Vi går nå inne i tiden for års-kavalkader selvransakelse og mimring. Hva satte de dypeste sporene i deg som fluefisker i hele 2014? For noen er det kanskje en 6 kilos ørret på tørt på Kola og for andre kanskje 500-grammeren med perfekte prikker i ei ny elv på klasse # -1.
For å starte med meg selv så var faktisk ikke de peneste fiskene jeg fikk i håven høydepunktet. Det største øyeblikket mitt i 2014 var en periode på cirka en time, i en stilleflytende elv langt fra folk, uten mobildekning, siste kvelden av en tur. Btw, hvorfor alltid siste kvelden, eller er det bare meg? Varmt vær, fine klekkinger, vann til anklene midt i elva med bena godt plantet på en sandbanke. Jeg kjørte nå en stor og sterk ørret, etter utallige flyt over den. Jeg skjønte at dette var den største ørreten jeg noen gang har kjørt. Og dersom det ikke var det så spiller det ingen rolle. Føltes sånn. Jeg hadde nesten bare fortommen utenfor stangtuppen og håving var det neste som skulle skje. Så klarte jeg ikke holde hodet kaldt. Jeg holdt fingrene på høyre hånd i et fast grep rundt fluestanga OG fluesnøret. Sånn ca i samme øyeblikk som jeg skjønte at jeg måtte slippe snøret litt, så gjorde ørreten helomvending. Og den røyk.
Irritert over at jeg var såpass urutinert. Lei meg for at det var siste kvelden og vi måtte forflytte oss videre og jeg hadde forspilt mine sjanser. Vi hadde allerede stoppet alt for lenge. Men glad for møtet med fisken. Glad for opplevelsen i perfekte omgivelser. Og tanken på at jeg skal tilbake igjen sommeren 2015. Til dette perfekte stedet. Kanskje lurer jeg akkurat samme fisken neste gang.