Pål Hedenstad

Når man står i elven og velger flue, blir det gjerne til at man først knyter på det som har fungert før. Det gjorde jeg under en aurivellii klekking rundt tusenårsskiftet– og i et par timer fungerte det stort sett utmerket med en oransjeoliven fallskjermflue. Bortsett fra en fisk: Litt over halvmeteren, steady, litt langt holdt – men absolutt overkommelig å fiske kontrollert på. Så vidt jeg kunne se, var flytene fine, men flua fikk være i fred. Når en halvtime var gått bytta jeg flue. Det var ett kast med krøplingen som skulle til. Etter den opplevelsen har jeg alltid skifta flue raskere når aurivelli duns’ene blir forkasta, og det er stort sett det samme som skjer gang på gang. Riktignok ikke nødvendigvis på første kast, men dette er ei flue som for meg har løst mange fiskesituasjoner. Etter hvert har jeg også begynt å imitere de slankere og mindre insektene over samme lest, og det fungerer godt. Det er av og til et godt tegn når et mønster får mange varianter av originalen. I så måte bør avdøde Bob Quigley være svært stolt om han fortsatt følger med. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at dette er rekord, men langt unna er det ikke. Så, hvordan ser orginalen ut? Så vidt jeg har funnet ut, var Quigley så oppegående at han gjorde det eneste riktige. Han endret materialer ut fra størrelse på flua og sikkert også arten. Her hjemme har vi de klumpete brune moseklingende nymfene. De imiteres fint med en kropp av brun marabou. De slankere baetisene f. eks, imiteres med turkey biots eller tilsvarende som gir en slank kropp. Halen eller puppeskallet bandt Quigley både av marabou, strutseherl og Z-lon – eller kombinasjoner av disse. Når det gjelder valg av krok så ble det brukt standard tørrfluekroker, men etter hvert også av og til noen svakt buede kroker. Det sistnevnte var nok helst for imitasjoner av de litt større døgnfluene. Innledningsvis nevnte jeg at Quigley beskrev flua som «halvt nymfe, halvt dun». Skal man følge den logikken skal hale/puppeskinn følge fargene som nymfa til den aktuelle døgnfluen har. Thorax dubbes med en farge som matcher insektets dun farge. Men jeg vet at mange har bundet hele flua i dun-farger og fått det til å fungere utmerket. Hva du velger å gjøre får være opp til deg selv. På fluene vi har avbildet, er det tatt hensyn til fargen på nymfa. Jeg liker å binde mine krøplinger litt forsiktig dresset. To til to og en halv runde med hackle synes jeg er nok. Det blir litt stusselig på bilder, men dette er ikke utstillingsfluer. Vinge og hackle impregneres med TMC Dry Magic eller annen tørrflueimpregnering i pastaform (evt. cdc olje). LITT OM MATERIALENE OG VALG AV DISSE Krok: Denne flua skal mer eller mindre henge på hackelet og vingen skal gå klar av vannet. Det betyr at man stort styrer unna de aller letteste tørrfluekrokene – i alle fall på de mindre fluene. På de variantene hvor kroppen består av marabou har jeg alltid gjort som opphavsmannen; ribbet flua med kobbertråd. Det gir ikke all verdens vekt, men beskytter i alle fall maraboukroppen. Til de variantene hvor jeg bruker turkey biots har jeg valgt det vi vel kan kalle en tung tørrfluekrok. Da henger de riktig og jeg har aldri hatt problemer med at krokvalget får flua til å flyte dårlig. Bindetråd: Det blir trangt når du skal avslutte flua. Benecchi 12/0 er mitt førstevalg Hale: Jeg bruker utelukkende struts. Hvor mange herl avhenger av krokstørrelsen og kvaliteten på herlet. Tuppene på herlene er gjerne litt spisse. Da tar jeg tak et lite stykke inn på bunten og kapper de med et lite rykk. Det er bare å holde hardt i herlene med tommel og pekefinger litt nedenfor punktet du anser som en bra spiss. Så griper du hardt med den andre håndens tommel og pekefinger omtrent der du vil «klippe». Et bestemt rykk så kappes alle i samme lengde og du har en naturlig tapering. Gjør du det med saks så ser det bare dumt ut. Tidligere brukte jeg marabou, men det slites bort med en gang. Ribb: Du kan enten bruke vanlig kobbertråd, eller gå for en annen i UTC sortimentet. Her er det mange muligheter. Størrelsen jeg bruker er stort sett «small». Dubbing: Quigley brukte antrondubbing. Har du en klekkedubbing for hånden i en farge du har tro på, så bruk gjerne denne. Selv har jeg stort sett brukt Fly-Rite eller tilsvarende polydubbing. Jeg tviler på om glansen i en antrondubbing har noe særlig å si på denne flua. Vinge: Elk, rådyr, hjort, cdc eller harefot. Hackle: Her kan i prinsippet alt brukes, men man tilstreber å bruke et hackle som i farge ikke avviker radikalt fra beina på de naturlige nyklekkede døgnfluene. Mine fluer ender som tidligere nevnt som regel opp med to og en halv runde med hackle, og de flyter tilstrekkelig. Bruker du for mye hackle, risikerer du tvinn i fortommen – og det vil vi IKKE. Når jeg sier «i prinsippet kan alt brukes» så inkluderer det faktisk også høne. Knut Johan Ruud hadde en artikkel i Alt om fiske for noen år siden, hvor han presenterte flua med hønehackle. Han bruker utelukkende krøplinger bundet med hønehackle og har aldri hatt noe problem med at flua flyter dårlig. På hønevarianten benyttes cdc som vingemateriale. Quigley Cripple – Moseklingende. (De moseklingene døgnfluene er: Ephemerella aurivellii (nå Aroni), E. Ignita (nå Seratella Ignita) og E mucronata ) Krok: F. eks TMC 102 Y, TMC 100, Kamasan 170, Daiichi 1550. str. 12-18. Bindetråd: Brun i det fabrikatet du foretrekker. Jeg har benyttet Benecchi 12/0. Hale / puppeskinn: Strutseherl, brun. Ribb: UTC kobber, str. Small. Kropp: Marabou, mørk brun. Thorax: Fly-Rite (for aurivellii 60% nr 8, 20% nr 5 og 20% nr 10). Vinge: Harefot, medium dun. Hackle: Hane, f. eks gold brassy dun. Quigley Cripple – Baetis Krok: TMC 112 TR, str. 15 og 17. Bindetråd: Benecchi 12/0, brun. Hale / puppeskinn: Strutseherl, oliven. Kropp: Turkey Biots, oliven. Thorax: Fly-Rite nr 10. Vinge: Harefot, mørk dun. Hackle: Hanenakke, grizzly farget oliven. (Eirik Rusten la inn Påls artikkel fra det gamle systemet som flue her) Quigley Cripple er – tatt i betraktning av at det er en imitasjon – et ganske gammelt mønster. Bob Quigley skapte mønsteret i 1978 og beskrev den som «halvt nymfe og halvt dun». Det er altså i utgangspunktet en imitasjon av en døgnfluenymfe som klekker, men som mislykkes i forsøket på å gjøre seg klar til take off. Ettersom den nesten alltid er effektiv mener jeg den også imiterer en vanlig klekker. For å kunne skrive det, rådførte jeg meg med Gisle Helgesen. Han mener også at den kan tas som klekker – så da tror jeg vi regner flua for å være en imitasjon av både en klekker og en døgnflue som mislykkes under klekkingen (ofte benevnt som «stillborns»). Første gang jeg hørte om flua fikk jeg høre at den var så effektiv at den nærmest var usportslig å bruke. Det syntes jeg jeg unektelig hørtes litt brutalt ut. Like etter fikk jeg se filmen hvor Bob Quigley fisker med flua i The Fall River: En krystallklar sakteflytende elv i et paddeflatt landskap, med en intens klekking av små døgnfluer og helt uvirkelig mange ørreter som står på geledd og maskinvaker. Når man kan plukke fisk som en vil under slike forhold – ja da har man den riktige flua – selv om den i mine øyne ser litt gebrekkelig ut.