlig fornøyd med hele turen der og da. Hadde vi kjørt videre, hadde vi bare trodd det var en drøm. Men å kjøre videre, nei det var det siste vi tenkte på. Det første vi måtte finne ut av var jo om det i det hele tatt var lov til å fiske i det som vekslet mellom å være en elv og noen mindre sidebekker. Dernest om det var et sted vi kunne bo i nærheten. Alt ordnet seg da vi omsider fikk kontakt med en lokal innbygding som jeg tipper har det som trengs av erfaring til å føre en lang og opplysende debatt med Knut Storberget om soningsforholdene her til lands. Men til sannsynligvis en notorisk lovbryter å være var han både en hyggelig og hjelpsom kar. Håndtrykket var dog så hardt at jeg fikk en blemme på langfingeren da den kom i klem mot gifteringen, og jeg tok meg i å kaste litt på armen for å riste ut smerten. Men karen bare smilte, med både munn og øyne. Men så er det et viden kjent trekk ved psykopater at de gir et staut, sympatisk og hyggelig førsteinntrykk, for deretter å vise sitt sanne jeg når tillit er bygget opp. Men vi satset på at det gikk bra. Dessuten var vi mer enn villige til å risikere litt av hvert, inkludert lemmer, for noen dagers fiske i dette området. Fiskekortet omfattet en rekke bekker, elver, vann og sjøer i området, men var av det heller enkle slaget. Det så ut som vi hadde tatt hvert vårt lodd på skolemusikkens store fruktkurv med trekning 17. mai.

 

[attach=1]

 

Vi slapp heldigvis å bo hos fengselsfuglen, men fikk innlosjert oss i en overraskende stor og billig hytte tilhørende nabogården. DT og jeg var i ferd med å lesse ut av bilen, da JBM kom ut av hytta med gjesteboka. ”Ikke en fisker! Bare noen som har fisket litt røye i noen fjellvann om vinteren. Her er det jakt, ski og gjennomgangstrafikk som gjelder. Og har det vært fiskere her så holder de klokelig kjeft”. Mistanken ble ytterligere bekreftet, vi hadde på nærmest ren slump kommet over et sted som ingen av oss hadde hørt om og sannsynligvis ikke så mange andre heller. Vår utleier hadde heller ingen erfaring med fiskere i elva, men det var en dame og de kan man heller ikke i slike sammenhenger stole på. Dagen etter tråkket vi langs elva med en enda sterkere følelse av å ha oppdaget en liten hemmelig perle. Ikke spor etter fiskere, men ørreten, ja den var det lett å se. Vi hadde ikke noe stort behov for å fiske med en gang, vi ble bare sittende og se, mens regnet plasket ned. Ørret som svømte opp og ned langs den sakterennende elven. En gang telte vi elleve 300-grammere i stim, samt noen langt større som rolig manøvrerte i rute og satt opp farten når lyse og grunne partier skulle forseres. Endatil kom det et kraftig brøl fra JBM da han oppdaget en skikkelig elvepurke på sikkert 10 kilo, men det var heldigvis, får vi vel si, en bever. I de neste dagene hadde vi et makeløst fiske. Antall og størrelse var ikke det som imponerte, og på ingen måte betegnende for opplevelsen. Men klassisk skrått oppstrøms tørrfluefiske i en slik elv har en kvalitet som overgår det meste. Klekkeværet var brukbart, men ikke suverent. Det var kaldt i vannet og i lufta, men midt på dagen var klekkingene tilstrekkelig til at en og annen fisk begynte å vake regelmessig. Dette gav oss mange fine fiskesituasjoner. I hvert fall om man har et snev av anlegg for å la seg tiltrekke av sobre og renskårne opplevelser. Forholdene for visuelt nymfefiske vare ideelle, men vi lot det være. Det man forsaker av kvanta og kaliber ved en så puritansk holdning innhentes raskt av kvalitet og nytelse. DT oppsummerte det greit: ”I England betaler man mange tusen kroner pr. dag for å få oppleve noe slikt”.   

 

Vi fisket hver for oss og sammen. Vi tok lange pauser, og snakket oss igjennom opplevelsene. Satte våre egne navn på de korte strekkene, de få kulpene og de krappe svingene. Hamburgeren, Blæra, Stolen, Fem på halv ett, Svingen, Itte og je, Gongsvinger. Ikke for å skrive oss inn i historien på noen som helst måte, men for å gi noen referanser når hendelser skulle deles og dager planlegges. Vi snakket også, som vi ofte gjør, om alt annet enn fluefiske. Elevert og innsiktsfullt. Om Pierre Bourdieu og klasseskiller, Abraham Maslow og behovspyramiden, Max Weber og den protestantiske etikk, samt om Adam Smith og hans usynlige hånd. Om kunstmaling, impresjonismen og kubismen. Paul Cézanne. Innsiktfullt her også. Til en viss grad da selvfølgelig. Vi er da ikke nerder heller. Bare an passang falt det noen ord om damer og snodige opplevelser i alkoholpåvirket tilstand. En rask oppsummering av det vi mener er den viktigste moderne fluefiskelitteratur ble det også tid til, samt en kort diskusjon om hvorfor fallskjermfluer teoretisk er bedre enn mine hackleløse fluer, som likevel fisker som juling. Konklusjonen husker jeg ikke, ikke hvem som vant diskusjonen heller. Men vi ble i hvert fall enige om at det er umoralsk å ha for mange venninner på Facebook, dersom man i det hele tatt er så tvilsom at man har jentevenner da. DT tok endog steget, og satte egne ord på observasjoner og erfaringer han har gjort som fluefisker. Men det vil være en varmblodig overdrivelse å påstå at JBM og jeg ble stumme av beundring, eller for den saks skyld diskusjonslystne, da tenkeren presenterte arbeidshypoteser av denne støpning: ”Jo mer man fisker, jo mer fisk får man”. Om ikke annet ledet de heller opplagte teoriene oss inn i en munter passiar om hvor mye tull vi sier hver eneste dag. Ikke morsomheter nødvendigvis, men reinspikka tull. For eksempel uttrykk av typen ”jeg sitter i telefonen” og ”han møtte veggen”. Ja, så enkelt og fornøyelig forløp dagene. Vi var bare tilfredse. Da JBM maktet å få på en flott fisk den siste dagen, så var egentlig alt vi kunne drømme om oppnådd med solid margin. Vi reiste hjem med god samvittighet over at vi hadde gjort oss ferdige. Elven hadde servert, vi hadde forsynt oss, takket for oss og nå måtte den gjerne få hvile en lang stund. Den er så liten og sårbar at et storinnrykk vil ødelegge den fiskekvalitet den potensielt, slik som i vårt tilfelle, kan tilby. Det er ikke engang sikkert at jeg skal tilbake selv, og i hvert fall ikke med det første. Jeg skal i hvert fall unngå å si at ”dit skal jeg bare tilbake”. For steder man bare skal tilbake til, kan raskt koste meg opplevelsen av noe nytt. Ikke nødvendigvis noe stort og spektakulært, men noe enkelt og fint som gir næring til fiskegleden. Og det var nettopp fiskegleden som var min største fangst på denne turen. Sakte seg det innover meg at jeg kanskje hadde blåst for mye luft i ballongen. Kanskje var jeg i ferd med å gjøre en fin og koselig hobby til noe mer enn det burde være? Hvorfor gjøre alt man interesserer seg for til lidenskap? Pleier det ikke gå ganske dårlig med alle som blir lidenskapelig opptatt av noe? Et fåtall av dem får riktignok noble priser og blir enere på sitt felt og skriver seg inn i historien, men de aller fleste blir raskt glemt, bukker under i offer, ensomhet, tapte perspektiver og dårlig vurderingsevne. Eller galskap, om man vil. Og når man på fluefiskeforum blir uvenner på grunn av en kastestil, så er galskapen tydeligvis absolutt. ”Jeg skjønner ikke at det går an å lage så mye bråk ut av noe så trivelig som å fiske med flue”, sa DT. ”Ja, så trivelig som dette. Det er jo dette vi drømmer om hele året”, sa JBM. ”Jeg kan etter dette ikke være annet enn enig”, sa jeg. Så satte vi oss i bilen. Da jeg kom hjem ryddet jeg i garderoben, og solgte og ga bort alt jeg ikke lenger trenger av fluefiskeutstyr. For jeg har funnet tilbake til hvorfor jeg fisker med flue, og denne gangen har jeg ikke tenkt å kludre det til med alt som egentlig ikke betyr noe, men som skaper flimmer og skurr. Den tiden bruker jeg til noe annet, som gir mer berikelse pr. times innsats. Men det er mitt valg. For andre er det annerledes, og et oppgjør med en lidenskap er ikke noe jeg uten videre unner alle. For det gjorde ganske vondt også.

 

På gjensyn. 

JB

[Tore Slettengen.]

Glad du ikke var død og borte Jørn!

[rbk01]

Takk JB - ett innlegg til ettertanke. Leste det mer eller mindre samtidig som jeg sitter her og hører radioprogrammet Naturens Verden hvor økofolosofen Sigmund Kvaløy Setreng er med i en diskusjon omkring temaet økofilosofi og fjellet Stetinds status som et hellig fjell. Det var med på å gi innlegget en ny dimensjon og måtte vi alle på som leser det, finne den samme glede og tid til ettertanke som du her gir oss et eksempel på. Takk igjen Jørn.

 

Jens

[Ængler]

Og der datt JB av "vannvogna" igjen ja... 

Ikke lett å være avholds når man først har blitt hekta  .

 

[André F. Aubert]

Hyggelig at Jørn er tilbake.

Så nå er det en stang og en fyrstikkeske med fluer som gjelder noen sesonger?

 

Ja ja.. En lengre tur med DT kan jo gjøre noe med hodet til de fleste...

 

Regner med du kommer ut av denne sumpa Jørn, og skulle du trenge hjelp er det nok flere her inne som vil hjelpe deg.

 

 

[bjorni]

En merkelig tittel på et utrolig bra innlegg. Jørn, du er en mester til å få meg til å reflektere på hva jeg holder på med. Jeg både trenger og liker det. Jeg har opplevd det før, og gjør det igjen nå. Du evner å dra meg med på turene dine, naturen, fiskingen og tankene rundt dette. Sakte forsvinner hverdagen, skuldrene senkes og livet nytes. Og det greier du, gjentatte ganger, med noen relativt korte innlegg som dette. Jeg blir gjerne med deg på en lengre tur, som gjerne varer flere dager, mellom to permer.

 

Takk!

 

:)

bjorni

[Fiskeflua]

Kjempeinnlegg Jørn!

Du er en stor bidragsyter og vi vil gjerne ha mer.

[Trond Willis]

nydelig skrevet! Fikk tankene mine på gli... Takk

[Sigve]

Kanon Jørn. Jeg merker jeg har blitt glad i deg

[Torben Berg-Sørensen]

Tak for fin fin historie Jørn...... holder også af at få "fanget" spændende situationer, end stor fisk 

 

(gid jeg boede i Norge, hvor ukendt vand stadigvæk kan findes !)

 

Torben

[RaymondDH]

fantastisk! =)

[Lars Mathisen]

JB overrasker stadig :-)

 

Ord til ettertanke!

 

Takk!!

 

 

Lars