Motivasjon er en merkelig greie. Hvorfor er tørrfluefiske så motiverende? Det er nok ikke det for alle. Flere faller av etter hvert som fisken og kasteteknikkene uteblir. Etter 7,5 timer i Sogndalselva sist tirsdag med påfølgende 5 timer på onsdag uten så mye som et skikkelig vak, begynte selvransakelsen.
”Feil fluevalg. Feil tidspunkt. Jeg må ha bevegd meg for mye og for nært. Feil vind. Feil lys. En bonde har sluppet ut noe i elva og tatt livet av alt innhold. Gyro. Ørekyte. For kort fortom. Striping. Jeg hater fluefiske. Jeg hater fluefiske. Jeg hater….”
Og det er nå alt blir merkelig og som Rainbow’s albumtittel ”Twisted Out Of Shape”. Etter bomturene kommer jeg hjem og lager ett eller annet som kan kalles føde. Det inntas foran tv’en mens førstegradsforhøret fortsetter. Svarene og unnskyldningene er de samme. ”Jammen , jeg er amatør. Jeg får ikke til å kaste. Jeg forsøke vårfluer, døgnfluer, flyvemaur, steinfluer, laksefluer, pupper, nymfer, spinnere. Det eneste jeg ikke har forsøkt er garn eller eksplosiver.”
Parallelt med manglende selvinnsikt, ruller Tørrfluelandet 2 på dvd’en. Deretter Fismen’s Rett Linje. Et vak. Et stramt snøre. En baetisvariant. En fisk med prikker. Det er alt som skal til. Jeg vi ut igjen. Jeg vil fiske. Motivasjon er virkelig en rar greie.
Jobben skulle på Teambuilding på Evje sist fredag, og jeg bestilte en knøttliten hytte på Trollaktiv. Jeg hadde høytidelig lovet meg selv at når festen var over klokken 2300 fredag, skulle jeg rett til sengs. Edru. Jeg skulle opp tidlig og fiske med nymfe i støyende elv.
Så skjedde ikke. Jeg hadde fortalt vitser, sunget litt Vømmøl og et par russiske folkesanger og snøftet noe uforståelig før hovedsikringen ramlet ut sånn i tolvtiden på kvelden.
Men…for mange år siden var jeg yrkesoffiser. Og viljen er ofte sterkere hos meg enn evnen. Så klokken 04:30 var det ”Beina ned på gulvet!” men jeg gulpet støtvis og pustet gjennom nesa. Fenwick’en var rigget dagen før med en mørk nymfe. Ikke veldig fortynget, men nok til å synke litt. Etter å ha bevist at miraklenes tid ikke var over idet jeg fikk på meg vadebuksene og støvlene som må knyttes, vraltet jeg ustø mot fossefallene.
Klokken åtte stabbet jeg meg tilbake uten så mye som et napp rikere med en fortom som minnet mer om en hekleduk enn et dyrt tapret snøre, gikk på do, leste litt ”Ørretboms” og falt i koma. Sistnevnte kalles visst søvn. Klokken ti våknet jeg. Bedre form nå. Vil fiske. Med flue! Hva faen feiler det meg? Sluk eller spinner ville sikret fisk, men av en eller annen grunn tok jeg haspelstangen ut av bilen, kikket på den mens jeg tenkte ”traktorredskap!” og plasserte stang og sluker inne i hytta.
Jeg parkerte ved broen over Otra til Iveland og gikk ut på en odde. Til høyre hadde jeg Otra. Stilleflytende og grunn. Til venstre lå noe som kanskje hadde vært et bekkefar. Det vaket. Små vak, men hallo! Vak! Et par mygg forsøkte å snakke til meg. For å være sikre fløy de helt inntil øret og summet verre. Jeg skulle til å klappe dem litt hardt på ryggen idet jeg tenkte ”De spiser mygg! Ørreten spiser mygg!”
Jeg byttet til en myggimitasjon og kastet mot det siste vaket jeg hadde sett. Plutselig feide vinden over vakene og fjernet samtlige spor av vak med små bølger. Jeg sukket og bannet lavt. Så hørte jeg vaket. Jeg kikket. Der hvor flua hadde vært var det et vak. Jeg talte til to og løftet stange. Stramt snøre. En liten ørret hoppet opp over vannflaten som for å betrakte kødden som befant seg i den andre enden av snøret, og forsvant igjen. Tankene raste gjennom hodet ”Har jeg kroket riktig? Ja, det har jeg. Den vendte før jeg kroket, så denne sitter! Sikker? Vi får se! Er ikke den litt liten? Det driter jeg i! Sikker? JA!”
Selv om den var knappe 250 gram, hadde den muskler. Den stakk idet den så håven og jeg måtte trekke den tilbake. Mens jeg satt der på kne og betraktet den i håven falt alle bitene på plass. Jeg fjernet fluen og pumpet den litt før den tvang seg ut av hånden min og forsvant.
Lars Lenth har rett. Skuldrene faller ned og alt er bra. Bare synd at det skulle bli september før skuldrene fant sin hvilestilling.
Tilbake på hytten lurte folk sikkert på hvorfor jeg hadde et ansiktsuttrykk som om jeg hadde vunnet flere millioner i lotto samtidig som jeg hadde hatt en ikke selvpåført orgasme. Svaret er enkelt.
Spørsmål
Gronnvbx
Motivasjon er en merkelig greie. Hvorfor er tørrfluefiske så motiverende? Det er nok ikke det for alle. Flere faller av etter hvert som fisken og kasteteknikkene uteblir. Etter 7,5 timer i Sogndalselva sist tirsdag med påfølgende 5 timer på onsdag uten så mye som et skikkelig vak, begynte selvransakelsen.
”Feil fluevalg. Feil tidspunkt. Jeg må ha bevegd meg for mye og for nært. Feil vind. Feil lys. En bonde har sluppet ut noe i elva og tatt livet av alt innhold. Gyro. Ørekyte. For kort fortom. Striping. Jeg hater fluefiske. Jeg hater fluefiske. Jeg hater….”
Og det er nå alt blir merkelig og som Rainbow’s albumtittel ”Twisted Out Of Shape”. Etter bomturene kommer jeg hjem og lager ett eller annet som kan kalles føde. Det inntas foran tv’en mens førstegradsforhøret fortsetter. Svarene og unnskyldningene er de samme. ”Jammen , jeg er amatør. Jeg får ikke til å kaste. Jeg forsøke vårfluer, døgnfluer, flyvemaur, steinfluer, laksefluer, pupper, nymfer, spinnere. Det eneste jeg ikke har forsøkt er garn eller eksplosiver.”
Parallelt med manglende selvinnsikt, ruller Tørrfluelandet 2 på dvd’en. Deretter Fismen’s Rett Linje. Et vak. Et stramt snøre. En baetisvariant. En fisk med prikker. Det er alt som skal til. Jeg vi ut igjen. Jeg vil fiske. Motivasjon er virkelig en rar greie.
Jobben skulle på Teambuilding på Evje sist fredag, og jeg bestilte en knøttliten hytte på Trollaktiv. Jeg hadde høytidelig lovet meg selv at når festen var over klokken 2300 fredag, skulle jeg rett til sengs. Edru. Jeg skulle opp tidlig og fiske med nymfe i støyende elv.
Så skjedde ikke. Jeg hadde fortalt vitser, sunget litt Vømmøl og et par russiske folkesanger og snøftet noe uforståelig før hovedsikringen ramlet ut sånn i tolvtiden på kvelden.
Men…for mange år siden var jeg yrkesoffiser. Og viljen er ofte sterkere hos meg enn evnen. Så klokken 04:30 var det ”Beina ned på gulvet!” men jeg gulpet støtvis og pustet gjennom nesa. Fenwick’en var rigget dagen før med en mørk nymfe. Ikke veldig fortynget, men nok til å synke litt. Etter å ha bevist at miraklenes tid ikke var over idet jeg fikk på meg vadebuksene og støvlene som må knyttes, vraltet jeg ustø mot fossefallene.
Klokken åtte stabbet jeg meg tilbake uten så mye som et napp rikere med en fortom som minnet mer om en hekleduk enn et dyrt tapret snøre, gikk på do, leste litt ”Ørretboms” og falt i koma. Sistnevnte kalles visst søvn. Klokken ti våknet jeg. Bedre form nå. Vil fiske. Med flue! Hva faen feiler det meg? Sluk eller spinner ville sikret fisk, men av en eller annen grunn tok jeg haspelstangen ut av bilen, kikket på den mens jeg tenkte ”traktorredskap!” og plasserte stang og sluker inne i hytta.
Jeg parkerte ved broen over Otra til Iveland og gikk ut på en odde. Til høyre hadde jeg Otra. Stilleflytende og grunn. Til venstre lå noe som kanskje hadde vært et bekkefar. Det vaket. Små vak, men hallo! Vak! Et par mygg forsøkte å snakke til meg. For å være sikre fløy de helt inntil øret og summet verre. Jeg skulle til å klappe dem litt hardt på ryggen idet jeg tenkte ”De spiser mygg! Ørreten spiser mygg!”
Jeg byttet til en myggimitasjon og kastet mot det siste vaket jeg hadde sett. Plutselig feide vinden over vakene og fjernet samtlige spor av vak med små bølger. Jeg sukket og bannet lavt. Så hørte jeg vaket. Jeg kikket. Der hvor flua hadde vært var det et vak. Jeg talte til to og løftet stange. Stramt snøre. En liten ørret hoppet opp over vannflaten som for å betrakte kødden som befant seg i den andre enden av snøret, og forsvant igjen. Tankene raste gjennom hodet ”Har jeg kroket riktig? Ja, det har jeg. Den vendte før jeg kroket, så denne sitter! Sikker? Vi får se! Er ikke den litt liten? Det driter jeg i! Sikker? JA!”
Selv om den var knappe 250 gram, hadde den muskler. Den stakk idet den så håven og jeg måtte trekke den tilbake. Mens jeg satt der på kne og betraktet den i håven falt alle bitene på plass. Jeg fjernet fluen og pumpet den litt før den tvang seg ut av hånden min og forsvant.
Lars Lenth har rett. Skuldrene faller ned og alt er bra. Bare synd at det skulle bli september før skuldrene fant sin hvilestilling.
Tilbake på hytten lurte folk sikkert på hvorfor jeg hadde et ansiktsuttrykk som om jeg hadde vunnet flere millioner i lotto samtidig som jeg hadde hatt en ikke selvpåført orgasme. Svaret er enkelt.
En tørrfluefisker er født.
Lenke til kommentar
Del på andre sider
17 svar til spørsmålet
Anbefalte innlegg