Jump to content

Leaderboard

Popular Content

Showing content with the highest reputation since 06/17/23 in all areas

  1. Da har jeg omsider fått tid til å taste meg gjennom en liten oppsummering av NZ-turen før jul. Regner med et par reiseklare New Zealand-turister på forumet vil sette pris på noen ord og bilder, før dere straks setter kursen til andre siden av jorda. Ørretfiske på New Zealand er i mine øyne det ypperste innen fluefiske. Så forventningene var store, og planer lagt på detaljnivå. Ble de innfridd? Svaret er delvis... Årets ørretfiske på New Zealand ble en severdig blanding av glede og frustrasjon, slit og suksess. Litt som det bruker å være, med andre ord. Jeg skal fortelle litt om det viktigste jeg sitter igjen med fra turen. PS: Ønsker du tips til å planlegge ørretfiske på New Zealand? I denne tråden står mange praktiske råd for en reise nedover. PS2: Denne teksten ble veldig mye lenger enn planlagt. Men det får så være. Jeg har ikke tenkt å skrive kronologisk fra hele reisen, som fant sted i november og desember 2023. I stedet vil jeg trekke fram noen stikkord, som oppsummerer mye av det jeg opplevde og følte underveis, samt dele noen erfaringer og råd. Stikkord 1: Hjemmebane To døgn. Det er tiden det tar å reise fra Trøndelag til Waitaki Valley. Denne gangen via Amsterdam og Guangzhou i Kina. Jeg nevnte det i Kennys tråd om tips til ørretfiske på New Zealand, og gjentar det gjerne: Tynn merinoull er det beste klesplagget som finnes. En Icebreaker Tech Lite II eller Devold Breeze T-skjorte under ei tynn fleecejakke, og du har funnet de mest komfortable plaggene å reise langt med. Gjerne med en lett softshell-bukse på beina, og et par pustende gore tex joggesko nederst. Tynn merino er så lett og behagelig at du knapt merker stoffet mot kroppen. Det svaler huden når det er varmt, og holder den varm når det er kjølig. Og når man reiser, er det nydelig med et plagg som knapt lukter. Det er godt nytt både for egen og andres del, spesielt med uendelig lange flyturer og intime seterader. Det er kjekt når man reiser rundt på New Zealand også, siden det tar mange døgn før man kjenner antydning til kroppslukt. Glimrende for svinepelser og andre som liker å dusje sjelden, altså. Så får det heller være at plaggene koster skjorta og litt til, og er skjøre som spindelvev. Men verdt pengene, det er de så absolutt. OK, jeg skulle vel si noen setninger om min hjemmebane. Jeg må bare fortelle at New Zealand gjør meg oppriktig glad. Å se de sørlige alpene fra flyruta bringer fram minner fra da jeg bodde her, og fra senere turer. Det føles som å komme hjem. Etter 45 timers reise er det rett på leiebil med rattet på feil side, og kjøring i venstre felt. Med 12 timer tidsforskjell i hodet. Men de få timene sørover mot den første campinghytta gikk helt fint. Det er godt å være tilbake. Flere ganger under oppholdet tar jeg meg selv i å bare beundre landskapene rundt meg, og trekke pusten dypt. Jeg synes seriøst at New Zealand har en egen duft, som jeg elsker å trekke langt ned i lungene. Vel, det er sikkert bare ett eller annet som blomstrer et sted. Eller så er det bare i hodet mitt. Ja, jeg er litt sær. Duften av New Zealand føles sterkest når jeg befinner meg i de vakreste dalene, som gjerne har snødekte fjell i bakgrunnen, og med en sakteflytende ørretelv som svinger seg rolig forbi. Er det sol og vindstille i tillegg, glemmer jeg ofte å fiske, men lar heller blikket vandre sakte rundt, mens jeg nyter de vakre elementene rundt meg. Slike øyeblikk fyller hele meg, bringer fram gode minner og får meg til å smile bredt. Og som sagt, gjør at jeg trekker pusten dypt og lenge. Gjerne mens jeg strekker armene langt ut til siden. Jeg føler meg litt som en narkoman, når jeg inhalerer denne duften av paradis. Bare at denne lukta har ingen bivirkninger. Bortsett fra at jeg får veldig lyst til å reise tilbake. Hjemmebane er også å reise til gamle trakter, hente turutstyret til en lokal bekjent, og fiske på “mine” fiskeplasser. Da jeg bodde på New Zealand i 97/98, var jeg i starten ganske grønn på elvefiske med flue, og lærekurven ble bratt. Jeg var mest vant til stille vann i Trøndelag, samt laks- og sjøørretfiske. Men gradvis avdekket jeg flere av feilene jeg gjorde, og fangstene steg i takt med mer erfaring og kunnskap. Den gangen fisket jeg med altfor tykke og korte fortommer, brukte aldri indikator og oppsøkte plasser der alle andre fisket. Jeg skal ikke skryte på meg å være ekspert i dag heller, men som en middels fluefisker og fluekaster får jeg nok ørret til å berge mange av turene mine. Og jeg har, i all beskjedenhet, blitt godt kjent i landet og med fisket. I starten av min New Zealand-karriere var det ikke likedan, bortsett fra én ting jeg derimot brukte å lykkes med, når resten feilet: Vårflueklekkingene i Waitaki River! Jeg bruker egentlig aldri å navngi elver på New Zealand. Jeg liker heller ikke å legge ut bilder som viser hvor jeg fisker. Høyt fiskepress gjør at elvene og fisket må beskyttes så mye som mulig. På de siste reisene mine har jeg vel heller ikke publisert noe på Facebook. Men nå skal jeg gjøre et unntak, og fortelle om det som er favorittelva mi på New Zealand, og for øvrig overalt. Akkurat det handler om en blanding av kvalitet og nostalgi. Waitaki betyr “the river of tears” på maori, og forteller historien om gudesønnen Aoraki. I denne maori-legenden er Aoraki sønn av Papatuanuku og Raki, som var “jordens mor og himmelens far”. Aoraki og brødrene løp en dag rundt i høylandet på det sentrale Sørøya, da de plutselig ble gjort til stein. Slik ble de atskilt fra foreldrene sine. Aoraki ble til et stort fjell, som i dag er mest kjent som Mount Cook, New Zealands høyeste fjelltopp. Men maori-navnet Aoraki lever videre, og brukes også ganske ofte. Fjellene rundt Aoraki er brødrene, som også ble gjort til stein. Aoraki ble for evig atskilt fra foreldrene, og har siden grått sine tårer utover landskapene i Mackenzie country. Disse tårene flyter hele veien til havet, som elver og vann, der Waitaki River er deler av denne sorgtunge ferden. Waitakielva er derfor tårene til fjellet Aoraki/Mt. Cook, noe som har gitt elva sin betydning; “the river of tears”. Det er denne vakre elva, som fløt rett forbi hjemstedet mitt, som har gitt meg flest minner på New Zealand. Waitakielva er ganske bred og dyp, og tilbyr typisk fiske i stor elv. Den er aller best fisket fra båt. Men elva er også såkalt “braided”, og tilbyr samtidig finfiske i små sideløp, noe mange ikke er klar over. I ett av dem traff jeg denne gangen på en ørret som kom sigende opp bak noen busker. Jeg snek meg bort til bredden foran buskene, i retningen ørreten svømte. La ut tørrflua med et diskré pil og bue-kast på kloss hold, og ventet noen lange øyeblikk, mens jeg stod urørlig halvveis bak krattet. Hodet til ørreten kikker snart forsiktig fram rett nedenfor meg, på drøyt to meters hold, før den stopper helt. Det føles som om vi ser rett inn i hverandres øyne og dypere indre, noe vi kanskje også gjør. Men jeg står helt stille. Noen lange sekunder senere beveger ørreten seg sakte bort til flua, mens jeg knapt tør å trekke pusten, før fisken forsiktig gaper over åtet. Det var kanskjet tilslaget som ble for hardt, eller kroken som var litt for svak. Uansett, etter noen kraftige plask og et hopp som nesten gjør meg våt, retter kroken seg og fisken blir fri. Litt nedtur. Men etter et øyeblikks tomhet, føler jeg mest på takknemlighet. Et slikt indianerfiske er utrolig spennende, og en givende del av Waitaki River, som mange går glipp av. Vårfluene, ja. Waitakielva har noe av det beste vårfluefisket på hele Sørøya, et fiske som også er overraskende lite kjent. Jeg var her derimot flere ganger i uka, en hel fiskesesong, som oftest fra litt før det ble skumt om kvelden. Våpenet var min nykjøpte St. Croix 9-fot fluestang i klasse seks, mens ammunisjonen het Pheasant Sedge og Deer Hair Sedge i kaliber 12. Den første flua var konstruert av meg, basert på forbildene i Waitaki River, og er fremdeles den beste vårflueimitasjonen jeg noen gang har fisket med. Noen ganger satte jeg på en March Brown våtflue under tørrflua, for å øke sjansene for fast fisk. Å kjøre bort og spankulere ned til Waitakielva på kveldstid ble en kjær vane, og skapte alltid en ekstra sitring i mellomgulvet. Belønningen var ofte plaskevak på kort og langt hold, og i mange retninger, før ett av dem smalt akkurat der flua mi var. Det var gode tider. Utsikt over Waitaki River. For min del kan lite måle seg med "the river of tears". Noe av det første jeg gjorde på denne New Zealand-turen, var å dra tilbake til de gamle jaktmarkene ved Waitakielva. Årene har dessverre forandret mye langs de lokale elvene, og steder jeg brukte å fiske, er nå gjenvokst med beskyttende tornekratt. Den sterkt regulerte elva er derimot veldig lav, og jeg får tilgang til flere fiskestrekker utenfor trær og busker. Her får jeg flere ørreter både før og etter mørkets frembrudd. Den første kvelden lander jeg tre regnbuer og en brun, tatt på stripende tørt, i hovedsak en innbydende Devil Bug. I tillegg har jeg en lang strekning med et lengre stryk, som er tiltalende under slike forhold. Insektene klekker gjerne i ustabilt vann, som gjør det lettere å trenge gjennom vannfilmen. Her vil derfor ørretene også samle seg. Den andre kvelden starter jeg i stryket, i god tid før det blir mørkt, og før fluene begynner å danse på overflaten. En gulbrun puppe fisket nedstrøms er effektivt, og gir tre ørreter denne fiskeøkta, den største på to kilo pluss. En bonus er å få fisk på en flue jeg bandt hjemme i vinter, med akkurat dette stedet i tankene. Jeg får sende en liten takk til forumet også, for den ekstra motivasjonen som hjalp meg til å binde mer. Årsaken til at jeg kan nevne denne elva, er at Waitaki River er ei stor elv, med mye bevegelse av fisk. Den er derfor ikke veldig sårbar, i motsetning til andre elver, som jeg ikke kommer til å navngi. Men på hjemmebane reiser jeg selvsagt rundt både her og der, og ørreter får jeg flere av, i ulike elver. Den største var vel en regnbue på drøyt to og et halvt kilo, som tok tørrflua så jeg knapt enset det, men akkurat nok til at kroken satt. Etterpå trakk jeg pusten dypt og lenge, i det som virket som en liten evighet med harmoni. Over: Ei gulbrun vårfluepuppe var riktig oppskrift. Men det visste jeg jo på forhånd. Over: Det kommer alltids en ny kveld i Waitaki River. Over: Regnbueland. Over: Gode tider! Over: En ørret har tatt flua i det sørlige Otago. Over: Kanalene ved Twizel er veldig populære for fiskere. Årsaken er at her bor mange svært grove ørreter. De blir store på grunn av mye næring, ikke minst snegler. Flere av ørretene sper i tillegg på kosten med pellets fra lokale oppdrettsanlegg. Jeg bruker tidvis å ta noen tilfeldige kast når jeg kjører forbi. Kanalene er del av de enorme kraftutbyggingene i Mackenzie country. Stikkord 2: Backcountry Tre elver. Tre drømmer. Tre håp. Jeg hadde planlagt dette lenge. Et stort mål for denne reisen var å vandre langt inn i villmarka, opp noen av de beste elvene for storørret. Dette er det beste av ørretfiske på New Zealand. Jeg har aldri vært noen trofejeger, men liker følelsen av backcountry og stor fisk. Har man fått smaken på kvalitet, vil man gjerne oppleve det igjen. Den første elva kunne jeg av praktiske årsaker kun fiske noen bestemte dager. Jeg hadde planlagt to dager med fiske. Men selvsagt, i dagene før avreise åpnet himmelen seg, og elva steg til en brun og ufiskbar liten flod. Det første av tre håp var slukket. Trøsten er at jeg får dra dit neste gang, når enn det blir. Noen dager senere er jeg klar for elv nummer to. Jeg har tenkt å gå i mange timer, med full sekk (som riktignok veier maks 13-14 kilo). Det går en merket sti oppover, som jeg ganske tidlig mister av syne. Denne ruta er forholdsvis lite brukt, blant annet fordi elva ikke er godt kjent for å ha stor ørret. Og jeg har aldri sett elva vært nevnt i noen guidebok for ørretfiske på New Zealand. Jeg ender etter hvert på en øde gårdsvei, og oppdager snart en rød traktor. Bonden i traktoren spør hva jeg gjør der. Jeg svarer ydmykt at jeg er på vei til de øvre delene av elva, men åpenbart har mistet stien. Jeg føler meg litt som den minste av bukkene Bruse. Det viste seg dessverre at jeg har møtt trollet. “Ja, åpenbart”, svarer bonden hånlig, med et blikk som øste av forakt. Jeg har fortrengt den påfølgende samtalen, men husker bruddstykker av bannskap og hat. Jeg prøvde å forklare at det var en beklagelig tabbe å havne på gårdsveien hans, som man skulle tro var belagt med gull. Samtidig var det ikke med vilje, og jeg hadde heller ikke skadet noe. Mannen med ljåen, eller rettere sagt traktoren, var derimot full av avsky. Jeg sa at jeg fikk gå tilbake og finne stien, som han fortalte hvor var. Men nei, det skulle jeg visst ikke. Mannen formante at det var kortere å gå til elva, og følge elvebredden opp dit jeg skulle overnatte for kvelden. Dette var neppe noe vennlig råd. Mannen ville bare bli kvitt meg, og gjerne straffe meg på kjøpet. Men jeg fant da snart elva, og la av gårde oppover den nærmeste bredden. Det var seint på ettermiddagen, og siden elva lå i skygge, var det vanskelig å se elvebunnen. Det var upraktisk, siden jeg noen ganger ble nødt til å krysse vannmassene. Jeg misliker sterkt å krysse elver, så fremt de ikke er rolige og passe grunne. Synet og lyden av ei stri og buldrende elv kan gi meg en klam uro i brystet og magen, iallfall hvis jeg vet jeg skal over. For eksempel som nå. Jeg måtte også krysse elva, som var litt striere og dypere enn jeg ønsket, med en sekk som plutselig kjentes litt tyngre og mer ustabil ut. Et par ganger var jeg rett og slett usikker på om jeg ville bli tatt av strømmene, som presset hardt rundt de litt for tynne beina, og truet med å dra meg av gårde. Det føltes som om vannet stod i ledtog med den nevnte bonden, og gjorde sitt beste for å velte meg ned i det kalde dypet. Men jeg kom meg heldigvis over alle gangene. Det er også tungt å gå på steiner i flere timer. Nedturen ble ikke mindre da jeg kjente noe kaldt og vått på innsiden av vaderne. Mine Orvis ultralight vadere er godt brukt, og nå var de utslitt litt ovenfor skoene. Hullene var ikke store, men nok til at det piplet vann ned i sokkene, og gjorde meg våt. Jeg var lei, men måtte bare fortsette, i håp om å nå leirplassen før det ble mørkt. Det skulle bli ikke bare en kamp mot klokka, men også mot levende tornekratt og tette busker som sperret veien. Flere ganger gikk jeg meg fast, måtte snu, og finne en ny vei rundt veggene av kratt. Da jeg kom fram til leirplassen, blødde jeg både fra armer og ansiktet. Men heldigvis skulle de neste to dagene gi et drømmefiske, med svært stor ørret og mye glede. Trodde jeg iallfall. Neste dag ser jeg at elva er fin. Det er i dag det skal skje. Og i morgen. Fast forward seks timer og jeg har ikke fått en eneste fisk. Jeg har sett noen få, men ikke lurt dem på kroken. Eller jo, det var et par ørreter som tok nymfa. Men jeg tabbet meg skikkelig ut, iallfall på den første. Jeg fisket egentlig på en ørret helt øverst i en liten høl, ved en stor kampestein. Jeg fisker på og forbi fisken, uten suksess. Jeg legger snart et godt kast foran ørreten, men den tar ikke nå heller. Når indikatoren har passert ørreten, holder jeg fremdeles blikket festet på fisken. Og glemmer rett og slett flua som fisker videre ned i kulpen. Jeg har fisket gjennom kulpen flere ganger, men det er selvsagt akkurat nå at en ørret bestemmer seg for å ta flua. I sidesynet ser jeg indikatoren gå under, før jeg løfter stanga på refleks og strammer snøret. Det tar jo alt for lang tid, med alt løssnøret jeg har skapt. Så etter et sekund på kroken løsner festet, og fisken er fri. Det var en amatørmessig tabbe av meg. Jeg går videre med bøyd hode i skam, og lover at det aldri skal skje igjen. Det ble ingen fisker denne dagen, skuffende nok. Jeg så ikke veldig mange ørreter heller. Men neste dag var det nye muligheter. Denne dagen, øverst i de såkalte headwaters, hadde jeg gledet meg til i årevis, og den skulle bli reisens høydepunkt. Jeg skal gjøre smerten kort, for min egen del, og fortelle hva som skjedde. Nemlig absolutt ingenting. Her oppe i det aller helligste, så jeg bare noen veldig få ørreter, og ingen av dem ville bite. Du går i time etter time, og stirrer hardt ned i elva. Inn i elva. På utikikk etter en skygge, en bevegelse, en form blant former. Etter noe. Men dette er en vanskelig hobby. Noe av det vanskeligste med ørretfiske på New Zealand er å oppdage fisken. Det kan være lett, men det kan også virke umulig. Spesielt hvis elva har litt strøm. Jeg tror jeg er OK til å spotte fisk, men på denne turen føltes det ikke sånn. Det handler om trening, og det får man lite av som bosatt utenfor New Zealand. Nettopp derfor er de lokale fiskerne ofte dyktigere til å se ørreten, sammenlignet med oss andre. Og på denne turen føltes alt ekstra vanskelig. Det skal sies, og det tror jeg oppriktig, at det var lite fisk i de øvre delene av denne elva, da jeg besøkte den. Dette kan variere. Legg til at jeg slet med å spotte fisk, og at jeg ikke klarte å lure de få jeg kastet på, så ble hele dagen en fiasko. Ja, kort sagt hele den slitsomme turen inn hit. Det eneste lyspunktet var fangstmannen jeg møtte, som jaktet opossum med åte. Dette var det han levde av, etter å ha sagt opp jobben som bygningsarbeider. På turen ut regnet han med å bære 43 kilo på ryggen, der mange av kiloene skulle byttes mot penger, når han var vel framme i sivilisasjonen. Vi utvekslet gode historier og sikkert et par skrøner, før vi ønsket hverandre lykke til videre. Det føltes som jeg trengte det. Et lite far vel, før jeg starter på min lille dagsreise ut fra denne elendigheten. Jeg hørte så vidt lyden av den stikkende latteren til bonden, i det jeg støl og sliten passerte gården hans. Hvis det ikke bare var ekkoet i hodet mitt. Det verste var likevel verken såre bein eller en utslitt kropp. Det som tynget meg langt mer, var vissheten om at jeg ikke hadde fått en eneste ørret. Stikkord 3: Jag etter fisk Jeg trekker pusten dypt og lenge, nok en gang. Jeg befinner meg i en av de vakreste dalene, ganske langt nord på Sørøya. Foran meg flyter en lydløs elv mykt gjennom landskapet, den bærer på historier fra lenge før mennesker satte sin fot her. I dag ser elva stort sett bare fluefiskere, som målrettet haster langs breddene dens, noen av dem med blikket kun festet ned i vannmassene. Det er denne elva, krystallklar og med et skjær av smaragd, som gir liv til den fredfulle dalen. Elveløpet er omkranset av majestetiske fjell, som ofte blåser kraftige vinder fra vest nedover dalføret, som for å beskytte hemmelighetene som bor i elva. Noen ganger derimot, som i dag, er det annerledes. Både dalen og elva har bestemt seg for å vise meg gjestfrihet. Kun en rolig vind kjæler langs overflaten, akkurat nok til å forme ørsmå bølger, men ikke nok til å skjule de forlokkende skyggene der nede i dypet. Det blir en fin dag for fluefiske. I det jeg knyter på riggen, kommer det en bil og parkerer bak meg. En kar på kanskje 30 år stiger ut og hilser. Det viser seg å være en amerikaner, som har vært i landet i tre uker for å fiske ørret. Nå har han kun to dager igjen. På bred texas-dialekt forteller han om vestkysten og flomstore elver, om ørreter som var umulige å få, og at han er her på rekognoseringsreise for seg selv og en kamerat. Og det uten å få en eneste fisk på hele oppholdet. Jeg gir ham flere råd om elver og steder han kan fiske. Jeg håper virkelig at han får ørret på de to siste dagene i paradis. Mens vi diskuterer fisketaktikk og ørret, og jeg gir de rådene jeg kan, sender han lange blikk mot elva bortenfor. Sier at jeg er velkommen til Texas, hvis jeg vil fiske i statene. Kanskje er de andre hotspottene langs denne elva også opptatt for dagen, amerikaneren var litt seint ute. Han ønsker åpenbart å fiske sammen med meg. Det hadde jo vært trivelig, hadde det ikke vært for to dilemmaer. Jeg ønsket nemlig mest å fiske alene. Dessuten hadde jeg nettopp lagt bak meg den tunge backcountry-turen nevnt ovenfor. Ikke nok med det, noen dager senere la jeg ut på flere timers gange til en annen backcountry-elv, min drøm nummer tre. Dagen i denne elva ble også en fiasko, med null fisk på stanga. Deretter var det å traske flere timer tilbake igjen, før jeg utslitt lovet meg selv å aldri besøke backcountryen igjen (det vil jeg selvsagt gjøre). Det var en fattig trøst at de lokale fortalte at elva hadde vært vanskelig hele sesongen. Og at en annen fisker besøkte den lille krystallklare elva dagen før meg, også han uten suksess. Nok en gang var jeg ikke bare tynget av fysisk utmattelse etter hjemturen, men også skuffelsen over ikke å ha fått fisk. Den skuffelsen er større jo mer innsats man legger ned. Og jeg hadde lagt ned mye innsats. Etter disse nedturene ble det noen dager med mye vind og vanskelige forhold, som heller ikke ga den største suksessen. Så her stod jeg, endelig med fine forhold, og foran ei elv som jeg visste var bra. Den trivelige amerikaneren virket enda mer sympatisk enn før. Og jeg skjønte lengselen hans etter å få en ørret, før han reiste hjem. Han begynte også å hinte om at han kanskje burde finne et annet sted å fiske. Jeg nølte med å si noe om temaet, fordi jeg ikke helt visste hva jeg ønsket mest. Å hjelpe den stakkars amerikaneren, som var det åpenbart snilleste alternativet. Eller å tilfredsstille min egen egoisme og lengsel etter ørret, som ikke var blitt mettet på altfor lang tid. Jeg skammer meg oppriktig over å si det, men jeg valgte det siste. Selv om jeg riktig nok også ønsket å være alene, noe som helt klart spilte inn. Men i det amerikaneren forsvant nedover veien i firehjulstrekkeren, kjente jeg en liten klump i magen. Dette var det motsatte av hvordan jeg ønsket å være, og forhåpentligvis stort sett er. Problemet var bare at de siste turene mine, med innsatsen jeg hadde lagt ned, de store forventningene og påfølgende skuffelser, fortsatt lå som et dunkelt teppe i hodet mitt. Jeg kjente en følelse jeg noen ganger får, etter flere dager uten ørret. Et jag... et jag etter fisk. Jo lenger tid det går uten ørret, uansett om det skyldes vær, udyktighet eller uflaks, jo sterkere blir denne urolige følelsen i brystkassa. Ja visst handler fisking om mer enn å fange ørret. Selvsagt gjør det det. Og naturligvis handler ørretfiske på New Zealand om hele pakken, med natur og alle opplevelsene. Samtidig, når man reiser helt til New Zealand, er ørret gjerne en viktig del som definerer både suksess og fiasko. Uten ørret i håven, jo mer kjenner man det trykker inne i brystet. Det starter som en liten uro man ikke helt tenker over. Etter hvert som trykket blir sterkere, forstår man hva som skjer. Man har mistet fokus på å nyte helheten og leve i nået, en svakhet mange av oss dessverre noen ganger har. Derfor er det alltid deilig å lande en fisk tidlig på dagen, noe jeg merker også ved annet fiske. Resten av dagen blir en bonus, og jeg nyter livet og slapper av enda litt mer. Senker skuldrene. Jag etter fisk... det er en uting blant oss fiskere. Og på New Zealand kan man merke dette sterkere enn de fleste andre plasser. På den andre siden, jag etter fisk er også naturlig, for hvem reiser til New Zealand for ikke å få fisk. Uansett hvor fine fjellene er, og uansett om man møter Bill Clinton eller finner et nytt favorittøl, så er det viktigste å få ørret... Tross alt. Som en del av helheten, åpenbart. Men fjerner man fangsten, etter å ha reist halve jorda, vil de fleste kjenne på denne uroen i brystet, på ett eller annet tidspunkt. Selv om kanskje ikke alle vil innrømme det helt selv. Jeg har ennå litt dårlig samvittighet for amerikaneren, som jeg burde ha hjulpet mer, selv om jeg tross alt ønsket og fikk en dag i ro og ensomhet. Jeg håper virkelig han fikk ørret, og de beste opplevelsene i sitt liv, både dagen vi møttes og de to neste. Det får jeg aldri vite. Dagens gode råd er derfor å prøve å nyte turen så mye du kan, også når fisken ikke biter, eller du ikke finner den. Vær bevisst på hva som skjer, når du begynner å føle deg litt nedstemt. Når det trykker veldig lett lengst inne i brystet, og du kjenner denne udefinerte uroen i kroppen, som du ikke helt vet hvor kommer fra. Du har begynt å jage. Jage etter fisk... Over: Inn i det ukjente. Kanskje venter en ørret i det fjerne? Stikkord 4: Stillevannsfiske Det siste jeg vil trekke fram, som har blitt viktig for meg på New Zealand, er fiske i stille vann. Så også på denne turen. Sørøya har mange tjern, vann og pytter som glatt blir oversett av mange sportsfiskere. Jo da, jeg setter også elvefisket høyest. Men fiske i stille vann er en veldig fin forandring. Og ofte trenger ikke ørreten store vannmassene for å bo i et knøttlite og grunt tjern. Man bruker normalt en av to taktikker, men ofte begge. Enten sniker du deg rolig langs bredden, og speider etter ørret å kaste på. Eller så legger du ut flua og venter, som en jeger på post. Fisker du med nymfe, gir du flua en ørliten bevegelse når en ørret er i nærheten, slik at flua løfter seg fra bunnen. En grytidlig morgen befinner jeg meg ved et stort vann, som ligger i Otago, i de sørlige delene av Sørøya. Her, ved utløpet av en innbydende ørretelv, cruiser det ofte sultne ørreter på jakt etter mat. I det fjerne kan jeg se skodda danse lett over deltaet, som gir meg en magisk følelse av ro og sjelefred. Sola bryter så vidt gjennom skyene, og vil nok snart oppløse disen som henger mykt over vannet. Det er slike morgener man lagrer på minnet og husker lenge. De nederste partiene av denne elva splitter seg opp i flere deler, til mindre og sakteflytende smale elveløp, som siger ut i vannet nedenfor. Noen av dem attraktive nok til at ørreter cruiser opp og ned i dem. Jeg vader rolig ut i overgangen mellom ett av disse elveløpene og vannet. I noen øyeblikk holder jeg pusten, for ikke å skremme eventuell ørret i nærheten. Og ganske snart ser jeg en skygge bevege seg sakte over den lyse sandbunnen, som en bonefish på jakt i det karibiske hav. Det er en ørret mellom ett og to kilo. Fisken går en fast runde opp og ned mellom vannet og elva, mens den tidvis vaker på noe jeg ikke ser hva er. Jeg prøver to ulike fluer, uten at fisken bryr seg i det hele tatt. Men den fortsetter å vake sporadisk. Hvis man ikke ser insektet, må man se an vakformen. Denne ørreten tar tørt. På New Zealand er nøkkelen til suksess ofte å gå ned på fluestørrelsen, hvis ørreten ikke tar. Et godt tips er små og svarte fluer. Jeg setter på et hemmelig våpen i boksen, som har gitt meg mange ørreter her nede. Et presist kast, og flua legges på et sted jeg forventer at ørreten vil passere igjen. Det tar kanskje et minutt før den dukker opp. Først går den nedover på andre siden av elveløpet, før den svømmer så vidt uti vannet, snur og fortsetter opp tilbake på min side. Når den nærmer seg flua mi, står jeg som en saltstøtte. Avstanden er kanskje 10 meter, og jeg har ingenting å skjule meg bak. Ørreten siger mot flua, før den åpner gapet og sluker imitasjonen i et arrogant jafs. Tilslaget sitter, og jeg får en givende kamp mot en sprek motstander. En liten tur i håven, og ørreten får svømme videre. Det er fremdeles tidlig, men det føles som sagt fint å lande fisk før dagen har kommet skikkelig i gang. Nå kan jeg slappe av enda litt mer, senke skuldrene og bare nyte tilværelsen til fulle. Jeg vader rundt langs deltaet, mens jeg speider etter flere fisker. Verden er stille og fredelig, iallfall til det kommer et helikopter, som plutselig begynner å plaffe løs med rifle mot en flokk med canadagjess. Det er et uvanlig og fascinerende syn, der vannsprutene står rett bortenfor meg, når kulene treffer vannet. Canadagjess er uønsket på New Zealand, på linje med mange andre fugler og dyr. Det minner meg på at neste gang jeg kommer hit, skal jeg jakte mer. Det er altfor lenge siden sist. Men det blir nok uten helikopter. Over: Morgener som dette gir fred i kropp og sjel. Denne arrogante ørreten falt for ei lita og svart tørrflue. Noen ord til slutt... Jo da, turen ble bra. Ørretfiske på New Zealand er stort sett alltid bra, så lenge man får noen fisker, iallfall. Det ble en rundreise med kontraster, som jeg nevnte innledningsvis. Så var det selvsagt noe småplukk som irriterte. Som håven som ofte hengte seg fast i seg selv, og jeg måtte bruke tid på å løsne nettet, mens jeg kjørte fisk. Hvor mange ganger sa jeg ikke at dette skal jeg fikse til neste gang? Og hva med knutene som tidvis røk hele tiden, uten at jeg skjønte hvorfor? Blodknuter, slukknuter og orvis-knuter... nye snører og fortommer, jeg fuktet knutene og gjorde alt riktig. Prøvde til og med ulike antall surringer og variasjoner. Men noen ganger røk snøret mer enn jeg likte, og på uforståelig vis. Jeg skjønner ennå ikke hvorfor. Andre ganger var fisketurene en kamp mot naturen. Rettere sagt mot stikkende busker. New Zealand har ingen farlige dyr, men tar det igjen i tornekratt og sandflies, selv om sistnevnte var snille på denne reisen. Det meste du ser av busker har spisse torner og pigger, som gjerne kutter opp en blek og naiv turist. Ha det i bakhodet før du prøver å trenge deg gjennom greinene foran deg. Jeg fikk heldigvis ganske bra med fisk, både her og der. Men som nevnt, det var kort vei mellom suksess og skuffelse. Denne gangen ble nedturene litt tunge, fordi jeg hadde gledet meg så mye til noen eventyr, der jeg ofret både blod, svette og sikkert et par ørsmå tårer, uten en eneste ørret i håven. Men slik er livet. Når skuffelsene er store, smaker derimot også oppturene bedre. Spesielt i form av veldreide ørretkubber som målrettet sluker flua, før de raser av gårde mot nærmeste horisont eller tre. Det skjedde flere ganger. Eller menneskene man møter underveis, som setter spor. For ikke å snakke om landskapene, og den gode følelsen av å være på tur. Det siste er kanskje det viktigste av alt. Er det rart man får lyst til å trekke New Zealand dypt ned i lungene? To døgn. Det er tiden det tar å reise fra Trøndelag til Waitaki Valley. Og det er verdt det hver eneste gang. Over: Noen ganger stemmer det meste. Over: Ørretlykke! Over: New Zealand har variert og flott natur. Noen ganger må man bare ta en pause, for å nyte utsikten. Over: Jeg bodde ofte i campinghytter. Men også en del i mitt Durston X-Mid 2 Solid telt. I vannet ved siden av gikk for øvrig noen ørreter og vaket. Over: Vis alltid hvor du fisker. Oppstrøms eller nedstrøms? Skriv en lapp og legg i frontruta. Har du glemt penn og papir, finnes det alltids nødløsninger. Disse villgeitene lokket jeg til meg, langt ute i bushen. Heldigvis for dem var ikke rifla med på turen. De sa at veien egnet seg for tohjulstrekker. Det gikk heldigvis bra. Over: Hvor går ferden? På New Zealand er man aldri langt fra ei god ørretelv. Man må bare huske å nyte hele turen, mens man kan. Også når man ikke får fisk. En fin ørret landes i paradis på jord. Tross noen skuffelser underveis, ble det en flott tur på gamle trakter. THE END
    18 points
  2. Årets første tur i elv for meg 16-19.juni. Veldig varmt og stekende sol de første dagene og regn og lavt skydekke mot slutten av turen. Målte 11,5grader i vannet. Med klokketro gikk jeg inn i noen spennende situasjoner på jakt etter ørret. Observerte insekter: Baetis Rhodani, mindre baetisarter, lys grønn steinflue, små vårfluer og en rekke landinsekter. Regnet trigget litt klekking av Baetis og hadde noen fine timer med ganske steady fisk. VID_71840119_014215_776.mp4 Det ble 7 ørret på mellom 0,6 og 1,3kg. Til tider tricky fiske på ørret kloss inntil land. Deilig start på elvesesongen! En bonusharr på 1,1kg på Spent spinner i kveldinga. Gøy når arbeidet bak bindestikka ila vinteren gir resultater! Fluer som fungerte når Rhodaniene kom seilende var Split Wing baetis, Biot Dun, Parachute, Micro Dun, Spent spinner.
    15 points
  3. Så artig at det har blitt lagt ut rapportkonkurranse og jeg nettopp har gjennomført sommerferiens tur på hardangervidda. Vi hadde bestemt tur tidlig, og tross hva yr viste i forveien så var vi egentlig ganske heldige med været siden det var meldt regn regn og atter regn. Sånn ble det heldigvis ikke. Jeg hadde sett meg ut to vann og kunne på satelittbilder se en del grunner, strender med marbakker, bukter, odder og andre interessante ting, om tørrflueforholdene ikke slo til. Fjorårets tur viste at sjøørrettaktikk kan være meget effektivt i ferskvann også og det skulle vise seg at det skulle bli det mest givende i år også. Jeg måtte ut første kvelden, og dette var det som møtte meg. Ingen vaking men for eg syn for en sjøørretfisker. Jeg gikk strekket til enden og fisket meg over. Det tok ikke lange stunden før det var et lugg, men det skulle vise seg at det tok litt tid før den første satt. Plutselig klinket det til og det svarte godt der ute. Fisken tok på første trekket og ga en skikkelig fight. Jeg ble mildt sagt overrasket når fisken var på knapt 400g. Den var kulerund og kjenpet som på steroider. Kvelden skulle gi tre fine fisker til fra 4-700g og det ante meg at turen kunne bli innholdsrik! Neste dag skulle by på litt mer vrient vær og tørrflueboksen var det neppe noen vits å ta med. Mye vind, men det fine med et vann er at man kan gå rundt hele og bruke den til sin fordel. Første fisk tok raskt, så skulle det gå et stykketid før jeg endelig fant et strekke som holdt bra med fisk. Og for noen utrolig flotte fisker dette vannet skulle inneholde. De lyste opp i orange, rødt og kobber i intenst lysende farger. Og hjelpe meg så sterke de var for størrelsen. De tok på veldig raske inntrekk, virket som de ble trigget av flyktende bytter og de dro til av full kraft og tok så vassføyka sto. Når de satt så var det ville krefter og full fart. Flere av fiskene prøvde å gjøre det vrient, en smatt mellom bena mine og kampen må ha sett vittig ut der jeg kålet med stanga mellom bena. Pussig nok endte det bra! Dagen etter gikk til det andre vannet som er en del mindre. Jeg fisket omtrent rundt hele med en fin fisk som resultat. Bar langs en odde var det liv, og jeg er sikker på at jeg kunne landet så mye fisk jeg bare ville, men snittstørrelsen var mye mindre med stort sett fisk på +/-300g. I perioder var det ganske vanvittig fiske, og dette er vann med mye gyting og det må tas ut en del fisk. Fint å få tatt med noen til mat også. Dagene gikk alt for fort, og med en rekke fisk fra 600g og oppover så ville jeg ikke hjem. Heldigvis er det bilder å se på og noen stunder som er brent fast i hjernebarken. Siste dagen ble pussig, været ble helt strålende, og jeg ble så vanvittig silbrent. Men fisket var bra og jeg endte opp med å pakke meg inn i hettegenser og stuffe alle åpninger inn til hud med dopapir for å ikke bli enda mer brent. Sola i høyden kan være ubarmhjertig, og en fluefisker som fisket mumie-style var nok et syn for guder... hva gjør man ikke for å fiske 😅 Det gode været dempet fisket, men på siste draget over godstrekket som hadde levert fisk etter fisk så satt jeg opp tempoet og i pausen sto vannspruten rundt flua og jeg så fisken tok før jeg kjente den. Det ble nok en vanvittig fight med en flott ørret og for en måte å avslutte på.
    14 points
  4. Sesongen har vært merkelig på mange måter, og det har blitt få turer grunnet både det ene og det andre. Derfor ble det planlagt en sårt tiltrengt tur selv om været og alt skulle tilsi at forholdene var langt fra optimale, men er man fiskesugen nok og muligheten byr seg så tar man sjansen med krok agn og søkke. Vi møttes litt utpå morgenen og det var både vått, grått og litt tåke, og de fleste vet at det ikke er forhold for tørrfluefiske. Det skulle også komme noen skurer og tordenvær litt utpå dagen... Troa på fangst bar preg av dette samt våte forhold over lang tid og målsetningen var enkel : Å komme seg inn til et vann og i det minsye fange noen blåbær. Men når vi kjører innover så er det omtrent som at noen skrur på en bryter og plutselig er det skyfritt og strålende sol. Temperaturen stiger og vi kan i det minste få noen behagelige timer på skauen. Vel fremme sommer vi til ganske blikk stille forhold med en og annen bris fra ulike tetninger som rørte opp vannet i perioder. Men det var veldig fuktig og fortsatt kjølig og nesten ikke antydninger til vak. Det lille som var og se var spredte vak, og fisken var oppe maks en gang og viste seg ikke etterpå. Vi ruslet langs vannet, pratet og spiste blåbær og fantaserte litt om hva noen dagen med varme og opphold på rad kunne gjøre med fisket. Selv ikke de sikreste plassene var det fisk som vaket. Det skulle ta lang tid før vi så en fisk som viste seg mer enn to ganger. Da hadde vi gått langt forbi men jeg valgte å gå tilbake til der den viste seg. Hele veien dit så viste den seg ikke igjen, og jeg brukte lang tid til å rigge stang og hadde vel nesten gitt den opp, før den viste seg akkurat i det jeg hadde fått knytt på flua og impregnert den ferdig. Da sa jeg, se nå, ett kast og så sitter den på første kastet... Jeg dro ut snøre og la ut et kast i god avstand og retning, men litt lenge siden jeg har kastet så lå fortommen som ei løkke rundt flua og det så ikke særlig innbydende ut... jeg strammet forsiktig opp og fikk rettet ut fortommen. Det endte med et lite lirk i flua og jaggu gikk den ikke opp og tok!! Tilslaget satt perfekt, og selv om fisken ut fra vaket så ut som en mindre tass, så var det gode krefter i fisken og den skulle gjøre kampen ekstremt vanskelig og nrvepirrende. Kampen gikk på kort hold og med litt vannplanter og greier i nærheten så håpet jeg den skulle holde seg unna der... Det gjorde den selvfølgelig ikke og den var innom de fleste tuene opptil flere ganger, ogbmed 0,10 spiss så er det et lite mirakel at det skulle gå bra. Men ikke tro jeg skulle slippe unna så lett. Når den endelig var ferdig med vannplantene dro den ut litt rett ut, og da krøp jeg over noen steiner til en litt bedre egnet landingsplass noen meter bortenfor. Løssnøret lå overalt men den skulle ikke by på problemer med det, men noe gressaktig siv skulle den klare å finne, og inn og besøke.... himmel.... Men fisken kom på land, dvs i hoven for et raskt bilde før den fikk begi seg ut på sin ferd i nye vannplanter. Det var ikke en tur hvor forholdene skulle ta av, men en kort kort periode var det litt aktivitet og vi både bomdro og hadde en fisk som røk i knuta ved tilslag. Mulig vi var litt kamprustne, og når vi gikk videre så var det dødd ut helt igjen. Vi begynte å ane slutten på turen når skyene rullet innover marka. Men da vaket det en fin fisk rett ved land bare et par meter unna der jeg satt, helt inne ved berget. Jeg la ut flua, og ventet litt. Jeg ga flua et lirk og jaggu tok den ikke! Også denne skulle være av det sterke slaget, og den dro ut i flere lange utras, og satt faret mot noen vannliljer. Ikke igjen renkte jeg, og preset litt ekstra. Den bare touchet ei vannlilje men snudde og gikk utover i stedet. Jeg begynte å ane at den kanskje satt feil, og vel i hoven så viste det seg at den satt i bukfinna. Fisken var av det store slaget for dette vannet, og med ei myk stang i klasse 3 så var det ikke så rart at den lagde et skikkelig leven Mer action skulle det ikke bli, utover en haug med blåbær. Det var klart godt å komme seg ut igjen, men neste gang tar vi gjerne litt mer optimale forhold 👍
    13 points
  5. Hadde en fin tur i elva sist uke, til tross for mye vann - både ovenfra og i elva. Første dagen var vel den beste - deretter gikk det nedover Første kvelden jeg kom opp greide jeg vade meg innpå en fisk som vaket relativt hyppig mens det klekket noe baetis-greier. Jeg satte på en liten oliven shuttlecock med verdens beste samvittighet. Det var veldig klart vann og fisken er gjerne var på line i lufta osv, så jeg startet ganske langt unna og forsøkte å få et bra flyt ned til fisken. Strømmene var litt for kompliserte for meg - og jeg så flua stripe hver gang den nærmet seg der fisken holdt på. Skritt nærmere, nytt kast… Til slutt tok desperasjonen litt overhånd, og jeg kastet noen kast mye nærmere fisken. Det var fortsatt vanskelig, men føltes mer gjørbart. Jeg fikk til et par flyt som jeg syntes så ok ut, men den tok flua ved siden av. Ååå inni h%$#% nært å gjøre tilslag på feil vak. Jeg bytta til en litt større stygg jævel av en klekker, og kasta ut. På andre eller tredje flytet så jeg flua seile helt perfekt ned mot fisken. Jeg sank litt sammen da fisken tok en flue bare en meter før min. Men banen og flytet var så bra… Og den tok! Nok slack i lina til å forhindre et alt for spastiskt tilslag - og fast fisk. Oooh hildring! For meg berga den fisken sesongen… Jeg fikk flere fine fisker, så alle var enige om at det hadde vært en fin tur… De morsomste er selvsagt de jeg mistet. Jeg euronymfet litt med 10’2 #3’ern i et strekke med mer fart da det gikk på en fisk - og fisken (anslagsvis 9-10 hg, basert på det lille sekundet jeg så den) kunne veien nedover. Sannsynligvis ikke nødvendig å utbrodere hvordan det gikk. Jeg har hørt baetis-nymfer skal være gode svømmere, men jeg har ikke helt tatt inn over meg hvor gode de er før jeg vadet bortover en sand-grunne i elva. Det var som å vade i en tett stim av småfisk - noe jeg trodde det var, inntil jeg kikka nærmere etter. Området var tett av baetis-nymfer i forskjellig størrelse. De svømmer vel like bra som vannymfer, syns jeg. IMG_1446.mov Mye igjen av sesongen! Fortsatt god sommer
    13 points
  6. Avsluttet fiskeferien i går. Har allerede lagt ut skrytebilder på social medias, og da gjenstår det å legge ut de samme her. Hele uka sett under ett, kan jeg ikke si det var kjempeforhold. Eller det var jo flere dager da det omtrent luktet kjempeklekkinger, uten at det skjedde noe spesielt. Man fant jo noe vakende fisk av og til likevel, men liksom ikke det helt store. Det var noe vind, men vi hadde vindstille steder og perioder. Det var noe regn, men ikke sjukt mye. Vannstanden var sånn høvelig, kunne jo vært noen lavere noen steder, men helt greit fiskbart. Fant noen "nye" strekker som er litt morsomt da, og de blir helt sikkert besøkt på nytt. Fikk totalt sett ganske få fisk, egentlig. Jeg fikk opp en helt klart overvekt med mellom-pætt (aka 5-600 grammere), der det tidligere kanskje var stor-pætt (aka 7-800 grammere). Fikk hull i vaderne. Først oppe rundt eller i glidelåsen. Deretter i sokken. Jeg forsøkte en i-felten-lapping som dagen etter skulle vise seg å ikke fungere. En hel dag med vading og kaldt vann opp til skrittet på ene siden var ikke super-morsomt. Heldigvis hadde de andre tatt med mer enn en vader. Selv hadde jeg lagt vader nr 2 til side før avreise.
    13 points
  7. Nå har det gått 18 dager uten fiske og i går så måtte jeg komme meg en tur ut. Det er ikke ofte jeg fisker i skauen i Juli hjemme. Men med passe våt sommer og moderate temperaturer så kan man tyvstarte litt på andre omgangen 😁 Normalt er det badetemperatur hjemme til medio august (minst) , nå er tempen nede på rundt 18 grader som er min grense for å bedrive fang og slipp. Tok en tur på skogen i går og fikk raskt endel venner i form av blindinger som var meget kosete... Litt slitsomt i perioder. Besøkte et par vann som jeg ikke har vært i før, dro meg litt langt sør. Og jammen var det litt liv i fisken, i det første vannet klekket det litt små mygg som de vaket på og en og annen jakta litt på flygende libeller og vannymfer. Så også litt biller i lufta. Jeg fanga alle sammen på samme flua, min standard vingemaur. 5 fisk i håven og en long release i vann nr 1, 450-650gram. Vann nr 2 var mer spennende, færre vak og mer forsiktige.. Og de jeg så patruljerte et godt stykke og var bestemte og rolige i adferden. Fikk stilt innpå en og den tok! inn til håven og jammen var det ikke en skikkelig fin kubbe. Målte mot tapebiten på stanga og konkluderte med at den var rundt 46cm og vekta sa 1,1kg.. Meget fin fisk. Fikk en til i samme vannet som var 42cm ca og 800g. En flott bonustur og jeg skal definitivt tilbake om noen uker når det er mer sannsynlig for litt klekkinger. Nå pissregner det her, men skal klarne opp og bli fint på kvelden. Skal se om det ikke blir en sving ut i dag også. 🤘 Jeg var btw på en vestlandstur forrige uke (no-fishing!!) Og der så jeg maur på vingene, det er nok ikke snakk om lenge til det begynner å bli aktuelt her også. Synes jeg så noen av de minste i lufta når jeg kjørte hjem torsdags kvelden.
    12 points
  8. Har aldri helt skjønt behovet for emoji’er før nå. Skulle brukte alle i en jafs her nå. Hadde en flott tur til Lutvann i går og bare sanket ørret. Fikk 7 stykk på en time. Så Vulgata er tingen. I dag skulle jeg opp en rask tur og håpet på 30 min fisking. Må man så må man. Skulle til å blåse opp båten da jeg så det vaket rett utenfor. Kastet ut en Vulgata og svupp så var det fast fisk. Tenkte at det var en 350 grammer som de fleste fra i går. Men så feil kan en ta. Fikk plutselig se fisken og da kom skjelven så det holdt. Største fisken jeg har sett. Etter en ulidelig spennende kjøring hadde jeg plutselig 900g i håven. Skreik som en stukken gris. IMG_2364.mov
    12 points
  9. Det er adventstid og på sin plass med litt "nisseverksted". Jeg plukket ut litt hackles i går og farget de fiery brown. Ganske fin farge til maur synes jeg. Får lissom litt mer liv i flua med grizzly vs vanlige ensfargede hackle. Skal ikke påstå at de fisker bedre av den grunn men de fisker i hvert fall ikke dårligere og behager øyet mitt mer så da er det vinn-vinn. Flua her har jeg sikkert postet før da det er min go-to maur på forsommeren... "Rufa Flying Ant" Krok: Ken Sawada DD1 #12 (10mm lang er flua fra enden av kroppen til øyet). Tråd: Rusty Brown. Bakkropp: 2mm foam kappet til 3mm bredde, superfine under. Hackle: Brunt/Svart eller kuulest, Grizzly farget brun/fiery brown. Undervinge: Tan, sparkle organza. Overvinger: 2 små cdc fjør. Framkropp/hode: svart superfine. Sånn da er det bare å fortsette... 21 stk to go. 406303758_6479831198787623_1815594534083248324_n.mp4
    11 points
  10. Det er bestandig moro å se at fluefiskersiden husker at jeg er til, men jeg er ikke kvalifisert til å delta i noen konkurranse lenger. Det er nemlig 3 år siden jeg ga meg med fiske, 80 år med stanga får holde. Dessuten så tror jeg at 90 - åringer ikke har noe i ei strømmende elv med vann opp til baken som kan rive en olding overende. Men jeg har hatt så mye glede av mitt medlemskap at jeg støtter siden med et passivt medlemskap. Balansen er ikke som da jeg var 20, det må bare innrømmes, men tenk deg bare hvor mye glede jeg har hatt, fikk også min hustru til å bli interessert i min hobby ved at jeg tok henne og min seksårige datter med på fiskeferie i 1961 ved Lesjaverk st., og det ble starten på vår felles hobby. Og det er hun som har tatt den største fisken av oss to. Har ikke noe bilde eller vekt, men den var middag til 4 barn og 6 voksne. Tipper den til to til to og en halv kilo. Men det hadde vært moro og deltatt. Hilsen Harald Magne Fjellstad Lillestrøm
    11 points
  11. Jeg har nå vært ute ganske mange turer for å følge utviklingen i noen "nye" vann. Og det har vært jevnt over tregt til nå, som vanlig større vann fisker best tidlig på myggen. Småvannene har begynt å våkne litt siste uka, men det går trått. Det blir en og annen på tørt og en og annen på nymfe. Mop Dragon vant slaget mitt om første kilosfisk i skauen. Dansefluene er ganske ivrige om dagen men det har vært lite vaking på de, noen få tilfeller og jeg har fått bruk for paraloopflua som jeg laget til i år. Med varmen som er ventet til uka så kommer nok Vespertinaen til å dukke opp herover.
    10 points
  12. Tid: Fredag 15 mars kl 1600 til søndag 17 mars kl 1200 Sted: Åstjern, Brandbu (80 km fra Oslo) - https://astjern.no/ Påmelding: Ledige plasser: Velkommen til en hel helg med fluebinding for alle medlemmer! Fluefiskesiden gjentar suksessen fra arrangementet i 2023. Vi har igjen booket Åstjern, og satser på en like fantastisk helg i 2024. Vi gjør et forsøk på å samle alle fluebindere i spisestua og peisestua, slik at vi sitter mer samlet. Foredrag og binding på storskjerm tar vi nede i skolestua. Merk! Du trenger ikke å være spesielt erfaren fluebinder for å være med, her er absolutt alle velkommen - også fullstendig nybegynnere! Trenger du hjelp til noe, så sitter det mange klar til å vise teknikker og mønster. Vil du bare se på, prate litt og drikke en øl eller fire, er du likevel velkommen. Det er selvfølgelig også mulig å låne utstyr. Da vi har leid stedet som selvhushold, har vi anledning til å nyte medbrakt 🍺🍷. Det vil bli servert felles middag lørdag. Det er overnatting på stedet. Ledige plasser vil være oppdatert til enhver tid øverst i innlegget her. NB: Husk lampe og skjøteledning! Fredag Kl 1600: Oppmøte kan begynne; registrering, innkvartering og klargjøring av bindestasjon Kl 1955: Velkommen med Eirik Rusten (praktisk info, allsang, alternativ dans) Kl 2000: Europeisk nymfeteknikk med Erlend Vivelid Nilssen Lørdag Kl 0715: Skolestua er åpen for binding på storskjerm. Programmet oppdateres fortløpende med navn og fluer. Kl 1300: Jarle Larsen binder vulgataklekker Kl 1700: Anekdoter om fluefiske og fluebinding før internett Kl 1900: Middag serveres Søndag Kl 1200: Avreise (Tidspunktene kan endres!) Priser: Egenandel 250 kr gjelder som påmelding og dekker opphold, foredrag og middag lørdag. Arrangementet er kun for medlemmer, men medlemskontingent er usle 150 kr pr år som kan betales før påmelding (klikk her for å bli medlem først da) Innkvartering: Det er totalt 22 soverom som de påmeldte deler på. Ha med sovepose eller sengetøy (det er dyner og puter der). De som vil dele rom eller hytte sier fra, ellers blir man bare plassert rundt litt sånn vilkårlig (blir hengt opp oversikt). Veibeskrivelse: Se astjern.no for veibeskrivelse. Vi anbefaler at flere kjører sammen, så avtal med andre på forumet. Kjøkken: Vi har storkjøkken tilgjengelig så her kan man lage seg mat når man måtte ønske. Bortsett fra middag lørdag må du ordne mat selv. Vi rydder og vasker selvfølgelig skikkelig etter oss her. Utvask: Vi trenger ikke å vaske, men som de voksne og flotte menneskene vi er forlater vi stedet så skinnende flott som mulig. Dyr: Hund kan være med, men har ikke adgang til hovedhuset. Pass på at det er greit for de andre i hytte/rom (spør i tilfellet du må vite hvem du er på rom sammen med). Og at den ikke står og uler hele natta
    10 points
  13. Det har vært mange fine milde dager med sol som har trigget aktiviteten til ørreten i det siste oppe i skauen. Ikke har det vært noen overvekt av en type insekt som gjør fisken selektiv heller, så valg av flue var ikke noe problem. Prøvde alt fra CDC mygg via forskjellige vårfluer til maur og libeller. Alt ble tatt, til og med russeflue(som det ikke er noe av i år). Ørreten gikk tett på land og var proppet av alt mulig til og med mange teger. Fisken var veldig aktiv og med høy vanntemperatur i forhold til kalenderen og begynnelsen av oktober, var det skikkelig trøkk i ørreten. Fortsatt gode muligheter!
    10 points
  14. Jeg har gnudd på litt siden helga og håpet på maur. Det har vært noen men daglige regnskurer hjelper ikke ser det ut til. Dro ut i går også og så noen maur i luften når jeg kom til første vannet i 6tia... så kom regnet igjen for 2ndre gang i går og det ble ikke noe greie på... Fikk lurt en på maur med det samme... Etter skura ble det halevifting, nipping og god stemning, var helt åpenbart at de drev å spiste på små mygg. Maur ble refusert x 2. På med 6x og cdc myggen krok 21. Fast fisk nr 1, bom nr 2 og fisk i håven nummer 3. Feite fine fisker på 42-45-47cm... Straks helga og flere muligheter 😁 363479674_6391113154314662_3732095086473861870_n.mp4
    10 points
  15. Første skogstur i dag og det var nydelig, selv uten fangst. Så noen få, spredte vak. Fikk en til å ta Marginataimitasjonen, men bomma på tilslaget. Kjente fisken så vidt, så den var gone etterpå. Dansefluer, fjærmygg og en Marginata i mine vann
    9 points
  16. Jeg er litt misfornøyd med mengden innhold i denne tråden! Nå er jo tørrfluesesongen igang, da bør det jo være litt ordentlig med posts her😉 Da får jeg bidra med et innlegg, istedenfor min vanlige 'lurking'. Jeg tok min første tur i skævven på mandag. Det er fortsatt ganske tidlig, så jeg forventa at denne turen skulle handle om å koke kaffe, komme litt opp i sykkelform, og å konstantere at det faktisk er åpent vann å se. Noen ganger er det skikkelig deilig å ta feil. Etter 4 timer med kos i lyngen og fluestanga godt pakka ned i sekken starta fjærmyggklekkinga, og fisk begynte å vake. Fisken var såpass steady at jeg fint rakk å gå bort til sekk og utstyr, pakke ut og rigge opp stang, få på meg vadere, og snike meg i posisjon. Mitt første kast på nesten ett år var altså på en dønn steady skogsørret som så veldig fin ut. Høy puls har jeg, og fluesnøret blir selvfølgelig hekta fast i sko og lyng før jeg til slutt er ferdig med å surre og legger ned flua på brukbart vis. Jeg hadde visst ikke glemt hvordan man kasta, men tilslag har jeg tydeligvis blitt enda bedre på, for der hadde jeg overraskende nok skikkelig is i magan. Resultat - en fin skogsørret rundt halvkiloen. Jeg kunne endelig senke skuldra, og tok enda en på ish samme størrelse før jeg sa meg fornøyd og avslutta turen tidlig. Herregud fluefiske er gøy når det er sånn her, og sesongen er i gang.
    9 points
  17. Min første fisk på mygg,krok 16#.Surt og kaldt,2 grader og sludd. Åfjord,Trøndelag
    9 points
  18. Litt konfekt fra de siste ukene! Marginata strl 14. Baetis strl 16. Døgnflueklekker ala Princeps strl 16.
    9 points
  19. Jaggu vært stille på meg her ei stønn! Men fisker jo på, vært ute 10 turer i september og det har bli fanget ganske bra. Her litt bilder fra helga. Sånn jevnt over så har det vært ganske dårlige forhold i fleste vann, sparsomt med vaking og klekking. Men siste uka har det vært mer mygg å se samt disse høsthårmyggene. Så det er bare å gnu på de gangene været tillater det.
    9 points
  20. Da ble det endelig et flytende fremkomstmiddel på meg igjen. Mange år siden jeg hadde bellyboat, og har savnet å komme meg ut på vannet noen ganger. Eller bare kunne forflytte meg til andre siden av vannet eller elva. Nå kan vulgataklekkingene bare komme!
    8 points
  21. Runar prater flue For to år siden ble jeg spurt om å gjøre en fast spalte i Alt om Fiske. Spalten heter Runar prater flue. Et eksempel på en artikkel finnes her: AoF 4-22 X-Caddis på norsk.pdf Publiseres med tillatelse fra utgiver av Alt om Fiske. Dette er for meg en test av å publisere PDF-versjoner. Slik systemet ser ut til å virke må artikkelen lastes ned til egen enhet før den kan leses. Hvis noen kan fortelle meg hvorvidt det er mulig å vise innholdet uten å designe artikkelen på nytt, ville det vært fint. Hovedillustrasjonen får man et godt inntrykk av, men jeg fikk lyst til å vise min versjon med håndplukkede hår fra elgokse til vingen i større oppløsning. Krokstørrelsen er 16 og kroppen er dubbet av underull fra norsk hjort. Billedteksten i artikkelen forklarer nærmere. Hvis du vil se mange flere detaljer i dette fotoet, trykk i bildet og forstørr.
    8 points
  22. Skaufisket ruller på... Jeg har vært ganske mye ute og sliter med å finne no maurfiske. Men, i visse typer vann så er fisken ganske opptatt med å jakte vannymfer og libeller. Og det er da artig det au. Jeg fikk meg en skikkelig plugg i går, 49/50 cm og 1450g. Feiteste på den lengden jeg har fått ever tror jeg. Det er ikke mye feinsmeckeri over fiske med tørre libeller og 3x.. Men fisken er heller ikke interessert i "ventemaur" så da får jeg heller kamikazefiske inni salaten der de venter i spenning på tandem vannnymfer som legger egg eller lavtflyvende libeller. 😄
    8 points
  23. Har sveiva opp litt standard rød skogsmaur TMC 2487 str 14. High-Viz edition for å se blandt alt rasket på vannet nå utover.. Synes den ble ganske cool og buggy med sånne flashbein... Tråd: Uni Rusty Brown. Bakkropp: Evazote og superfine. Bein: Svart Krystalflash. Vinge: Fluo Yellow Aero Dry Wing. Hackle: Svart hane. Thorax: Svart superfine.
    8 points
  24. Har de siste dagene kjent lukta av vulgata, så måtte ta fri fra jobb i dag. I fjor opplevde jeg skikkelig vulgata-fest over hele skogsvannet "mitt", som jeg bruker å besøke med belly boaten. Hadde aldri opplevd det før. Uheldigvis hadde jeg (i fjor) glemt av vulgata-imitasjonene, men kroket og mistet noen på andre fluer. En utrolig opplevelse å se plaskevakene overalt. Håpet å time det i år også, og hadde store forventninger. Kort fortalt: En liten del av vannet hadde bra vulgata-klekkinger og mange vak. Ikke like sykt som i fjor, da var større deler av vannet involvert. Men det ble en veldig fin dag, med gode klekkinger og flere fisker på flua. Dessverre var krokings- og landingsprosenten lav, og de jeg berget var "bare" rundt halvkiloet (i dette vannet er det fint mulig med 1-2 kilo og større). Jeg hadde vel 10-15 på flua, og berget kun 3. Men, men. JEG synes det uansett er stas med halvkilos og masse vak! Det blir dessverre lite fisking på meg i sommer, av ulike årsaker. Dette var vel kun min andre fisketur for sommeren. Så jeg setter ekstra stor pris på turene jeg får. Vulgata-klekkinger og masse action på flua var derfor en flott opplevelse, selv om fangsten isolert sett var i underkant. Artig mens det stod på. Sånn ellers så jeg noen døgnfluer på avstand, usikker på hva. I tillegg var det noe fjærmygg, og enkelte vårfluer. Så noe som trolig var en grandis (?).
    7 points
  25. Endelig ble det Røye...fint å få den på isfiske,men dette var svært etterlengtet på flue.Åfjord.Libellenymfe.
    7 points
  26. Heisann, Her kommer en liten rapport fra turen min med kollegaer tidligere denne uka. Jeg dro i forveien og fikk et par dager ekstra før storinnrykket kom med salgsteamet i Guideline. Vi har salgsmøte hvor vi alle er med fra både produktutvikling og salg. Jeg var med som medhjelper fra utvikling, gaid og opplæreringsansv. Jeg møtte kompisen Miguel forrige fredag og fikk en sterk start med en fisk på 2kg blank (fikk forresten en til på samme str. i samme hølen ons, ikke samme fisk). Kom ikke ned før i 5tia og da er det 2t til det begynner å bli mørkt. Rakk ene fisken før det faktisk pissregna og vi rusla til hotellet. Denne fisken lurte jeg på en Guumaur krok 16 (funker over alt 😉 ).Var litt forhold for noe tungt i filmen med lett regn og dårlig lys... Lørdag gikk med til å rekognosere elva, finne strekker som kunne funke på ekstremt lav vannstand. Det er krise i Catalonia nå med vannmagasiner som knapt har vann. Disse magasinene som Rio Ter har forsyner Barcelona med drikkevann og bønder med vann til vanning som sommeren. Nå spørs det om de kan kjøre mer vann kommende sommer som nok er litt av fundamentet for å ha en bra ørretstamme i elva. Det kan fort bli katastrofe og total fiskedød. Det er vel 3de året på rappen hvis ikke 4de som det knapt har regnet i dette området, et område som er nedbørsfattig fra før av. Ellers i Spania i nord og vest er det faktisk mye vann, mer enn på lenge og elvene er ufiskbare (åpner ikke før april) og det er snø i fjellet. Lover bra der og magasinene er fulle. Vi fant noen få strekker med vakende fisk og få aktive fisk sådan. Såpass få bra strekker at det ble trangt om plassen, vi er ikke alene i elva. Og på den kvoterte sona med 16kort var det kun et strekke på kanskje 1,5 av 5km som var fiskbar. Veldig lite insekter og knapt noen klekking å snakke om. Det var faktisk vårfluene som bidro til et kort kveldsfiske mellom 6-7. Ellers på dagen var det noen raptusser med litt døgnfluer i 1-3tia og litt mygg om morran. Men, som sagt forhold som krever mye jobb for å fange. Luska meg til en fin prikkefant i solsteika som jeg spotta på søndag, den vaka ikke men etter en liten taktisk vurdering satte jeg på en minizonker type dirty yellow og presenterte den for fisken som sto på bunn å stura.. MZ funker også i Spania. 1,7kg. Gutta kom på søndag ettermiddag og vi dro tilbake og joina dem. Tok med noen i elva og snakket om forhold etc. Dagene gikk til å gaide litt, fiske litt/fange, spise god mat og drikke nok god vin. Fluer jeg fanga på var: Guumaur #16, Parachute Caddis #12-14, Shuttlecock #18, Cdc & Organza Spent #18, Compara #18, F-Fly #20. Det var en deilig start på en ny sesong, selv om fisket ikke var så bra som i fjor. Men klager ikke når man fanger fisk +1kg hver dag. De fleste lå mellom 1,5 til tett oppunder 2kg. Noen på 2kg og kanskje en av gutta fikk en som bikka 2, men usikkert.. Trur jeg fikk de 2 største 🙂 Nå er det bare å gnu, binde... Og se fram til medio april... Skal luske meg over til England for å kjøre demo sammen med kollegaer. Og da blir det også et par fiskedager.. Så får vi se.
    7 points
  27. Fluorcarbon som i "fiskesene" består ikke av samme emner som bla. brukes i tekstilindustrien (PFAS). Fluorcarbon sene består av PVDF (polyvinyldenefluorid) og dette er for øyeblikket ikke på ECHA (Europeiske Kjemikalie Inspeksjonen) sin SVHC-liste (Substances of very High concern). Men, PVDF inneholder fluor og kan ha liknende egenskaper. Det påståes dog at dette i fast form ikke utgjør fare for "lekkasje" i miljø og mennesker som i produkter med PFAS. Når det er sagt så skal vi ikke se bort i fra at det havner på ECHA sin liste og da er det kjørt! Uansett om man bruker monofil nylon eller FC... ta med det du kapper av hjem! Begge deler brytes ikke ned i vår- eller våre barns levetid.
    7 points
  28. @Roaas tipset om en fet håndlaget bindematte fra Timber & Fins i Canada. Fikk laget slike til premiering, og minst en av dem blir med til Åstjern og brukt som premie der.
    7 points
  29. Vinden uler og jeg binder 2024-Edition Dansefluer. Som vanlig... lage en litt "ny" vri. Chenillen går hele veien... liten rumpestump... rygg, paraloopbase og hode.. Fikk litt 1,0mm polychenille av Roger Enger Lie som jeg synes ble helt knall på denne her. Flua er 10mm lang og laget på TMC 112TR str 15. 89731470-8b18-4763-8536-39636378c5bb.mp4
    7 points
  30. Haler festes inn først, så vingen og hackle... dubb thorax, surr hackle og finito! Kroppen skal være kort! Her er det snakk om kun 3mm thorax Krok: Kortskaftet tørrfluekrok eller klekker eks. TMC 112TR Str 19 eller 2488 str. 18. Tråd: Svart, passe tynn. Eks Veevus 14/0. Haler: Dark Dun Hane eller enda bedre, Coq De Leon Indio. Thorax: Superfine i fargen Trico. Vinge: Grått polygarn, gjerne litt glans i det. Hackle: Svart hane. 400039755_6501784023276994_3102689145312803189_n.mp4 Ørret som beiter mye vespertina duns kan bli ganske kresen og insektene sitter med krummet bakkropp så fisken ser stort sett bare halve kroppslengden. Denne her har gitt fisk som har nektet å ta comparaduns og andre varianter av voksne døgnfluer når de åpenbart tar insekter tørt og ikke nymfene under som de stort sett foretrekker. Vestpertina
    7 points
  31. Så mye lettere ut en min løsning
    7 points
  32. Tre dagers fjelltur med telt og en slektning ble hyggelig. Fikk bra med ørret, deriblant masse vaking på ett eller annet en varm dag. Så en del dansende vespertina, men svært lite insekter på vannet. Fisken tok stort sett noe rett under overflata, som jeg antok var myggpupper. Satte på en Once & Away, og fikk en rekke ørreter på kort tid. De lå på cirka tre hekto, så ingen store, men artig lell. Flott å treffe på litt action. Kvelden før besøkte vi ei tjønn med potensielt storørret, men her var det helt dødt. Litt bortkastet å tilbringe årets beste kveld for fluefiske i et dødt vann. For her var det masse vårfluer, vulgata og mer til, og været var varmt og nydelig. Men noen ganger må man satse litt, i håp om de riktig store. Deilig å komme seg ut på en skikkelig tur. Over: Ørretfiske i fjellet. Over: Vet det er helligbrøde å poste bilde av en markfiskende turkamerat, så håper ingen legger merke til duppen. Under: Ett av flere navnløse vann vi snublet over, og prøvde lykken i. Her ble det et par mindre ørreter.
    7 points
  33. Idag ble det både litt stang inn og stang ut på Krokskogen. Kom sent av gårde, og det var nesten ingen vulgataer å se. Men noen fisker sa ja takk til en klekker, og det ble et par matfisker med hjem. Men det jeg kommer til å huske fra denne turen var en fisk som gikk rett i et voldsomt utras, og tok med seg hele snøret og en god del av backingen. Temmelig overrasket fikk jeg jobbet den innover, og skjønte at dette var en skikkelig fin fisk. Begynte å se etter håven som lå bak meg da snøret plutselig ble slakt. Krokfestet var for dårlig. Jeg trodde ikke det fantes så stor fisk i dette vannet, men slike overraskelser liker jeg!
    6 points
  34. Her i områdene så gikk isen for en drøy uke side. Rekordtidlig, og det var allerede godt med dansefluer på vingene. Til min overraskelse så var det allerede noen spredte marginata å se, og et par flyvemaur. Litt vekslende vindretning og sparsommelig med klekking ga veldig lite vaking, men en kort tid var det en og annen som viste seg. Hvorav veldig få var mulig å fiske på. Heldigvis så hadde jeg tatt turen helt inn til det 'innerste' vannet og det er litt tidligere ute enn de andre vannene og innerst i en krok hadde det dannet seg en liten vindkant bak en miniøy hvor det hadde samlet seg noen innsekter. Jeg myste for å prøve å se hva det var for noe, men før jeg klarte å se så forsvant insektet i et forsiktig vak. Og så var det neste innsekt... og neste.... Typisk nok er det veldig vanskelig å få lagt ut flua her, men jeg fikk på et vis lobbet den ut i bra posisjon og etter ikke så alt for lange tiden så forsvant også flua mi, forsiktig og rolig. Klarte å holde igjen tilslaget akkurat passe, uvant å klare det med sesongens første take 😅, og jaggu satt den. En kort og fin kamp med noen små utras og litt stanging og den obligatoriske svingen mot sivet...kunne jeg hove sesongens første. Den var i godt hold og fin størrelse. Alltid bra å få åpnet kontoen, og allerede på årets første tur, da kan man jaggu ikke klage. Fornøyd med den!
    6 points
  35. Det er vel variasjoner hvor man befinner seg i landet.Men jeg skal følge med fremover.Så mye marginata på fjellet to dager tidligere.regnet med det skulle være full fart i lavlandet.Vi prøvde et skogsvann i lavlandet,men ingen klare klekkinger.En og annen døgnflue,men lite vakende fisk.Libellenymfa fungerte ikke,så måtte vi prøve Wolly bugger'n.Funket det.Skal prøve samme vannet i morgen.Det er kanskje ikke alle vann som innehar massive klekkinger av døgnfluene.....?
    6 points
  36. Nydelig dag ute på Lørdag. Dansefluer og vakende fisk. Bomdro den ene fisken som smakte på flua, så fasit ble null. «Men det var da en fin tur», som man sier…
    6 points
  37. Super 1.Mai-feiring i Åfjord.Lite vakaktivitet,men libellenymfa var det flere som var interessert i 👍.18 grader i lufta og en svak s/ø trekk.Godt å leve🎣
    6 points
  38. I fjor gikk jeg tom for biller i skauen. Det var traumatiskt. Samtidig var disse rakkerne nesten umulig å se i litt flatt lys. Håper jeg har rydda vekk begge problemene nå. Eller. Hm. Jeg må surre en batch til.
    6 points
  39. Av en eller annen merkelig grunn har jeg en forkjærlighet for Sulphurea duns selv om jeg fisker altfor sjeldent med de. Jeg faller også ofte på tilt wing. Profilen og fasongen på vingen blir så unektelig tilfredsstillende for øyet.
    6 points
  40. Begynte høstsesongen i sjøen i går. Indre Oslofjord. Nydelig vær, sol og måne, veldig høyt vann og lite vind. Vanskelige forhold. Så et vak, hadde etter en følgefisk og en i håven. 8hg sprekt sølvtøy er en kjempefin start! Den på bildet tok en Speykutling.
    6 points
  41. Ikke skjedd mye i denne tråden i år gitt. Og det er vel det jeg skal rapportere om i denne posten: «Ikke mye» og «fint lite». Hadde årets siste elvetur etter ørret sist helg 9-10. september. Sesongslutt i Snirklebekken. Elva var kommet ned til «fiskbart» fra en full sommer med historiske nivåer uka før eller så, så jeg hadde med snev av tro på at jeg skulle se noen micro-baetiser og full boks av duns og klekkere i oliven-variasjoner i str 19. Jeg så en fisk bryte overflata én gang. Og det var nok sannsynligvis pga en krasjlanda stankelbein. Snirklebekken er ganske dynamisk, så jeg fikk nymfet en del i områder med litt fart. Jeg greide finne noen «barnehager» på den måten, steder som holdt tre fire fisk på 25cm, men «tellende» fisk glimret med sitt fravær. De var i alle fall ikke mulige å finne på steder jeg har funnet dem tidligere. Noe jeg strevde litt med, var at jeg ikke var helt alene om å vite at det var helga for sessongslutt. Alle var der! Jeg er helsig vis i stand til å kaste ut ei flue utafor glattstrømmene, men steder der det hadde vært mulig å se ett vak om det hadde skjedd - der kunne du banne på at der satt det en kis og hadde posteringsvakt. Finnes det et ok bekkefar noe sted, hvor det ikke er femti meter mellom hver gubb? Må vel begynne å se på steder som er litt vanskeligere å komme til… Mager uttelling til tross - det var deilig med to dager i elv, i nydelig vær og vakker natur. Her er et bilde.
    6 points
  42. Var en tur med kona her for litt siden. Hadde med stang men hovedfokuset var ikke fiske. Det var pent vær men kjølig og litt sur trekk og varierende tåketykkelse. Med andre ord ikke tørrflue forhold i det hele tatt. Så riktignok bobler etter det som garantert har vært fisk oppe, men stanga kom aldri ut av stang tuben en gang. Men en flott tur i unik natur.
    6 points
  43. Heia Jeg har en liten premie til overs her som jeg tenkte å få delt ut. Setter derfor igang en liten uhøytidelig "konkurranse" i hui og hast. Premien: 500 kroker fra TMC Flueboks fra C&F (CF-3305N) Fluefiskesiden-caps fra Eirik Konkurransen går ut på følgende: Legg ut en tur-rapport fra en fisketur i år. Det skal være en ny tråd i riktig kategori (altså ikke i denne tråden). Rapporten skal inneholde bilde(r). Trenger ikke å være av fisk eller fiskeplass, kan godt bare være stemningsbilde av noe slag. Rapporten skal inneholde tekst om turen, selvfølgelig. Gjerne informasjon om tidspunkt, fluevalg, klekkinger, situasjon etc. Fikk du ikke fisk? Kunne vel være en fin tur læll? Innlegget ditt må tagges/emneknagges med "Rapport23". Da kan jeg søke opp de som er med. Du kan lage så mange rapporter du vil, gir deg nok ikke større sjanser til å vinne, men man vet aldri. Jury og sjef er meg (Eirik). Jeg plukker ut (evt trekker om det blir vanskelig) den rapporten som jeg synes er finest, morsomsts, best, lengst, dårligst, kortest - ja, nøyaktig hva som gjør at en vinner er ikke nødvendigvis gitt. Dette gjør jeg 27. august klokken 1337. Hvem kan være med? Alle (også styret, men da må det fakern være bra rapporter), bortsett fra meg. Lykke te!
    6 points
  44. Hei og takk for sist. Man må bare leite opp fisken i vassdraget. En båttur eller tur langs land med kvass lommelykt i mørket vil gi deg mange svar på hva, hvor og når! 😊 Fiske på skikkelig flom kan være heftig som faen... 😋
    6 points
  45. Smith Low Light Ignitor. Har lest mye bra om disse, som skal være glimrende i lite lys/overskyet vær. I overkant kostbare for budsjettet mitt, men dette blir en oppgradering til min neste NZ-tur (og ellers). Ja, har forresten bestilt meg NZ-tur også, som tilbehør til brillene :). Reiser 8. november, er tilbake 18. desember. Gleder meg stort.
    6 points
  46. Unektelig gøy å binde små baitfish
    6 points
  47. Det har vært et merkelig sesong så langt. Veldig få turer for min del og de som har vært har ikke vært det helt store, med et par bomturer instarten så har det tatt seg opp etter det. Jeg dro opp i høyden, sånn rett i skoggrensa og håpet på at det var litt fart i libellene i et vann det pleier å være mange slike. Og det var det virkelig i år også, drøye mengder og av og til i korte perioder så hoppet fisken klar av vannet etter de. Veldig gøy å se på, og jaggu fikk jeg lurt noen også. Et par av de riktig så fine, et par småtasser og et par som ikke satt og til og med en pen ørret som hoppet som en delfin over flua mi... men tok den..? Neeeida... De to største var hhv 47 og 50 cm så da er man i gang med å fange noen skikkelig pene ørreter 😁
    6 points
  48. Oppsummering av forsommerfisket i marka En isløsning som var en uke senere enn det seneste jeg har registrert tidligere på over 20 år fører til tankevirksomhet om svært sene døgnflueklekkinger, for ikke å snakke om mulige hetebølger. Klekketidspunktet for døgnfluene handler om lys og døgngrader for at forsommerens vakreste eventyr finner sted. Det tar tid å varme opp vannene og man skal ikke forhaste seg selv om varmen kommer sigende. Det er to døgnfluearter i stille vann som normalt gir gode opplevelser på forsommeren, L.vespertina og E.vulgata. De fleste har vel sine vulgatavann og brukt mye tid på disse, men har dere brukt like mye tid på å finne gode vespertinavann? Da mener jeg vann hvor det klekker godt i 2 hele uker. Dette står i sterk kontrast til mange vulgatavann hvor det klekker såpass lite på dagtid at spinnerfall på kvelden er eneste alternativ. Har man i tillegg varmebølge akkumuleres det ikke større mengder spinnere da det er gode betingelser nesten hver eneste kveld for egglegging. Har også opplevd vulgata spinnerfall tidlig på morgenen siste uka faktisk, for å gjøre frustrasjonen fullkommen. Kan også ta med at mange vann med vulgata har mer sparsomme klekkinger enn tidligere. Her er det stor forskjell fra 90-tallet og til dagens Nordmarka. Oppsummert har jeg de siste årene brukt mer og mer tid på vespertinaklekkingen og det er fasinerende at det klekker godt hver eneste dag. Eneste forskjellen er mengdene. Noen dager kan det være episke mengder hvor fisken nesten utelukkende tar oppstigende nymfer, og en og annen klekker unntatt tidlig formiddag og slutten av hver klekking. De dagene det klekker litt mindre er det dog mye lettere å få ørreten til å ta duns. Noen ganger duger krok 16, andre ganger må man over på krok 18. Klekkere fungerer også godt under slike forhold. Oppsummert har jeg har hatt stor glede av å lære meg disse vannene å kjenne bedre. I starten på vespertinaklekkingen er det ofte kun enkelte områder av hvert enkelt vann som duger. Dette er ofte sørvendte plasser som også er grunne. På nordvendte områder med høy granskog langs land og stigende terreng kan det ta nesten en uke ekstra før klekkingene tar av. I starten av klekkingene begynner de første døgnfluene å dukke opp i 12:30 tiden mens det senere kan starte allerede 08:30, spesielt på slike varme dager vi har hatt mange av den siste tiden. Som tidligere nevnt klekker det hver dag i 2 uker på de beste vannene mens andre vann har kun 3-4 dager før alt er over. Med andre ord er lokalkunnskapen og utallige turer med registrering det som er avgjørende for å finne disse vannene. Vespertinaen berger nok en sesong og nå er det bare å prøve ut de største og høyestliggende vannene i marka, eller reise opp mot fjellet, for igjen å stifte bekjentskap med de små myrdøgnfluene. God sommer og skitt fiske!
    6 points
×
×
  • Create New...