Om fisken rapper til disse stakkarene for å svimeslå dem eller i et forsøk på å drukne dem, vet ikke jeg, men ja, man har rimelig lav puls om man greier å holde tilbake tilslaget da.
Går sikkert greit for de som uansett ikke gjør tilslag, da
Har opplevd akkurat dette under en tung Vulgataklekking i et vann her oppe i nord. Det tok laaang tid før jeg skjønte hva som foregikk, og jeg bommet sikkert tjue tilslag på grov fisk før sammenbruddet var et faktum;) Totalt resignert ble jeg sittende å se på vakinga uten å fiske, og først da så jeg sammenhengen. Været var varmt og knusktørt, så døgnfluene satt høyt på vannet og lettet veldig fort og lett etter klekking. Så for fisken funker denne jaktstrategien trolig bedre enn de sedvanlige rolige head-and-tail-vakene under sånne forhold.
Første innskytelse er at man er for snar, men når fisken beiter på denne måten hjelper det ikke med God Save the Queen. Fisken deiser til døgnflua med sporden (det blir et skikkelig plask), også går det noen sekunder før den slurper flua i seg på nesten umerkelig vis.
Har også opplevd akkurat samme fenomen under en storklekking av vår tredje største døgnflue, Siphlonorus aestivalis, i innløpsstrømmen i en nydelig luobbal på Laksefjordvidda. Masse bugs, knusktørr russervarme i lufta. Stor røye og ørret som druknet de digre, nyklekte døgnfluene med et skikkelig dask med sporden før de supet dem i seg noen sekunder etterpå. Løsningen ble å holde tilslagsarmen fast med den andre armen for at ikke refleksen skulle ta over, og ikke gjøre noe før fortommen begynte å røre på seg. Det funka den gangen ihvertfall