Hvordan går vi langs elva?

[Jon Arne Tomter]

For 50 år siden:

Vi satt ute i den gamle, tunge robåten som vi hadde fått låne.

- Kast inn mot land, sa Leif. Helt inn mot torva.

Der står det vel ingen fisk, tenkte jeg. Men jeg turde ikke si det - gamlingene vet vel best!

Jeg kastet helt inn på torva, faktisk havnet duppen i gresset innunder den lille dvergbjørka som nesten hang ut over vannet.

- Det kan gå bra likevel, sa Andreas. Dra duppen forsiktig uti, og sveiv langsomt inn når fluene havner på vannet.

Jeg rakk knapt å sveive en runde før det hogg til. Fisken må jo ha stått nærmest innunder torva.

Denne episoden (jada, vi fisket med flue og dupp den gangen) fikk meg til å skjønne hvor viktig det er å bruke hue når man beveger seg langs land, og det forundrer meg stadig at stiene som fiskerne lager langs elva eller vannet nesten alltid går helt ytterst på bredden. Dette forteller meg at alt for mange ikke er klar over at de skremmer mye fisk som står nær land. Faktisk kan de skremme fisk som står ganske langt fra land også, ja i hele elva hvis den ikke er så stor.

Noen steder går det mindre tydelige stier lengre inn fra bredden, så det er tydeligvis noen som går mer forsiktig fram - heldigvis.

Har dere samme tilnærming til dette? Eller er jeg altfor opptatt av forsiktig framferd langs vannet?

[123oyvind]

Jeg har lagt merke til at det ofte er to stier ved vann og elver.

- En Langs kanten

- En 10-15 meter fra kanten

 

Jeg tror det er smart å være forsiktig langs vannet :-)

[Truls]

Godt poeng!

Kan man egentlig være for forsiktig langs vannkanten, enten det er i elv, langs vann eller i sjøen?

En ting som ikke slutter å overraske meg er hvor grunt, og nærme land jeg oppdager ørret.

[Håvard Åsbø]

Jeg fisker absolutt mest i stille vann, og mange av disse vannene har partier med nærmest hengemyr langs kanten. Husker som guttunge at det var svært og hoppe på torvkantene og se fisk pile ut fra gjemmestedet sitt. Håpet var å se en diger ørret eller røye. Det så vi ofte. Jeg går konsekvent et stykke inn på land så fremt det er mulig.

[Ruffen]

For 50 år siden:

Vi satt ute i den gamle, tunge robåten som vi hadde fått låne.

- Kast inn mot land, sa Leif. Helt inn mot torva.

Der står det vel ingen fisk, tenkte jeg. Men jeg turde ikke si det - gamlingene vet vel best!

Jeg kastet helt inn på torva, faktisk havnet duppen i gresset innunder den lille dvergbjørka som nesten hang ut over vannet.

- Det kan gå bra likevel, sa Andreas. Dra duppen forsiktig uti, og sveiv langsomt inn når fluene havner på vannet.

Jeg rakk knapt å sveive en runde før det hogg til. Fisken må jo ha stått nærmest innunder torva.

Denne episoden (jada, vi fisket med flue og dupp den gangen) fikk meg til å skjønne hvor viktig det er å bruke hue når man beveger seg langs land, og det forundrer meg stadig at stiene som fiskerne lager langs elva eller vannet nesten alltid går helt ytterst på bredden. Dette forteller meg at alt for mange ikke er klar over at de skremmer mye fisk som står nær land. Faktisk kan de skremme fisk som står ganske langt fra land også, ja i hele elva hvis den ikke er så stor.

Noen steder går det mindre tydelige stier lengre inn fra bredden, så det er tydeligvis noen som går mer forsiktig fram - heldigvis.

Har dere samme tilnærming til dette? Eller er jeg altfor opptatt av forsiktig framferd langs vannet?

Det fikk meg til å tenke på et vann vi padlet en del kano i i mine yngre dager. Øvre fiskåvann for de lokalkjente.

Vi fisket av og til med sluk og spinner og da kastet vi sluken på land/fjellet og dro den uti med vilje. Jøss hvor mye fisk vi fikk helt inni land.