I helga var jeg på fisketur i et av Agders flotteste vassdrag. Forholdene var perfekte. Ihvertfall ut i fra hvordan jeg kunne vurdere dem. Det var varmt, fuktig og vindstille.
I to dager tuslet jeg ensom rundt med tørrfluene mine, uten å se snurten av noe som kunne minne om insektsklekking. Dessuten var vaking tydeligvis en aktivitet som kun var forbeholdt fisk under 100 gram. Forståelig nok, ettersom det ikke var noe å vake etter. Storfisk leker jo ikke butikk. Jeg kunne ikke fatte og begripe hva som var galt, og sånt får en stakkars faen til å tenke.
I starten filosoferte jeg over hva den labre insektsaktiviteten kunne skyldes. Etter noen timer med stilltiende argumenter for hvorfor insektsklekkingene ikke kom i gang, så konkluderte jeg med at fiskeguden sannsynligvis var ufattelige pissed på meg. Det var den mest plausible forklaringen.
Hvorfor hans sinne var (og er?) rettet mot meg vet jeg ikke 100 % sikkert, men sannsynligvis har det noe med at jeg var litt for høyt oppe tidligere i sommer, etter noen turer med gode fangster. Jeg burde nok vært litt mer ydmyk, for han har straffet meg hardt i det siste.
Etterhvert begynte jeg å sysle med tanker om å hive på en svær Wolly Bugger, og dra den gjennom dyphølene i elva. Da kunne jeg ihvertfall ta opp noen storinger (for så å slippe dem ut igjen), og komme hjem med tunge bildebevis og hodet noenlunde hevet.
Hva den på 1,7 kg ble tatt på? Myggklekker, krok 22, 0.12 mm fortom og toerstang...
En løgn som aldri ville blitt avslørt. Jeg skulle selvfølgelig fjernet den grimme Wolly Buggeren fra munnviken til fisken før den ble avbildet, sånn at flue-banditten og ruffolainen ikke fikk vann på mølla. Man er da ikke helt idiot.
Likevel ventet jeg i det lengste med å knyte på streamerkongen. Hvorfor? Hjernen gikk på høygir, mens jeg fisket over den ene vakre storfiskhølen etter den andre. Jeg kunne til og med observere noen kilosfisker i det glassklare vannet. De svømte rundt der nede på bunnen, og håpet sikkert at en litt småskadet og klossete yngel skulle dukke opp, slik at de kunne sette tennene i han. Jeg fortsatte å fiske med tørrflue. Drift etter drift. Døde drift. Litt småstriping innimellom. Ikke sjangs i helvete.
Men streamerfisker var jeg ihvertfall ikke. Det var nå enda en trøst. Jeg hadde sikkert auset storfisk på land hvis jeg bare hadde giddet å knyte på streameren, men så lavt ville jeg ikke synke. Eller ville jeg egentlig det?!??
Plutselig gikk det opp for meg hvorfor jeg ikke fisket med streamer. Jeg var egentlig redd. Livredd for at selv ikke streameren ville lokke storfisken til hugg. Da hadde jeg virkelig mislyktes som fluefisker. Da hadde jeg prøvd alt, og likevel ikke fanget fisk. Da var jeg en totalt mislykket fluefisker.
Foreløpig var jeg bare en mislykket tørrfluefisker, og det var jo egentlig ikke min feil. Det klekket jo faen ikke en jævla flue, og da vet jo alle som har vært ute en vinternatt før at man bare kan glemme å lokke opp storørreten.
Enden på visa ble at streameren fikk ligge tørt og trygt i boksen, og jeg gikk hjem som en litt småsnurt tørrfluefisker uten storfangst. Men det var kun pga. laber insektsaktivitet, og hadde absolutt ingenting med at jeg var en udugelig fluefisker.
Man fisker da ikke med streamer...