Kampen for villaksen

[Gjest Pål Andersen]

For en helsikes gjeng...

[Gjest Pål Andersen]

Nasjonale laksefjorder: Så lenge varte de...

http://m.nrk.no/artikkel.jsp?art_id=110887486&a=1.10887486&f=/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/&h=www.nrk.no

[Sjølvaste Harrkongen]

Nasjonale laksefjorder: Så lenge varte de...

http://m.nrk.no/artikkel.jsp?art_id=110887486&a=1.10887486&f=/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/&h=www.nrk.no

fy faen....går faen ikke ann og stoppe dette heller vettø. 

[Nils Kvisgaard]

Klart det går an å stoppe det, men da må vi være mange flere som bidrar.

Gå på politikerne. Send brev. Lokalt og på stortinget.

Sider som er bra på facebook er:

-Laks i Trøbbel

-Nye Villaksens Venner

-Nye villaksens venner - diskusjon

-Boikott oppdrettslaksen

-Laks i Trøbbel

-Redd Laksen og Sjøørreten fra den miljøfiendtlige oppdrettsnæringa

-Laksefiske i Orkla

-All oppdrett av fisk inn i lukkede anlegg

[Nils Kvisgaard]

Nok om det. Er det ingen som melder seg?

Noen her må jo i praksis ha opplevd ulempene oppdrettsnæringen fører med seg!!

[Gjest Pål Andersen]

Hele trøndelag ++++ feks. ..

[Kaffe]

Ny god kronikk fra Roald Dahl Jr. ute i dag: http://blogg.bt.no/preik/2013/01/29/forskning-og-fanteri/#.UQeTx2cb220

Forskning og fanteri

Hvordan forskningen skal finansieres i dette landet er en viktig debatt som fortjener en langt større oppmerksomhet enn det den har fått til nå.

På en toppkonferanse i regi av kunnskapsdepartementet 15. januar, uttalte Jens Stoltenberg at forskning er helt avgjørende for verdiskapning, teknologiutvikling og samfunnsutvikling. Det er ikke vanskelig å gi sin tilslutning til denne uttalelsen, men dersom vi tar utgangspunkt i realitetene og ikke retorikken, så er tilstanden på forskningsfronten i Norge langt unna det vi kan karakterisere som god på flere områder.

Når han velger å dra frem oppdrettsnæringen og oppdrettslaksen som en suksesshistorie, fortjener det en kommentar som er i sterk disharmoni til hans mantra og hovedbudskap. Innenfor denne næringen ser vi i stadig økende grad forskning som er finansiert av næringen selv, der næringen har fullstendig kontroll over hvilke resultater som publiseres.

Blir ikke resultatet som forventet kan oppdragsgiver, avhengig av avtalen som er inngått på forhånd, nekte publisering. Viktige rapporter med uønskede resultater blir liggende og støve ned, eller så vaskes de. I denne sammenheng er det også på sin plass å nevne alle de områdene som det ikke forskes på, man vet at resultatene blir for ubehagelige.

Hvordan forskningen skal finansieres i dette landet er en viktig debatt som fortjener en langt større oppmerksomhet enn det den har fått til nå. Solide institusjoner som på flere områder leverer grundig gjennomarbeidet og valid forskning, ser ut til å være tilbøyelige til å gå på akkord med sin faglige integritet når fakta omkring oppdrettsnæringen skal presenteres.

Blant disse er Norges forskningsråd, Havforskningsinstituttet, Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning, Nofima, SINTEF Havbruk, Veterinærinstituttet og Mattilsynet for å nevne de viktigste.

Eksemplene på at disse institusjonene i mange sammenhenger går ut og desavuerer forskning de ikke liker er mange, og de som kritikken hovedsakelig rettes mot er institusjoner som blir kontinuerlig evaluert i internasjonal sammenheng. Jeg tenker i første rekke på Norsk institutt for Naturforskning, Direktoratet for naturforvaltning og ulike universitetsmiljøer.

Felles for disse er at de er frikoblet næringen, og har presentert tallmaterialet i ulike sammenhenger som ikke harmonerer med den vekstfilosofien til oppdrettsnæringen som næringen og våre politikere står i spissen for. Det å vedta at havbruksområdet skal prioriteres uansett er uansvarlig, og resultatet ser vi i dag. Norsk oppdrettsnæring står oppe i omfattende problemer, der det miljømessige fotavtrykket har utviklet seg til et uakseptabelt nivå.

Den fragmenterte forvaltningen byr i tillegg på store utfordringer, og resulterer samtidig i en pulverisering av en forsvarlig forvaltning. Med mange departementer og direktorater involvert, kombinert med ulike institusjoner som har et forvaltningsansvar på forskjellige områder, blir det gunstig for en næring å ta seg til rette ved en uforsvarlig vekst.

I tillegg er habilitetsspørsmålet mildt sagt uoversiktlig ved at vi har en fiskeriminister og en fiskeridirektør som begge er oppdrettere. Som en naturlig konsekvens av dette burde ansvaret for oppdrettsnæringen bli lagt i et næringsuavhengig departement, uten de lojalitetsbånd som er til stede i dag.

Det å produsere mat er noe av det mest krevende en kan gi seg i kast med, og med et produksjonsvolum på over 1. 200.000 millioner tonn for fjoråret, utvikler denne satsingen seg til en risikosport. I dag betaler oppdrettsnæringen en høy pris på bakgrunn av at de har hatt et altfor stort fokus på å oppdrette en fisk som vokser fort for salg i et marked, på bekostning av forskning på mange viktige områder som bl.a. virus og parasitter.

Problemene er i dag så store at de representerer en trussel mot et helt marint biologisk mangfold langs hele norskekysten, inkludert våre fjorder og lakseelver. Når man i tillegg opplever at flere av de nevnte institusjonene inklusive fiskeriminister Lisbeth Berg Hansen tar til orde for en mangedobling av dagens produksjonsvolum uten å ta hensyn til de problemene man står oppe i, vitner dette om uansvarlighet og manglende bakkekontakt.

Det kan godt hende at norsk oppdrettsnæring kan vokse i fremtiden, men da må næringen inn i et nytt produksjonsregime hvor de får kontroll over den viktigste produksjonsfaktoren – sjøvannet. Med dagens intensive drift og «steinalderteknologi» med åpne merder, hvor man bl.a. sliter med en dødelighet på 20 % i sjøfasen, kan man aldri bli den verdensledende sjømatnasjon som vi hører til stadighet vår fiskeriminister og andre næringsaktører går ut og sier.

En annen viktig faktor i denne sammenheng er at man er helt avhengig av at de forskningsinstitusjonene som i dag gir fødselshjelp til den uforsvarlige volumøkningen vi har vært vitne til i flere år, blir langt mer etterrettelig og samtidig formidle mer presist hvilken situasjon næringen befinner seg i.

I år er det stortingsvalg, og mange brukerinteresser som fjord- og kystfiskere, lokalbefolkningen langs norskekysten, hyttefolk, flere reiselivsbedrifter samt andre fritidsfiskere er mildt sagt forbanna, og «blusset på lampen» er tiltakende.

Det er på sin plass å rette følgende spørsmål til våre stortingspolitikere, regjering og ikke minst statsminister: Hvem er det dere skal representere og er innvalgt av, er det oppdrettsnæringen eller er det folket? Det kan virke som om flere av dere har problemer med å svare på dette spørsmålet, og da har dere ingenting verken på Stortinget, i regjering eller i en statsministerstol å gjøre.

«Norsk oppdrettsnæring skal overta etter oljen» har vår statsminister sagt i mange sammenhenger, en utrolig uttalelse fra en statsminister som synes å fjerne seg mer og mer fra sitt folk. For meg er dette imidlertid ingen overraskelse.

[Gjest Pål Andersen]

Godt beskrevet

[Kaffe]

Med kronikken til Dahl Jr om "Forskning og fanteri" friskt i minne; her ser man i praksis ett av mange områder hvor feks. NOFIMA jobber mot NINA. Det er godt å se at økokrim følger med på dette.

http://www.okokrim.no/miljokrim/nor/tidligere-utgaver/3_desember_2012/artikler/romning-lakselus

Rømning

Det rømmer oppdrettslaks fra anlegg hvert år, og oppdretteren plikter å straks melde fra om en rømning til Fiskeridirektoratet. Rekordåret 2006 kunne vise til 921 000 rømte laks, etter dette har rømningene i snitt ligget på cirka 250 000 laks i året. NINA publiserte nylig en årlig rapport på oppdrag for Fiskeridirektoratet og Direktoratet for naturforvaltning der de viser at andelen rømt oppdrettslaks i høstprøvene fra 2011 i 36 vassdrag over hele landet, basert på skjellprøveanalyse, i gjennomsnitt var 12,8 prosent1. Dette er omtrent samme nivå som de siste fem årene (2006–2010), men i 1989, da slike målinger startet, var andelen oppdrettslaks i vassdragene betydelig høyere. Denne oppdrettslaksen har altså ikke bare rømt, men overlevd og startet sin gytevandring opp i vassdragene sammen med villaksen.

Populasjonsgenetiske studier utført og publisert av forskere fra blant annet NINA i Imsa på Rogaland og i Burrishole på Irland viser at oppdrettslaks og villaks kan gyte med hverandre i naturen, men hybrider av disse har dårligere overlevelse og reproduksjonsevne i naturen enn villaksen2/3. Forskerne viste også at oppdrettslaksen kan konkurrere med villaksen om gyteplassene i vassdraget, og til og med fortrenge villaksen. Videre har NINA publisert en teoretisk modell der de viser at et årlig innslag av oppdrettslaks på 5 prosent eller mer på lang sikt vil ha negativ effekt på villaksen4.

Forskere fra Nofima har kritisert resultatene fra NINA, og skriver i en rapport på Nofimas nettsider at genetiske DNA-forskjeller mellom oppdrettslaks og villaks stort sett bare er påvist i «nøytrale» genmarkører, dvs. gener som ikke har noen påvist effekt på laksens egenskaper5. Feilen i Nofimas påstand er at «ingen påvist effekt» ikke er det samme som «ingen effekt». Villaks og oppdrettslaks er bærere av de samme genene. Genetiske forskjeller mellom individene skyldes at en del av genene opptrer i ulike varianter (alleler), og genetiske forskjeller mellom populasjoner består i at slike alleler forekommer med ulik frekvens i ulike populasjoner. Det er nettopp endret allelfrekvens som er bevist å være forskjellen mellom villaks og oppdrettslaks på DNA-nivå, selv om disse allelene tilhører gener der ingen spesiell funksjon eller egenskap er kjent per i dag6. Dette betyr ikke at nøytrale gener er uten betydning, for det er ikke gitt at gener som er nøytrale i dag, også vil være nøytrale dersom miljøforholdene endrer seg i framtiden. Allelisk variasjon er en type genetisk variasjon som er veldig viktig for det evolusjonære potensialet i en art, slik at arten kan klare å tilpasse seg endringer i miljøet.

Lakselus

Økt smittepress av lakselus på villaksen er påvist, og skyldes antagelig både at oppdrettslaksen oppholder seg ved kysten året rundt, og at det nå i dag er unaturlig mange verter for lakselusen, tusen ganger flere enn tidligere. I Vest-Norge har vi høyest tetthet av oppdrettsanlegg i landet, og samtidig er det nettopp der målt ekstremt dårlig innsig av laks fra havet som kommer tilbake på gytevandring i vassdragene. Forskere tror at laksesmolt på vandring fra vassdragene på Vestlandet og ut i havet blir smittet av så store mengder lakselus på sin vandring at de ikke overlever, noe som gjenspeiler seg i det påfølgende innsiget av laks fra havet om sommeren og høsten7. En ny studie publisert i november 2012 utført i samarbeid med forskere i Norge (Havforskingsinstituttet og NINA), New Zealand, Canada, Irland og Skottland viser at lakselusinfeksjon medfører 39 prosent ekstra dødelighet hos utvandrende ubehandlet laksesmolt. Studien konkluderer med at det unormalt høye infeksjonstrykket av lakselus i områder med mye oppdrettsnæring sannsynligvis er den viktigste årsaken til den høye dødeligheten.

[Gjest Pål Andersen]

Mer info i en lesbar artikkel

[Kaffe]

Helt rett Pål, og her dagens kronikk, fra Aftenbladet; "Når skal de døde vågne", signert Roald Dahl Jr! Nok en velformulert, god og treffsikker kronikk om villaks-og sjøørettens problematikk knyttet til oppdrettsnæringen. Det anbefales på det varmeste å få med seg denne.

http://www.aftenbladet.no/meninger/Nar-skal-de-dode-vagne-3120124.html

Ny teknologi i oppdrettsnæringen:

Når skal de døde vågne?

Oppdrettsnæringens paranoide holdning til å skille oppdrettslaksen fra omgivelsene og naturen rundt er mildt sagt er oppsiktsvekkende.

DET FINNES LØSNINGER på de fleste problemer, men det krever forskning, ny kunnskap og ikke minst vilje til endring. Nye løsninger kommer aldri av seg selv, det tar tid å bringe de fram – og ikke minst koster de penger. Norsk oppdrettsindustri har opp igjennom årene forsøkt å holde omfattende problemer innenfor akseptable rammer ved en erfaringsbasert tilnærming, på bekostning av en kunnskapsbasert. Vi sitter i dag igjen med nok dokumentasjon på at oppdrettsindustrien ikke har generert nok kunnskap til å fortsette dagens «steinalderteknologi» med åpne merder. Tiden er inne for å finne nye løsninger.

PÅ TEKMARS ÅRSKONFERANSE «Innovasjon i havbruk» 4.–5. desember i Trondheim holdt adm. dir. Svein Reppe i Sjømatbedriftenes Landsforening et foredrag under tittelen: "Utaskjærs lakseoppdrett – et nasjonaløkonomisk vådeskudd». Under foredraget avslørte han den vegring og paranoide holdning som ligger dypt forankret i oppdrettsindustrien; de er livende redd for ny teknologi som også inkluderer lukkede anlegg.

Hvorfor? Jo, fordi da kan man selvfølgelig produsere langt flere steder enn utenfor kystområdene til de landene som produserer laks i dag. Teknologien omkring et nytt produksjonsregime – enten ved lukket teknologi, eller anlegg som taues langt til havs – er åpenbart egnet til å ta fra Norge alle de komparative fordelene vi i dag har som produsent av oppdrettslaks. Svein Reppe avsluttet sitt foredrag med: «Det er ikke et nasjonalt ansvar å drive frem ny teknologi for oppdrettsnæringen.»

DET SENTRALE SPØRSMÅLET BLIR DA: Kan denne teknologiske utviklingen stoppes? Kjenner utvikling av ny teknologi landegrenser? Svaret på det må bli et rungende nei, og norsk oppdrettsindustri er utrolig naiv til dagens raske utvikling. Oppdrett av laks i lukkede systemer er nå på full fart fram i flere land, og produksjonen er allerede i gang i Canada, Kina, Danmark, Frankrike, Irland og Polen. Når det nå kan dokumenteres at utenlandske aktører klarer dette helt fram til slakteferdig fisk, vil storkapitalen komme.

Laks som står motstrøms i lukkede anlegg fremstår som et langt bedre kvalitetsmessig produkt, der fettprosenten lett kan reguleres til villaksens 5–6 prosent gjennom fettinnholdet i fiskefôret, mens dagens laks i åpne merder har ca. 20 prosent. Andelen superior kvalitet vil øke vesentlig. Laksen blir blankere og slankere, og den vokser raskere ved en stabil temperatur i hele vekstperioden. Oppdretter vil ha full kontroll over sjøvannet, som vil resultere i store besparelser på områdene fiskehelse, bruk av avlusningsmidler og rømmingsproblematikken ved smoltutsett, for å nevne de viktigste områdene. Får man eventuelt syk fisk i produksjonen, kan denne individbehandles, ikke massebehandles, som er tilfelle i dag.

FISK FRA LUKKEDE ANLEGG er egnet til å gi norsk oppdrettslaks et imageproblem i forhold til dagens oppdrettslaks, og det finnes mange historier på at dette kan være starten på en utvikling som på sikt kan skape avsetningsproblemer. Mye av denne laksen vil i tillegg bli «brandet» som en egen merkevare og fremstå som et mer etisk og «grønnere» produkt. Skal norsk oppdrettsnæring kunne følge med i den utviklingen som nå kommer, må de nå gå ut og ta posisjoner i utemarkedene.

HORISONTEN MOT ÅR 2050 er benyttet mye i ulike sammenhenger den siste tiden, både fra vår fiskeri- og kystminister og næringen selv, og visjonen om Norge som verdens ledende sjømatnasjon er gjentatt utallige ganger. Det foreligger i dag prognoser om hvordan utviklingen globalt vil fortone seg når det gjelder befolkningsvekst, og de mest sannsynlige prognosene sier følgende: Amerika vil oppleve en stabil befolkning, i Sør-Amerika vil veksten være ca. 300 millioner, Afrika vil få en vekst på 1 milliard mennesker, mens prognosene seier at det i Asia blir 1,7 milliard flere mennesker.

Norsk oppdrettsnærings eksportvolum til Europa representerer ca. 65–70 prosent av dagens produksjon, og Europa er det eneste kontinentet som vil oppleve en reduksjon i antall innbyggere. Prognosene sier at vi vil bli 50 millioner færre mennesker, og dette bør oppdrettsnæringen legge seg på minnet. Et annet viktig argument er at EU ønsker å stimulere oppdrett av laks i sine medlemsland, og anlegget som nå produserer 1000 tonn i Danmark, har mottatt et tilskudd på 24 millioner kroner.

VÅRE POLITIKERE må nå være «hands on» på dagens situasjon, og blant annet se på avskrivningsmulighetene til et nytt produksjonsregime ved å stimulere næringen til å investere i ny teknologi. En gulrot i forhold til dagens avskrivningsregler bør diskuteres, og man kan eksempelvis lansere en femårs, lineær avskrivningsmulighet. Her finnes det også andre muligheter, og undertegnede gjør lurt i å overlate dette til dem som sitter med kunnskapen.

Hvis næringen ikke nå evner å se inn i kula, er det garantert andre aktører som gjør det! Er dette et utslag av å ha vært for stuevarm over lang tid? Jeg synes dette ligner på da en svensk hopper ved navn Bokløw innførte V-stilen i hopp, for ikke å snakke om da amerikaneren Koch begynte å skøyte. Vi kjenner alle hvordan det påvirket resultatlistene i flere år. Ønsker norsk oppdrettsnæring en repetisjon av dette? Undertegnede deler ikke det ønsket for næringen.

[Kaffe]

I dag skjer det viktige hendelser.

http://m.db.no/2013/02/12/nyheter/politikk/oppdrettsneringen/oppdrettslaks/innenriks/25703501/

legg merke til hvor vanskelig fiskeriministeren har for å innrømme manglende kontroll. Er det fordi at om hun innrømmer mangelfull innsats og kontroll vil det sende signaler om svakhet? Er det ikke rom for å innrømme at man har gjort dårlige vurderinger og avgjørelser i dagens regjering? Det virker som at fiskeriministeren alltid må etterstrebe å utstråle mest mulig kontroll over situasjoner, samme hvor håpløs politikeren og situasjonen er.

"Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen sier at hun er enig i kritikken fra Riksrevisjonen.

- De miljøutfordringene som Riksrevisjonen peker på, er sammenfallende med de vurderingene som er gjort i departementet.

Men hun mener at mye er gjort allerede.

- Det første jeg gjorde da jeg ble statsråd, var å stoppe en varslet vekst i næringa. Lus og rømming er store utfordringer, men vi ser en bedring. Det er lavere rømmetall i år, og jeg håper det er et skifte i trenden. Når det gjelder lus, har Mattilsynet de verktøyene de trenger, og de må bruke dem. I mange områder går det bedre. For villaksen fikk jeg nettopp nye tall fra SSB, som viser det beste villaksfisket på ti år. Havforskingsinstituttet og Mattilsynet har varslet av utviklingen av villsmolt går bra. Men vi er ikke i mål. Det kommer en stortingsmelding denne våren, og der vil jeg ha en gjennomgang av tilsynet med næringa, varsler Berg-Hansen."

DETTE ER KRITIKKEN:

Riksrevisjonen konkluderer med at «de miljømessige utfordringene i havbruksnæringen er blitt så vidt omfattende at næringen ikke kan sies å ha hatt en tilstrekkelig miljøtilpasset vekst, slik Stortinget har forutsatt», og mener det kreves «vesentlige endringer» i havbruksforvaltningen.

INGEN PLAN: Det skulle vært utarbeidet en strategi for havbruksnæringas arealbruk. Den er ikke på plass, likevel er nye konsesjoner delt ut. Søknader behandles enkeltvis uten at helheten blir vurdert. Kommunene mangler gode planer for kystarealene.

TRUET VILLAKS: Norge er forpliktet til å bevare villaksen. Påvirkninger som truer villaksens gener, som rømming av oppdrettsfisk, skulle reduseres til ikke-skadelig nivå innen 2010. Men fortsatt rømmer flere hundre tusen fisk hvert år. De sprer også sykdommer og lakselus. Bestanden av villaks er redusert fra 1 million fisk i 1983 til 480 000 fisk i 2010.

STORE TAP: En av fem oppdrettslaks dør i fjorden hvert år før de når slakteriet, av blant annet virus, parasitter, sykdom, skader.

FORURENSING: Oppdrett gir utslipp av avfallsstoffer. De skal ikke overstige naturens tåleevne. Overvåking viser at miljøtilstanden ved de fleste anlegg er god, men undersøkelsene er ikke tilpasset dagens anlegg, og kan være misvisende. Det mangler kunnskap om miljøeffektene.

KJEMIKALIER:  Det brukes en rekke giftstoffer mot lakselus. Det er ikke krav om utslippstillatelse, og utslippene har økt. Stoffet kitinhemmere ødelegger skallet på krepsdyr.

OVERBESKATNING:  Oppdrettsfisk spiser annen fisk. Andre fiskestammer skal ikke overutnyttes. De fleste bestandene forvaltes bærekraftig, men noen av bestandene, som kolmule, er redusert.

MANGLENDE STYRING: Fiskeridepartementet har i liten grad sørget for å utvikle indikatorer som kan fortelle om forvaltningen når målene om en bærekraftig havbruksnæring. Skjønnsutøvelsen kan føre til at like saker får ulikt utfall. Tilsyn avdekker ofte regelbrudd.

Kilde: Riksrevisjonen, Mattilsynet, Veterinærinstitutettet, Havforskningsinstiuttet.

[Gjest Unknown User]

Riksrevisjonens uttalende er uerhørt graverende. At fiskerministeren ikke får mere kritikk / blir mere gransket for det arbeid hun IKKE gjør er bare helt utrolig. Det er som er bra med de siste ukene er fokuset på oppdretssnæringen. Det er på vei å skje noe. Det er stor forskjell mot for et halv år siden.

[Gjest Pål Andersen]

Selv AP politikere kan ikke lengre lukke øynene for denne næringen . Sier litt om hvor ille det er....

[Knut R. Skåre]

Folkene på Maaemo kan mer enn å lage mat!

http://www.dagbladet.no/2013/02/14/kultur/debatt/kronikk/oppdrett/fiskeri/25762002/

<<l

[Gjest Pål Andersen]

[Gjest Pål Andersen]

Forresten: Er endel argumenter fra oppdrettshold om at deres mat er nødvendig: Neppe..

http://www.vl.no/verden/vi-produserer-mat-til-12-milliarder-mennesker-likevel-sulter-900-millioner/

[Gjest Unknown User]

Det argumentet er så skittent at jeg blir kvalm. En jævla selvpålagt Gudsoppgave. Skjemmes skal de jævlarna gjøre som tør å ta slike ord og holdninger i munnen sin.

[Gjest Pål Andersen]

For en gjeng.....

[Gjest Pål Andersen]

Internasjonal demonstrasjon i Oslo 1. Mars

http://donstaniford.typepad.com/my-blog/2013/02/from-canada-to-norway-marching-for-wild-salmon-.html

[Kaffe]

Roald Dahl Jr. er aktuell med ny kronikk, og denne gangen tar han tak i en relativt spesiell kapitalvirksomhet bedrevet av oppdrettsnæringen:

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1012/thread268909/

Oppdrettsindustriens alibi

WWF og Bellona mottar årlig betydelige midler fra oppdrettsnæringen, Utenriksdepartementet og Norges Sjømatråd. Giverne har åpenbart et motiv ved sin gavmildhet.

I 2010 konkluderte jeg med følgende: Jeg stoler ikke på miljøvernere med krøller! Jeg registrerte med undring at Rasmus Hanson og Frederic Hauge logret altfor mye med halen overfor en oppdrettsnæring som de ideelt skulle passe på. Organisasjonene WWF og Bellona, som for øvrig historisk har gjort mye bra for miljøsaken, var åpenbart tilbøyelige til å gå på akkord med sin egen integritet i vesentlige spørsmål som omhandler problemer forbundet med oppdrettsindustrien. Nå er en av krølltoppene avløst av Nina Jensen i WWF, men det er vanskelig å få øye på noen kursendring.

WWF og Bellona mottar årlig betydelige midler fra oppdrettsnæringen, Utenriksdepartementet og Norges Sjømatråd, og dette representerer en klassisk problemstilling i miljøarbeidet. Giverne har åpenbart et motiv ved sin gavmildhet, og mottakerne havner fort i en gisselsituasjon. Denne gisselsituasjonen kan direkte sammenlignes med Stockholmsyndromet, man blir rett og slett forelsket i gisseltakeren. Denne forelskelsen fører til en tvangstrøye, der viktige problemstillinger underkommuniseres på områder som burde fortjent en helt annen oppmerksomhet. Dette råsalget av meninger er et direkte resultat av å ha for mange på lønningslista, og antall ansatte i disse organisasjonene har vokst vesentlig i løpet av de siste årene.

I en artikkel som sto på trykk i Aftenposten 24. oktober i fjor gikk Villaksalliansen, som består av Norske Lakseelver, Greenpeace, Norges Skogeierforbund, Friluftlivets Fellesorganisasjon, NJFF, Norges Bondelag, Naturvernforbundet, Reddvillaksen, Bellona og WWF, ut og krevde fullt fokus på en teknologiendring som har vært tilgjengelig i over ett år, der aktører utenfor landets grenser har dokumentert utviklet en teknologi med oppdrett av laks i lukkede systemer fram til slakteferdig fisk.

Dagens «steinalderteknologi» med åpne merder er den samme som næringen har benyttet seg av siden den spede begynnelsen for over 40 år siden, og eksemplene er i dag mange på at næringer som driver på samme måten som de gjorde for 40 år siden ikke har livets rett. Å skille oppdrettslaksen fra omgivelsene rundt med fysiske smitteskillere er den eneste farbare vei, dersom denne næringen skal kunne få hånd om de omfattende problemene de står oppe i på nåværende tidspunkt.

Artikkelen skapte imidlertid et voldsomt rabalder, der både WWF og Bellona gikk ut med hver sin pressemelding og hevdet at dette var noe de ikke kunne stå inne for. Bellona valgte til og med å melde seg ut av alliansen, og WWF presiserte at ordlyden må stå for Norske Lakseelvers regning. Tidspunktet for payback overfor en ikke bærekraftig oppdrettsnæring var åpenbart til stede, og avslørte til fulle to miljøvernorganisasjoner som er kjøpt og betalt. I denne sammenheng er det på sin plass å poengtere at en næring med et så omfattende fotavtrykk på miljøsiden som det norsk oppdrettsindustri avsetter i dag, ikke kan få lov til å bestemme hvorvidt de skal gå for ny teknologi eller ikke. Næringen er blitt en storindustri, og da bør man forvente at den oppfører seg som nettopp det i 2013, og samtidig får pålegg som harmonerer med dette.

Det er imidlertid ikke bare ett hår i denne oppdrettssuppen, det er en hel parykk. WWF har nå fått en av de største laksepusherne i dette land, Arne Hjeltnes, innvalgt i sitt styre, en mann som har sin bakgrunn fra både Marine Harvest og den gang Eksportutvalget for fisk. I fjor kjørte næringen en kampanje i TV-ruta med det formål å prøve å vaske seg Blenda-hvit, og kreatøren var Arne Hjeltnes. Han har i tillegg sluppet ukritisk til i flere redaksjoner opp gjennom årene, der salg av oppdrettslaksen har stått i sentrum. Som om ikke dette var nok, så har fagansvarlig for fiskeri og havbruk i Bellona, Marius Dalen, begynt i Fiskeridepartementet. Stolleken er i de siste årene blitt et godt innarbeidet fenomen i dette land, og er åpenbart også til stede på oppdrettsområdet.

Våre myndigheter og næringen fokuserer kun på lakselus og rømming, det samme gjør WWF og Bellona som i tillegg har med fôrforbruk i sin kommunikasjon. Dette er imidlertid kun en liten del av et større område, der også kloakken fra anleggene, fiskehelsen og bruk av svært giftige avlusningsmidler hører med i totalbildet. I nær sagt alle utvalg som nedsettes av vår fiskeriminister eller oppdrettsindustrien, følger enten en, eller begge disse organisasjonene med på lasset som miljøalibi, og det legges ned et stort og omfattende arbeid på å gi en ikke bærekraftig næring kredibilitet. Trenger vi egentlig miljøvernorganisasjoner som råselger meninger?

[Gjest Pål Andersen]

Nok et godt innspill fra nevnte...

http://www.facebook.com/permalink.php?story_fbid=223212801150957&id=100004735064509

[Gjest Pål Andersen]

Rømmings-tallene for oppdrettslaks er sterkt misvisende, da smoltrømming ikke er med i tallmaterialet.

http://home.ebnett.no/ephemera/politisk_lakseløgn.pdf

[Gjest Pål Andersen]

Her har vi en AP politiker som har LITT spesielle meninger

https://attachment.fbsbx.com/file_download.php?id=276628979136636&eid=ASsjDY6Z3QHQzc7flF-O7EqmQG1NVSa41XVEtggaEIv7NbPYETYhqy6Km6ms39qQPhw&ext=1362767977&hash=ASscb7IrCgSXMjqs

[Kaffe]

Det har nettopp blitt sluppet en ny dokumentar, "Salmon Confidential". Dette er en mildt sagt sjokkerende dokumentar om villaksekatastrofen i British Columbia, Canada. Og oppdrettsnæringen og canadiske myndigheter har spilt seg inn i hovedrollen som skurk. Det som har skjedd i BC er så alvorlig at dokumentaren er et naturlig anliggende for alle mennesker som finner natur, samfunn og demokrati å være en naturlig del av planeten. Dette er en utrolig viktig film, bare se den rett og slett.

(filmen starter automatisk ved åpning av hjemmesiden til Salmon Confidential)

http://salmonconfidential.ca/

(Denne kommer mest sannsynlig også til å bli vist på TV2 eller NRK i nærmeste fremtid)