«Er fluefiskekonkurranse no gøy da?» Jeg deltok i NC i fluefiske i regi av Norges Konkurransefluefiskeres Forbund (NKFF) i Trysil i helga for å finne det ut. For å hoppe rett til konklusjonen, er svaret selvsagt ja. Men jeg tenkte kanskje skrive litt om hva det egentlig er, og hva det er med det som gjorde det gøy
Konkurransen gikk på fluesona Gjerfloen i Trysil. I korte trekk fisket vi soner på ca 100 meter elv i 90 minutter, før bytte. Alle fikk fiske seks forskjellige soner - med 18 deltakere ble alle sonene fisket seks ganger. To økter før lunch på lørdag, to økter etter. To økter på morgenen søndag - og premieutdeling til slutt.
Resultatmessig blir det veldig synlig at det er ferdighetsbasert strekk i feltet. Jeg landet tjueen fisk (17 offisielt - jeg kåla litt med appen etter andre sett samt at jeg mista en fisk ut av måletrauet) og topp tre landa stort sett tregangen. Han som fikk andreplassen fisket ene strekket etter meg, jeg fant fire fisk, han tok femten - etter at jeg hadde løpt rundt der i nitti minutter og skremt opp fisk. Så det er en kul dimensjon - å se hva som er mulig å få til. Mind blown, tidvis. Og da hjelper det selvsagt at de jeg pratet med var skikkelig rause joviale folk som delte fritt av kunnskapen sin - om alt fra rigging til fluevalg og fisketaktikk.
En morsom taktisk betraktning var av en av (de flinke) deltagerne som fant «all fisken» i dårlig vann nederst på sona - og han fiska der rett og slett fordi det var den siste økta og der hadde sannsynligvis ingen fiska. Det krever med andre ord ganske bra «fiskeforståelse» å lykkes med dette - en ferdighet som har klar overføringsverdi til «vanlig» hobbyfiske.
I en slik konkurransesetting blir fokuset helt annerledes. Alt blir veldig intenst. Noen vil kanskje tenke på det som uvelkomment stress - men for meg var det kult å kjenne på det pushet det er når jeg ser at naboen hundre meter oppe i elva er inne og måler fisk for andre gang før jeg har funnet min første. Hvor er fisken? Hvor dypt står den? Hva vil den ha? Når man da endelig finner et hull, en kant eller en renne med fem fisk i er det en ganske bra følelse.
Rent fisketeknikkmessig fisket alle «fransk/spansk» kontaktnymfing - med tynn nymfeline, en stanglengde fortom, en halvmeter sighter og tippet med opp til tre fluer på opphengere så man hadde totalt ~to stanglengder fortom fra flueline til den nederste flua. Det var tilløp til vaking midt på dagen på lørdag, og da var det vel noen tørrfluer i aksjon - men det aller meste var nymfing. Så det sier seg litt selv at man må like kontaktnymfing for å lykkes med denne konkurranseformen. Personlig syns jeg kontaktnymfing er stas. Det å følge med på sighteren og forsøke å få et bra flyt med lett men ikke for mye kontakt gjentatte ganger i samme strøm har noe zen/meditativt over seg som tørrfluefisket ikke har. Jeg greier fokusere veldig intenst på oppgavene når jeg fisker sånn. Om du er redd for å like det, bør du unngå å prøve det.
Dette var altså intensivt fiske i to dager, med hyggelige og kunnskapsrike folk, og selv om nivået opplevdes som på månen, var det jordnært og jovialt. Jeg greier nok ikke finne tid til å være med på alle arrangementene til NKFF, men regner med å kikke innom igjen.
IMG_8174.MOV