Hvor raskt spytter ørreten ut flua?

[BjørnarSkj.]

I går var jeg ute for noe merkelig. Været har snudd til godvær i trøndelag, så nå klekker det fjærmygg i store mengder Jeg var ved et vann, der det etterhvert gror igjen med gress utover sommeren på grunnene. Nå derimot er dette yngleplassen for fjærmygg, og auren sklir gjerne inn på grunna og spiser. Jeg var nokså sikker på at de to fiskene som for rett utenfor der jeg satt, spiste myggpupper. På slik grunt vann, kunne jeg ikke kaste rett på de, men prøve å krysse vandreruta dens. Jeg festet myggpuppa i en opphenger 30 cm bak tørrflua. På dette viset slipper jeg at puppa faller til bunns her. Etter et par kast og litt venting skjedde det. Tørrflua flyttet seg raskt mot meg og fronten på fluesnøret noen cm fra meg. En fisk tok puppa mi. Med det samme jeg var iferd med å ta tilslag, tok det på tørrflua også. Jøss tenkte jeg. Drillet litt med en flott ørret rett i overkant av halvkiloen med to fluer i munnvika. Den hadde tatt begge!! :o Dette har jeg aldri vært ute for tidligere. Tydeligvis hadde den ikke merket motstanden av puppa før den tok tørrflua også.

[.JB]

Double hooking-fiske på denne måten er jo en ganske utbredt og konvensjonell teknikk på stillevannsfiske i østlige deler av Oregon... osv.  ... Neida, utrolig historie! 

[vake]

da er du rimelig sikker på å få de opp ;D.

[Blowfish]

Kul historie!

 

Men fisken kan vel strengt tatt ikke spytte? Må man ikke ha lunger for å få til det? Til nød kan den kanskje dytte uønskede objekter ut igjen ved hjelp av tunga, men de er jo ikke akkurat utstyrt med Gene Simmons-tunge heller 

 

Jeg tror fisken i slike tilfeller bare cruiser rundt med åpen munn og svelger i seg det den kommer over. Det kan ihvertfall forklare hvordan den fikk i seg begge fluene dine, de hang jo ganske tett.

 

[Hermann]

Hehe, morsom historie  . Har opplevd noe lignende på gjeddefiske men ørret som tar to fluer slik på rappen har jeg aldri opplevd eller hørt om. Du må vel hatt en del slakk på fortommen ettersom den ikke merka noe drag av puppa?

[Gisle Helgesen]

Artig historie

 

Her er en annen vri av samme sak. Var med på fluefiskekonkuranse i Trysilelva for mange år siden. Under prøvefiske delte jeg fløterbåt med Stein Solberg og Frank Pedersen. Begge superflinke fiskere og kastere. En fin Harr vaker på 25 meter fra båten. Begge fiskere kaster seg rundt og kaster på fisken. Fisken kommer opp og tar. Begge gjør tilslag og får fast fisk.  fisken  finner veien til hoven. I kjeften på Harren finner vi 2 fluer. 1 fra Stein og 1 fra Frank. Da prater vi presisjon ;D ;D

 

Gisle

[Gjest Erik Eikre]

Artig historie

 

Her er en annen vri av samme sak. Var med på fluefiskekonkuranse i Trysilelva for mange år siden. Under prøvefiske delte jeg fløterbåt med Stein Solberg og Frank Pedersen. Begge superflinke fiskere og kastere. En fin Harr vaker på 25 meter fra båten. Begge fiskere kaster seg rundt og kaster på fisken. Fisken kommer opp og tar. Begge gjør tilslag og får fast fisk.  fisken  finner veien til hoven. I kjeften på Harren finner vi 2 fluer. 1 fra Stein og 1 fra Frank. Da prater vi presisjon ;D ;D

 

Gisle

 

Hehe, husker vi hadde en artig diskusjon om hvem som ville fått den tellende hvis det hadde vært under konkurranse. Vi konkluderte med at begge ville fått poeng for samme fisk. Ganske spesielt ja.

 

I 1997 i Jackson Hole (Wyoming, USA) ble Marit Kronen den store helten da hun spurte om å få gjøre noen kast mens den store "guruen" Jack Dennis tok seg en velfortjent pause fra filminga. Han fikk ikke en eneste fisk og de hadde mer eller mindre gitt opp. Marit som knapt kan bevege seg skikkelig pga. hofteoperasjon, og i tillegg hadde lært seg å kaste med venstre fordi høyrearmen ikke lenger var som før, satte på 2 fluer og lempa begge uti. Ikke langt, men med kløkt og feeling. Fluene var selvsagt egenproduserte (hun er usannsynlig dyktig til å lage fiskefluer) og rimelig ulike de som allerede var prøvd. Ingen hadde tro på Marit (bortsett fra det norske laget som var i en nærliggende dal) og flere så en helt annen vei. På det aller første (og eneste) kastet kom det en nydelig og ganske så stor Cuttrout (vanvittig vakker ørret type) og tok flua... ehh begge! Samtidig!!! De hadde samlet seg litt pga. av noen strømvirvler og med den lille avstanden som var mellom dem rakk fisken to vak før Marit så hva som skjedde. Hun kroket - UTROLIG NOK - med begge fluene! Jepp begge satt fast. Hvordan det skjedde kommer nok ingen til å få vite, men Jack fikk i alle fall en kommentar da han spurte:

- What the.... How?

- Good flies, my friend, good flies.

 

Jack ble i grunn aldri igjen den samme Jack. Hollywood-Jack ble delvis borte og ydmyke Jack ble en svært så trivelig mann som mener at norske kvinner er bedre fluebindere og fiskere enn norske menn. 

 

Men ingen fluer ble altså spyttet ut. Er nok ikke så lett for en stakkars ørret å gjøre det slik vi tro de gjør det, men noen ganger kan man jaggu lure også. Man ser fisken tar helt perfekt, men krokingen gir null uttelling - 10 ganger på rad... 

[.JB]

Ja, har vært utsatt for noen håpløse tilslagsepisoder. De aller fleste under nedstrømsfiske i rennende vann, og det er forklarlig. Værre var det å forklare dette under en vulgataklekking på stille vann. I fjor kom jeg over en voldsom Vulgataklekking i Nordmarka. Dessverre var jeg litt sent ute, så jeg fikk bare med meg halvannen time av festen. Men det vaket absolutt over alt. Ekstra glad ble jeg da jeg fant ut at fisken brydde seg lite om at jeg vadet forsiktig ut på en undervannsodde for å komme på hold av storfiskene, samt rydde plass til bakslengen. Under mygg- og vespertinaklekkinger fører utvadingen på samme sted svært ofte til at ørreten flytter seg tre meter lengre ut for hvert skritt jeg tar. Dessuten er det avgjørende å holde beina helt i ro når man kaster, bare små bølger - og fisken er vekk! Men nå var det altså annerledes. Vakene fortsatt og fisken var ikke skremt. Dette blir saker tenkte jeg og la ut en stor dun. Det gikk ikke mange sekundene og flua forsvant i en virvel. Jeg strammet til, men neida. Flua kom rett opp av vannet. Fanken, for rask tenkte jeg. Nytt forsøk. Det samme gjentok seg, men jeg var roligere. Men neida flua kom opp. Holdt på slik en fem-seks kast til. Så observerte jeg mange vulgataer som lå med nymfeskallet etter seg. Flueskifte. CDC-klekker med lang antron chuck. Det duger. Så la jeg ut flua på nytt, men neimen om det hjalp. Akkurat det samme skjedde. Etter ytterligere fem-seks kast, så gjorde jeg av en slump et handtwistinntrekk av klekkeren som nå litt under filmen - og dermed satt det ørret på. Godt kroket! Det var aboslutt godt å lande en fisk, men jeg følte meg overhode ikke som noen herre over situasjonen og dro hjem med en litt blandet følelse.   

[Lars Mathisen]

En kjenning av meg, en garvet laksefisker hadde en vill opplevelse i Repparfjordelva for mange år siden.

Han hadde flere dager stått å kastet med flue etter en skikkelig bamse av en laks, uten resultat...

Til slutt gikk han lei, og dro fram mark-stanga!

Skal prøve å gjenfortelle den etter beste evne;

 

Da æ kom tebake med makkstanga sto han Gammel-Erik enda dær.

Æ tippe han va rundt fæmogtyve+

Æ sneik mæ rolig innpå jævel'n og vippa makk-klysa i ævja bak bærget.

Laksn tok tellfart å tok knaillhardt.

Så blei han ståanes bom stille å reste på haue!

Æ blei utålmodig å satte skikkelig præss på han...

Plutseli dokka haue hannes opp av ælva, å fy fan du sku ha sett auan når han oppdaga at det va mæ!!

Han spøtta makk-klysa "TVIIHH!!!" rætt i brøstkassa på mæ så kroken satt bom fast i brøstlomma!!

Det va fan såvidt æ fekk den laus

[Gisle Helgesen]

;D ;D

 

Har en annen makk historie. En sann en utrolig nok ;D

 

En kompis fiska med mark i den lokale lakselva her i Røyken. Den fantastiske Åroselven. Litt drøyt og kalle dette en lakselv kanskje. Men vannet det renner nedstrøms og det er laks der, så..... Lars som kompisen heter hadde et par seriøse hugg på markklysa som dingla rundt nede i dypet av "Fabrikkhølen". Men laksen ga seg og Lars tok seg en kaffe og venta på bedre tider og nye hugg. Men huggene kom ikke, så Lar sveiva etter hvert inn snøret for å sette på fersk mark. Men da snøret ble stramt, var det fast fisk. Fisken kom i land, en flott laks på 6 kg. Da kroken skulle  løsnes oppdaget Lars at den satt midt i siden på laksen. Når han fulgte snøret gikk det inn igjennom kjefte på laksen, og ut igjennom gjellene.

 

Laksen hadde faktisk spytte ut markklysa, ut gjennom gjellene. Neppe noe god strategi når det henger et snøre i enden av markklysa...

 

Gisle

[Gjest nicolaj brekke]

Jeg har sett både ørret og laks spytte ut fluer i løpet av et blunk.

[BjørnarSkj.]

Det har jeg også både sett og som regel opplevd. Konklusjonen får da være at det er litt situasjonsbestemt, og at det varierer for hva den beiter og når den beiter. Det var vel egentlig ikke et spørsmål, mere en snedig historie. En aure som står på en gunstig plass og bare flytter seg marginalt sidelengs for å la drivende mat bare gå inn i munnen, vil jeg anta er mindre forsiktig enn den som virkelig forflytter seg i "farlig" område for å angripe/snappe i seg mat.

I mitt tilfell antar jeg at det var så mye myggpupper at auren simpelthen etterhvert gikk apatisk og bare gaflet i seg av godbitene. Da blir den sansynligvis også mindre kritisk. Husk at på slike dager er det virkelig at ørreten får fylt opp magesekken. Undersøkelser har vist at dager med magefylling er det viktigste for veksten på en vekselvarm ørret. Dvs. ekstremklekkinger, store byttedyr, eller stor tilgang på enkelte byttedyr som skjoldkreps eller marflo f.ex.

Artig var det iallefall!

[BjørnarSkj.]

Ja, har vært utsatt for noen håpløse tilslagsepisoder. De aller fleste under nedstrømsfiske i rennende vann, og det er forklarlig. Værre var det å forklare dette under en vulgataklekking på stille vann. I fjor kom jeg over en voldsom Vulgataklekking i Nordmarka. Dessverre var jeg litt sent ute, så jeg fikk bare med meg halvannen time av festen. Men det vaket absolutt over alt. Ekstra glad ble jeg da jeg fant ut at fisken brydde seg lite om at jeg vadet forsiktig ut på en undervannsodde for å komme på hold av storfiskene, samt rydde plass til bakslengen. Under mygg- og vespertinaklekkinger fører utvadingen på samme sted svært ofte til at ørreten flytter seg tre meter lengre ut for hvert skritt jeg tar. Dessuten er det avgjørende å holde beina helt i ro når man kaster, bare små bølger - og fisken er vekk! Men nå var det altså annerledes. Vakene fortsatt og fisken var ikke skremt. Dette blir saker tenkte jeg og la ut en stor dun. Det gikk ikke mange sekundene og flua forsvant i en virvel. Jeg strammet til, men neida. Flua kom rett opp av vannet. Fanken, for rask tenkte jeg. Nytt forsøk. Det samme gjentok seg, men jeg var roligere. Men neida flua kom opp. Holdt på slik en fem-seks kast til. Så observerte jeg mange vulgataer som lå med nymfeskallet etter seg. Flueskifte. CDC-klekker med lang antron chuck. Det duger. Så la jeg ut flua på nytt, men neimen om det hjalp. Akkurat det samme skjedde. Etter ytterligere fem-seks kast, så gjorde jeg av en slump et handtwistinntrekk av klekkeren som nå litt under filmen - og dermed satt det ørret på. Godt kroket! Det var aboslutt godt å lande en fisk, men jeg følte meg overhode ikke som noen herre over situasjonen og dro hjem med en litt blandet følelse.   

 

 

Jeg har en kjepphest!!

Her hvor jeg bor i Meldal har vi noen vanvittige Vulgatasverminger. Å få huket fisken på disse klekkingene varierer fra sted til sted - da snakker jeg om ørret av en viss størreøse. Man må rett og slett velge rett imitasjon til rett sted. Hemmelighet er etter min mening å vite om fisken går grunt eller dypere. Når "pen" ørret går grunt. Må man ikke bruke en "high-tec" imitasjon med forlenget kropp og cdc. Fisken går bare under og gaper. innsektet ramler da bare ned i sluket idet den vaker. Ei svært lett flue har da en tendens til å få for stor oppdrift og bare bli puffet unna. Når fisken står dypere og stiger for å ta, bryter den filmen med snuten og denne flua blir med ned. Når fisken går i filmen, bruker jeg ei tyngre flue, selv benytter jeg ei oppnedflue bundet på terrestial TMC, krok (har ingen problemer med opp/ned her) krok 8-10. Da pleier ørreten å bli skuffet.

Morsomt om flere har erfaringer på dette området.

[.JB]

Ja, har vært utsatt for noen håpløse tilslagsepisoder. De aller fleste under nedstrømsfiske i rennende vann, og det er forklarlig. Værre var det å forklare dette under en vulgataklekking på stille vann. I fjor kom jeg over en voldsom Vulgataklekking i Nordmarka. Dessverre var jeg litt sent ute, så jeg fikk bare med meg halvannen time av festen. Men det vaket absolutt over alt. Ekstra glad ble jeg da jeg fant ut at fisken brydde seg lite om at jeg vadet forsiktig ut på en undervannsodde for å komme på hold av storfiskene, samt rydde plass til bakslengen. Under mygg- og vespertinaklekkinger fører utvadingen på samme sted svært ofte til at ørreten flytter seg tre meter lengre ut for hvert skritt jeg tar. Dessuten er det avgjørende å holde beina helt i ro når man kaster, bare små bølger - og fisken er vekk! Men nå var det altså annerledes. Vakene fortsatt og fisken var ikke skremt. Dette blir saker tenkte jeg og la ut en stor dun. Det gikk ikke mange sekundene og flua forsvant i en virvel. Jeg strammet til, men neida. Flua kom rett opp av vannet. Fanken, for rask tenkte jeg. Nytt forsøk. Det samme gjentok seg, men jeg var roligere. Men neida flua kom opp. Holdt på slik en fem-seks kast til. Så observerte jeg mange vulgataer som lå med nymfeskallet etter seg. Flueskifte. CDC-klekker med lang antron chuck. Det duger. Så la jeg ut flua på nytt, men neimen om det hjalp. Akkurat det samme skjedde. Etter ytterligere fem-seks kast, så gjorde jeg av en slump et handtwistinntrekk av klekkeren som nå litt under filmen - og dermed satt det ørret på. Godt kroket! Det var aboslutt godt å lande en fisk, men jeg følte meg overhode ikke som noen herre over situasjonen og dro hjem med en litt blandet følelse.   

 

 

Jeg har en kjepphest!!

Her hvor jeg bor i Meldal har vi noen vanvittige Vulgatasverminger. Å få huket fisken på disse klekkingene varierer fra sted til sted - da snakker jeg om ørret av en viss størreøse. Man må rett og slett velge rett imitasjon til rett sted. Hemmelighet er etter min mening å vite om fisken går grunt eller dypere. Når "pen" ørret går grunt. Må man ikke bruke en "high-tec" imitasjon med forlenget kropp og cdc. Fisken går bare under og gaper. innsektet ramler da bare ned i sluket idet den vaker. Ei svært lett flue har da en tendens til å få for stor oppdrift og bare bli puffet unna. Når fisken står dypere og stiger for å ta, bryter den filmen med snuten og denne flua blir med ned. Når fisken går i filmen, bruker jeg ei tyngre flue, selv benytter jeg ei oppnedflue bundet på terrestial TMC, krok (har ingen problemer med opp/ned her) krok 8-10. Da pleier ørreten å bli skuffet.

Morsomt om flere har erfaringer på dette området.

 

Interessant Bjørnar, dette skal jeg merke meg!

[knut]

Veldig intressant tema Bjørnar! Det hender jo også at ørreten "slår" etter imitasjonen/ekte vare med halen for så å ta den på nytt. Prøver liksom å drukne flua. Problemet er når dette skjer og om du skal vente.... :-\ Ingen enkel avgjørelse men det har skjedd 2 ganger at jeg har lykkes,men du verden hvor mange mislykkede forsøk

Som JB sier går jeg ofte over på en klekker når dette skjer og har det inntrykket at man kroker noe bedre. Bruker ellers imitasjoner med kort hale og vinge som flyter tungt,kroker også bedre. 

[Magnus Bakken]

Etter egne erfaringer, så "spytter" ikke fisken ut flua før den kjenner motstand. Den vil selvsagt kjenne at det er en kopi av ekte vare, men den kan ha flua i kjeften i flere sekunder før den spytter den ut, hvis den ikke føler det minste motstand, men det skal noe til.

[flyalf]

Ørret og andre fisker er flinkere til å spytte enn oss fordi de kan ta inn vann ved gjellene og bruke til "spytte". Ellers så jeg i helga ei røye som tok min myggpuppe og deretter ristet kraftig på hodet for å kvitte seg med den før jeg nådde tilslag. Jeg tror derfor fisken tar mye rart i munnen (eks vaking på små pinner) og spytter ut selv om den ikke merker noe motstand. Den kan jo ikke akurat ta ting i hendene 

[André_Brµn]

Det er faktisk en del av ørretens hverdag å spytte ut ting - kanskje hundrevis av ganger om dagen (Spytte, i form av å blåse vann ut igjen - enten via gjeller eller framover via munn). En typisk hverdag for en ørret er jo at den står litt over bunnen, og tar det som ser ut som mat, og en god del av det vil jeg tro ikke er mat. Så også et BBC- klipp eller noe også om dette for mange herrens år siden. Og ørreten "smakte" egentlig på det meste som ligna mat som kom langs bunnen nedover elvestrømmen. Og spyttet ut det som ikke var noe nyttig.

 

Drillet litt med en flott ørret rett i overkant av halvkiloen med to fluer i munnvika. Den hadde tatt begge!! :o Dette har jeg aldri vært ute for tidligere.

 

Hadde ei morsom episode som gikk på det motsatte av dette her om dagen: Jeg så et "lugg" i den tørre fjærmyggen, som tydet på at en ørret tok buzzeren en halvmeter nedenfor. Hadde akkurat tent meg en sigarett, så jeg var treg i tilslaget da en ny fisk plutselig tok den tørre fjærmyggen - jeg strammet til rolig og bestemt, og der satt det to ørreter, gitt. 

[Gjest erland fjell]

Helt klart at ørret smaker på ting, også ting helt uten noen matnytte, møtte en som hadde kastet og kastet etter en stor, vakende ørret i en finnmarkselv jeg har fisket mye i selv. Han hadde prøvd alt han hadde av fluer med alle tenkelige metoder, til slutt ga han opp, tente en røyk og glodde oppgitt på den vakende fisken.  Før han gikk knipset han sneipen langt ut i elva - PLOPP! der kom den samme ørreten i et stødig vak og tok sneipen, som rimeligvis ble spyttet ut igjen ganske fort.