Splitcane trend

[Vidar Steimler]

Når jeg velger å uttale meg om dette emnet, skylder jeg å gjøre oppmerksom på at jeg i høyeste grad er innhabil. I tillegg har jeg kommersielle interesser i splitcane!

Synes Staffan er inne på et viktig poeng. Når man i dag omtaler cane som ”trendy”, avslører det litt manglende historieforståelse.

Jeg synes det er treffende å omtale cane som ”materialet som ikke ville dø”.

Da stenger av laminert bambus kom på markedet, gikk det relativt kort tid før de utkonkurrerte etablerte materialer som greenhart, lancewood og hickory (ikke ulikt karbonfibrenes fremgang).

I overgangsfasen var cane dyrt pga en relativt omstendelig fremstillingsprosess (heller ikke ulikt karbon på 70/80-tallet).

Etter hvert ble fremstillingsmetoden mer maskinell, og materialet bedre (bambustypen Arundinaria Amibilis, ca 1920). Dette ledet til bedre og mer funksjonelle stenger, lavere (men fortsat relativt høy) pris, og dominerende markedsandel (fortsatt sammenliknbart med karbon).

Etter 2.VK dukket glassfiber opp som en konsekvens av krigsindustrien. Langt billigere å femstille i et etterkrigsmarked. Kombinert med USA’s handelsembargo av Kina på slutten av 1940 tallet medførte dette at mange anså splitcane som historie.

Likevel overlevde materialet glassfiberepoken (den første, den andre har jo nylig startet). Så kom karbon utover 1970 tallet. Omtrent samtidig, i 1977, kom Garrison/Carmichaels bok om canebygging ut. Dette bidro til en vekst av hobby/små-produsenter av cane. Disse tok opp arven, og utviklet canestengene videre. Aksjon, lengde etc ble ytterligere tilpasset tidens krav, og komponenter med mer moderne egenskaper ble tatt i bruk. I hele denne perioden vokste det frem en ”undergrunnsbevegelse” som i det stille produserte canestenger av en helt annen kvalitet enn det historien tidligere hadde sett.

Selv begynte jeg å bygge canestenger i 1992. Ganske snart ble jeg invitert til å delta på forskjellige messer og lignende. I begynnelsen var jeg nok mest en bygdeoriginal som sto i en krok av messehallen og utførte et gammelt, sært håndverk.

Etter hvert begynte flere faktisk å prøvekaste stengene, og de fant raskt ut at moderne canestenger er noe helt annet enn gamle tunge Vangen/Hørgård/Olympic/Hardy på 9’6’’ i klasse 7/8/9.

Samtidig med dette, ble karbonstenger av forbausende god kvalitet gradvis latterlig billige (produsert i Østen).

Jeg tror derfor at ”canetrenden” skyldes to ting. For det første. Folk som elsker hobbyen sin oppdaget at det går an å lage gode stenger i karbon vanvittig billig. Ergo fosvinner "mystikken"! For det andre oppdaget de samme menneskene at canestenger tilpasset dagens brukere/marked faktisk er veldig gode verktøy, samtidig som de representerer et unikt håndverk og betydelig ”knowhow”.

Selv pleier jeg å sammenlikne det med en trebåt og en plastbåt. Vi bygger i dag utrolig funksjonelle plastbåter, men likevel blir de fleste litt blanke i øynene av å beundre en vakker trebåt. Grunnen er selvsagt at trebåten er like god som båt, men den representerer likevel så uendelig mye mer i form av tradisjon, håndverk og følelse.

Samtidig registrerer jeg at de fleste av de som i denne tråden fremstiller cane som trendy, litt ”old fashion”, men brukbart, faktisk bare i svært liten grad har fisket med cane over tid. De har nok prøvekastet noen stenger litt, men dersom du skal lære en ny stang å kjenne (spesielt når den er laget av et ukjent materiale), må du bruke tid på å finne ut av den.

Jeg tror det er svært få fiolinister som griper tak i en Stradivarius og sier ”Denne er ok, men litt uvant. Tror nok ikke den er like effektiv som den nye i plast”.

Jeg tør derfor påstå at de som gripes av ”cane trenden” er de som faktisk har tatt seg tid til å prøve ut stenger, til de finner ut av rytmen og finner ”sin” stang.

Må avslutningsvis si meg med Terje. Poenget er vel egentlig å møte verden med et åpent sinn.

Det finnes utrolig mye gode stenger der ut, i alle slags materialer, på samme måte som det finnes like mang dårlige, i like mange materialer.

Funksjon må være det viktigste for et verktøy, men det skader vel neppe om det er tiltalende i tillegg?

[Tørrbjørn]

Bundringsverdig at man konkluderer med at cane mennesker lever sterkere gjennom å fange fisk på sitt redskap.

Canefiskerne lever MYE sterker gjennom ikke bare hver fisk men også hvert kast.

Du er rimelig blokkert om du ikke ser magien i en bamusstang.

[André_Brµn]

Til diskusjonen. Bare noen betraktninger  

Hvorfor gjøre det mer komplisert enn det er, gutter? Det handler om følelser. Og det gjelder like hardt om du som fluefiskende individ foretrekker grafitt, glassfiber eller cane, tror jeg.  

Alt annet blir sekundære argumenter som vi lager oss. For å underbygge. Valg. Som at noe gir bedre feeling, er bedre å kjøre fisk på, eller kaster lengre eller kortere, bedre eller dårligere, er penere eller styggere. Da synes jeg diskusjonen tar et aldri så lite umerkelig blindspor - vekk fra essensen. For essensen er valg og følelser. Og ikke nødvendigvis så mye om fluestenger engang. Tenk på det?

- Har man hoppet av karrierekarusellen, og begynt å bygge canestenger, så har man tatt et flott valg i livet om å nyte estetikk, roe ting ned og finne de gode verdier i livet. I stedet for å være så forbannet effektiv hele tiden. Motsatsen er ikke nødvendigvis grafitt.

- Likeledes som at den som foretrekker grafittstenger kanskje ser fluestanga som et middel til den fullendte perfekte presentasjonen der ute på vannoverflata. Den store gleden i livet og fluefisket ligger i imitasjonene og presentasjonene. Motsatsen er ikke nødvendigvis cane.

- Eller handler det egentlig så mye om fluestenger, når en mann føler han har alt for lite tid, kjøper seg en canestang og drømmer om lange, late flotte dager langs elvebredden? Motsatsen er ikke nødvendigvis grafitt her heller.

Nei, valget mellom materialer i fluestenger handler kanskje ikke så mye om fluestenger engang. Egentlig.  

Og det er vel dette Gierach berører noe pragmatisk når han spør hva som i all verden er vitsen med å kjøpe cane hvis man vil ha egenskapene til grafitt. Han snakker jo egentlig ikke engang om cane og grafitt. Tenk på det.

André 

[Oddbjørn]

Til diskusjonen. Bare noen betraktninger  

Hvorfor gjøre det mer komplisert enn det er, gutter? Det handler om følelser. Og det gjelder like hardt om du som fluefiskende individ foretrekker grafitt, glassfiber eller cane, tror jeg.  

Alt annet blir sekundære argumenter som vi lager oss. For å underbygge. Valg. Som at noe gir bedre feeling, er bedre å kjøre fisk på, eller kaster lengre eller kortere, bedre eller dårligere, er penere eller styggere. Da synes jeg diskusjonen tar et aldri så lite umerkelig blindspor - vekk fra essensen. For essensen er valg og følelser. Og ikke nødvendigvis så mye om fluestenger engang. Tenk på det?

- Har man hoppet av karrierekarusellen, og begynt å bygge canestenger, så har man tatt et flott valg i livet om å nyte estetikk, roe ting ned og finne de gode verdier i livet. I stedet for å være så forbannet effektiv hele tiden. Motsatsen er ikke nødvendigvis grafitt.

- Likeledes som at den som foretrekker grafittstenger kanskje ser fluestanga som et middel til den fullendte perfekte presentasjonen der ute på vannoverflata. Den store gleden i livet og fluefisket ligger i imitasjonene og presentasjonene. Motsatsen er ikke nødvendigvis cane.

- Eller handler det egentlig så mye om fluestenger, når en mann føler han har alt for lite tid, kjøper seg en canestang og drømmer om lange, late flotte dager langs elvebredden? Motsatsen er ikke nødvendigvis grafitt her heller.

Nei, valget mellom materialer i fluestenger handler kanskje ikke så mye om fluestenger engang. Egentlig.  

Og det er vel dette Gierach berører noe pragmatisk når han spør hva som i all verden er vitsen med å kjøpe cane hvis man vil ha egenskapene til grafitt. Han snakker jo egentlig ikke engang om cane og grafitt. Tenk på det.

André 

Godt sagt André.

Er også mye i det du sier med at man kjøper stenger for å ha noe materielt rundt den drømmen man har om sommer og fluefiske. Gjør litt godt å bestille en ny fluestang i desember når snøen ligger dyp utenfor og termometeret viser minus ørten. Er jo mange ganger slik at de som har minst tid til fiske er de som har det dyreste utstyr (med en god del unntak blant de som er skikkelig gira på både fluefiske, kasting og utstyr).

[Beate P.]

 

Og det er vel dette Gierach berører noe pragmatisk når han spør hva som i all verden er vitsen med å kjøpe cane hvis man vil ha egenskapene til grafitt. Han snakker jo egentlig ikke engang om cane og grafitt. Tenk på det.

André 

Jeg tror det er akkurat det han gjør. Snakker om cane og grafitt. Hvorfor gjøre det mer komplisert enn det er?

[Vidar Steimler]

Synes det er på tide å trekke inn et annet Gierach sitat (egentlig fra hans venn AK Best):

"When you start worrying about what other people think of you, it's time to go fishing"

Mao: fisk med det du selv liker, og ikke bry deg om hva andre synes

[André_Brµn]

Synes det er på tide å trekke inn et annet Gierach sitat (egentlig fra hans venn AK Best):

"When you start worrying about what other people think of you, it's time to go fishing"

Mao: fisk med det du selv liker, og ikke bry deg om hva andre synes

Helt enig 

[Gjest fredrik hoffmann]

Kan det være et elemet av å ville skille seg fra allmuen også ?

I dag har "alle" Winston, Sage, T&T, Scott etc...

Ikke for det, jeg kunne godt finne på å kjøpe en med "Young-perfectionist" tapering  selv...

[Gjest staffan@epost.no]

å skille seg ut fra almuen, nei, nei, nei!! sees det slik dersom en har en håndlaga kniv framfor en kniv fra f.eks. brusletto.

Det har litt lett for at det er folk som ikke selv har erfaring som tuller det til!!

[Tørrbjørn]

Bare å lese Mr. Bruns lille dikt Ei flogestong. Sier alt det.

[Sverre A. Meisingseth]

Jeg startet fisket mitt med splitcane (både èn og tohånds) - men det var jo noen tunge dråg - og "almuestenger" som Millward og Hørgård.

I dag - er det jo lette fine ènhånds m/annen aksjon.

Et møbel - spør du meg 

Jeg sammenligner disse med dobbeltriflene som jeg hadde for noen år siden.

De var så dyre - at jeg måtte se på værvarselet  før jeg tok de med ut.

Og det var ikke noe for meg - så jeg solgte de - og kjøpte meg en Pajero istedet - som jeg hadde mye mer glede/bruk for 

Derfor ser jeg liksom for meg en snevrere bruk med en flott/dyr splitcane - enn "folkevognstengene"!

[Gjest fredrik hoffmann]

å skille seg ut fra almuen, nei, nei, nei!! sees det slik dersom en har en håndlaga kniv framfor en kniv fra f.eks. brusletto.

Det har litt lett for at det er folk som ikke selv har erfaring som tuller det til!!

Rolig Staffan. Det var bare et spørsmål.

Jeg bestillte meg cane av V.Steimler for noen år siden, men kansellerte da jeg ikke fikk råd likevel !

Det var lenge før cane-bølgen slo inn.

Det var med Young-Perfectionist tapering

[Stig Vivelid-Nilssen]

Bundringsverdig at man konkluderer med at cane mennesker lever sterkere gjennom å fange fisk på sitt redskap.

Canefiskerne lever MYE sterker gjennom ikke bare hver fisk men også hvert kast.

Du er rimelig blokkert om du ikke ser magien i en bamusstang.

Så, så...vi skulle vel ikke krangle her også

Har lyst å skrive noen ord om att...men gidder jeg bruke tid...kaste perler for svin..nei

Ergo; jeg er ikke blokkert, men da er vel du det

Er det slik vi kan tolke det?

temmelig sort hvitt synset jeg da. Men meg om det.

God bedring og hyggelig jul Torbjørn

[Tørrbjørn]

Slapp av skal ikke krangle jeg... Er bare så utrolig full av følelser.

Bruker å begynne å grine når jeg åpner lokket på stangtuben og kjenner dunsten av lakkert bambus i nesen. Eller kanskje det bare er den milde rusen av div.. løsemidler.

Er ikke så fanatisk som du tror. Har noen flotte karbonstenger. Ja faktisk eid en i glassfiber også.

Og disse brukes der jeg er best tjent med dem.

Følelsen av å være ute og fri. Stå i favoritt habitten og se etter fisk ved et lurevann eller en passe strøm. Den følelsen forsterkes ytteligere ved å ha en velbygget bambusstang i neven. Og det er kun det. like viktig som at jeg har sotkjelen i sekken, kniven i beltet og en mørk skinnpose med kaffe.

God jul til deg og takk for gode tanker!

[Stig Vivelid-Nilssen]

Slapp av skal ikke krangle jeg... Er bare så utrolig full av følelser.

Bruker å begynne å grine når jeg åpner lokket på stangtuben og kjenner dunsten av lakkert bambus i nesen. Eller kanskje det bare er den milde rusen av div.. løsemidler.

Er ikke så fanatisk som du tror. Har noen flotte karbonstenger. Ja faktisk eid en i glassfiber også.

Og disse brukes der jeg er best tjent med dem.

Følelsen av å være ute og fri. Stå i favoritt habitten og se etter fisk ved et lurevann eller en passe strøm. Den følelsen forsterkes ytteligere ved å ha en velbygget bambusstang i neven. Og det er kun det. like viktig som at jeg har sotkjelen i sekken, kniven i beltet og en mørk skinnpose med kaffe.

God jul til deg og takk for gode tanker!

Den beskrivelsen kan jeg sette meg mer inn i...godt beskrevet.

Da løste du opp min "blokkade"..takker for det