Jump to content

Ørretfiske på New Zealand 2023, rapport


Kim Roger

Recommended Posts

ekstra-41.thumb.jpg.1ee1326f23f3e8d4a132eb59777cf570.jpg


Da har jeg omsider fått tid til å taste meg gjennom en liten oppsummering av NZ-turen før jul. Regner med et par reiseklare New Zealand-turister på forumet vil sette pris på noen ord og bilder, før dere straks setter kursen til andre siden av jorda. Ørretfiske på New Zealand er i mine øyne det ypperste innen fluefiske. Så forventningene var store, og planer lagt på detaljnivå. Ble de innfridd? Svaret er delvis... Årets ørretfiske på New Zealand ble en severdig blanding av glede og frustrasjon, slit og suksess. Litt som det bruker å være, med andre ord. Jeg skal fortelle litt om det viktigste jeg sitter igjen med fra turen.

PS: Ønsker du tips til å planlegge ørretfiske på New Zealand? I denne tråden står mange praktiske råd for en reise nedover.

PS2: Denne teksten ble veldig mye lenger enn planlagt. Men det får så være.

Jeg har ikke tenkt å skrive kronologisk fra hele reisen, som fant sted i november og desember 2023. I stedet vil jeg trekke fram noen stikkord, som oppsummerer mye av det jeg opplevde og følte underveis, samt dele noen erfaringer og råd.

 

Stikkord 1: Hjemmebane

To døgn. Det er tiden det tar å reise fra Trøndelag til Waitaki Valley. Denne gangen via Amsterdam og Guangzhou i Kina. Jeg nevnte det i Kennys tråd om tips til ørretfiske på New Zealand, og gjentar det gjerne: Tynn merinoull er det beste klesplagget som finnes. En Icebreaker Tech Lite II eller Devold Breeze T-skjorte under ei tynn fleecejakke, og du har funnet de mest komfortable plaggene å reise langt med. Gjerne med en lett softshell-bukse på beina, og et par pustende gore tex joggesko nederst. Tynn merino er så lett og behagelig at du knapt merker stoffet mot kroppen. Det svaler huden når det er varmt, og holder den varm når det er kjølig. Og når man reiser, er det nydelig med et plagg som knapt lukter. Det er godt nytt både for egen og andres del, spesielt med uendelig lange flyturer og intime seterader. Det er kjekt når man reiser rundt på New Zealand også, siden det tar mange døgn før man kjenner antydning til kroppslukt. Glimrende for svinepelser og andre som liker å dusje sjelden, altså. Så får det heller være at plaggene koster skjorta og litt til, og er skjøre som spindelvev. Men verdt pengene, det er de så absolutt.

OK, jeg skulle vel si noen setninger om min hjemmebane. Jeg må bare fortelle at New Zealand gjør meg oppriktig glad. Å se de sørlige alpene fra flyruta bringer fram minner fra da jeg bodde her, og fra senere turer. Det føles som å komme hjem. Etter 45 timers reise er det rett på leiebil med rattet på feil side, og kjøring i venstre felt. Med 12 timer tidsforskjell i hodet. Men de få timene sørover mot den første campinghytta gikk helt fint. Det er godt å være tilbake. Flere ganger under oppholdet tar jeg meg selv i å bare beundre landskapene rundt meg, og trekke pusten dypt. Jeg synes seriøst at New Zealand har en egen duft, som jeg elsker å trekke langt ned i lungene. Vel, det er sikkert bare ett eller annet som blomstrer et sted. Eller så er det bare i hodet mitt. Ja, jeg er litt sær. Duften av New Zealand føles sterkest når jeg befinner meg i de vakreste dalene, som gjerne har snødekte fjell i bakgrunnen, og med en sakteflytende ørretelv som svinger seg rolig forbi. Er det sol og vindstille i tillegg, glemmer jeg ofte å fiske, men lar heller blikket vandre sakte rundt, mens jeg nyter de vakre elementene rundt meg. Slike øyeblikk fyller hele meg, bringer fram gode minner og får meg til å smile bredt. Og som sagt, gjør at jeg trekker pusten dypt og lenge. Gjerne mens jeg strekker armene langt ut til siden. Jeg føler meg litt som en narkoman, når jeg inhalerer denne duften av paradis. Bare at denne lukta har ingen bivirkninger. Bortsett fra at jeg får veldig lyst til å reise tilbake.
 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-1335.thumb.jpg.4f00a6f5af7f06d7b694e205793d21ed.jpg


Hjemmebane er også å reise til gamle trakter, hente turutstyret til en lokal bekjent, og fiske på “mine” fiskeplasser. Da jeg bodde på New Zealand i 97/98, var jeg i starten ganske grønn på elvefiske med flue, og lærekurven ble bratt. Jeg var mest vant til stille vann i Trøndelag, samt laks- og sjøørretfiske. Men gradvis avdekket jeg flere av feilene jeg gjorde, og fangstene steg i takt med mer erfaring og kunnskap. Den gangen fisket jeg med altfor tykke og korte fortommer, brukte aldri indikator og oppsøkte plasser der alle andre fisket. Jeg skal ikke skryte på meg å være ekspert i dag heller, men som en middels fluefisker og fluekaster får jeg nok ørret til å berge mange av turene mine. Og jeg har, i all beskjedenhet, blitt godt kjent i landet og med fisket. I starten av min New Zealand-karriere var det ikke likedan, bortsett fra én ting jeg derimot brukte å lykkes med, når resten feilet: Vårflueklekkingene i Waitaki River!

Jeg bruker egentlig aldri å navngi elver på New Zealand. Jeg liker heller ikke å legge ut bilder som viser hvor jeg fisker. Høyt fiskepress gjør at elvene og fisket må beskyttes så mye som mulig. På de siste reisene mine har jeg vel heller ikke publisert noe på Facebook. Men nå skal jeg gjøre et unntak, og fortelle om det som er favorittelva mi på New Zealand, og for øvrig overalt. Akkurat det handler om en blanding av kvalitet og nostalgi.

Waitaki betyr “the river of tears” på maori, og forteller historien om gudesønnen Aoraki. I denne maori-legenden er Aoraki sønn av Papatuanuku og Raki, som var “jordens mor og himmelens far”. Aoraki og brødrene løp en dag rundt i høylandet på det sentrale Sørøya, da de plutselig ble gjort til stein. Slik ble de atskilt fra foreldrene sine. Aoraki ble til et stort fjell, som i dag er mest kjent som Mount Cook, New Zealands høyeste fjelltopp. Men maori-navnet Aoraki lever videre, og brukes også ganske ofte. Fjellene rundt Aoraki er brødrene, som også ble gjort til stein. Aoraki ble for evig atskilt fra foreldrene, og har siden grått sine tårer utover landskapene i Mackenzie country. Disse tårene flyter hele veien til havet, som elver og vann, der Waitaki River er deler av denne sorgtunge ferden. Waitakielva er derfor tårene til fjellet Aoraki/Mt. Cook, noe som har gitt elva sin betydning; “the river of tears”.

Det er denne vakre elva, som fløt rett forbi hjemstedet mitt, som har gitt meg flest minner på New Zealand. Waitakielva er ganske bred og dyp, og tilbyr typisk fiske i stor elv. Den er aller best fisket fra båt. Men elva er også såkalt “braided”, og tilbyr samtidig finfiske i små sideløp, noe mange ikke er klar over. I ett av dem traff jeg denne gangen på en ørret som kom sigende opp bak noen busker. Jeg snek meg bort til bredden foran buskene, i retningen ørreten svømte. La ut tørrflua med et diskré pil og bue-kast på kloss hold, og ventet noen lange øyeblikk, mens jeg stod urørlig halvveis bak krattet. Hodet til ørreten kikker snart forsiktig fram rett nedenfor meg, på drøyt to meters hold, før den stopper helt. Det føles som om vi ser rett inn i hverandres øyne og dypere indre, noe vi kanskje også gjør. Men jeg står helt stille. Noen lange sekunder senere beveger ørreten seg sakte bort til flua, mens jeg knapt tør å trekke pusten, før fisken forsiktig gaper over åtet. Det var kanskjet tilslaget som ble for hardt, eller kroken som var litt for svak. Uansett, etter noen kraftige plask og et hopp som nesten gjør meg våt, retter kroken seg og fisken blir fri. Litt nedtur. Men etter et øyeblikks tomhet, føler jeg mest på takknemlighet. Et slikt indianerfiske er utrolig spennende, og en givende del av Waitaki River, som mange går glipp av.

Vårfluene, ja. Waitakielva har noe av det beste vårfluefisket på hele Sørøya, et fiske som også er overraskende lite kjent. Jeg var her derimot flere ganger i uka, en hel fiskesesong, som oftest fra litt før det ble skumt om kvelden. Våpenet var min nykjøpte St. Croix 9-fot fluestang i klasse seks, mens ammunisjonen het Pheasant Sedge og Deer Hair Sedge i kaliber 12. Den første flua var konstruert av meg, basert på forbildene i Waitaki River, og er fremdeles den beste vårflueimitasjonen jeg noen gang har fisket med. Noen ganger satte jeg på en March Brown våtflue under tørrflua, for å øke sjansene for fast fisk. Å kjøre bort og spankulere ned til Waitakielva på kveldstid ble en kjær vane, og skapte alltid en ekstra sitring i mellomgulvet. Belønningen var ofte plaskevak på kort og langt hold, og i mange retninger, før ett av dem smalt akkurat der flua mi var. Det var gode tider.
 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-13.thumb.jpg.3df71e063d870a1f703e98cca90ff844.jpg

Utsikt over Waitaki River. For min del kan lite måle seg med "the river of tears".

Noe av det første jeg gjorde på denne New Zealand-turen, var å dra tilbake til de gamle jaktmarkene ved Waitakielva. Årene har dessverre forandret mye langs de lokale elvene, og steder jeg brukte å fiske, er nå gjenvokst med beskyttende tornekratt. Den sterkt regulerte elva er derimot veldig lav, og jeg får tilgang til flere fiskestrekker utenfor trær og busker. Her får jeg flere ørreter både før og etter mørkets frembrudd. Den første kvelden lander jeg tre regnbuer og en brun, tatt på stripende tørt, i hovedsak en innbydende Devil Bug. I tillegg har jeg en lang strekning med et lengre stryk, som er tiltalende under slike forhold. Insektene klekker gjerne i ustabilt vann, som gjør det lettere å trenge gjennom vannfilmen. Her vil derfor ørretene også samle seg. Den andre kvelden starter jeg i stryket, i god tid før det blir mørkt, og før fluene begynner å danse på overflaten. En gulbrun puppe fisket nedstrøms er effektivt, og gir tre ørreter denne fiskeøkta, den største på to kilo pluss. En bonus er å få fisk på en flue jeg bandt hjemme i vinter, med akkurat dette stedet i tankene. Jeg får sende en liten takk til forumet også, for den ekstra motivasjonen som hjalp meg til å binde mer.

Årsaken til at jeg kan nevne denne elva, er at Waitaki River er ei stor elv, med mye bevegelse av fisk. Den er derfor ikke veldig sårbar, i motsetning til andre elver, som jeg ikke kommer til å navngi. Men på hjemmebane reiser jeg selvsagt rundt både her og der, og ørreter får jeg flere av, i ulike elver. Den største var vel en regnbue på drøyt to og et halvt kilo, som tok tørrflua så jeg knapt enset det, men akkurat nok til at kroken satt. Etterpå trakk jeg pusten dypt og lenge, i det som virket som en liten evighet med harmoni.
 

Skjermbinjbhvglde.PNG.b5ce3cbbdbd743a97abc7631dbfeb85f.PNG

Over: Ei gulbrun vårfluepuppe var riktig oppskrift. Men det visste jeg jo på forhånd.
 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-5.jpg.616e3d792a9104d0740790881e46ef3b.jpg

Over: Det kommer alltids en ny kveld i Waitaki River.
 

20231112_090128.thumb.jpg.68e4d9ce3baab49eacfcde202c1ccef9.jpg

Over: Regnbueland.
 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-3.jpg.f77bbd0f4acebbee8dfe684bc0348625.jpg

Over: Gode tider!
 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn.jpg.06f6dd5f78543429bf0d134a722bef45.jpg

Over: En ørret har tatt flua i det sørlige Otago.
 

20231205_205930.thumb.jpg.14fa2f2b638b69cd39b61120eaa24c4f.jpg

Over: Kanalene ved Twizel er veldig populære for fiskere. Årsaken er at her bor mange svært grove ørreter. De blir store på grunn av mye næring, ikke minst snegler. Flere av ørretene sper i tillegg på kosten med pellets fra lokale oppdrettsanlegg. Jeg bruker tidvis å ta noen tilfeldige kast når jeg kjører forbi. Kanalene er del av de enorme kraftutbyggingene i Mackenzie country.

 

Stikkord 2: Backcountry

Tre elver. Tre drømmer. Tre håp. Jeg hadde planlagt dette lenge. Et stort mål for denne reisen var å vandre langt inn i villmarka, opp noen av de beste elvene for storørret. Dette er det beste av ørretfiske på New Zealand. Jeg har aldri vært noen trofejeger, men liker følelsen av backcountry og stor fisk. Har man fått smaken på kvalitet, vil man gjerne oppleve det igjen. Den første elva kunne jeg av praktiske årsaker kun fiske noen bestemte dager. Jeg hadde planlagt to dager med fiske. Men selvsagt, i dagene før avreise åpnet himmelen seg, og elva steg til en brun og ufiskbar liten flod. Det første av tre håp var slukket. Trøsten er at jeg får dra dit neste gang, når enn det blir.

Noen dager senere er jeg klar for elv nummer to. Jeg har tenkt å gå i mange timer, med full sekk (som riktignok veier maks 13-14 kilo). Det går en merket sti oppover, som jeg ganske tidlig mister av syne. Denne ruta er forholdsvis lite brukt, blant annet fordi elva ikke er godt kjent for å ha stor ørret. Og jeg har aldri sett elva vært nevnt i noen guidebok for ørretfiske på New Zealand. Jeg ender etter hvert på en øde gårdsvei, og oppdager snart en rød traktor. Bonden i traktoren spør hva jeg gjør der. Jeg svarer ydmykt at jeg er på vei til de øvre delene av elva, men åpenbart har mistet stien. Jeg føler meg litt som den minste av bukkene Bruse. Det viste seg dessverre at jeg har møtt trollet. “Ja, åpenbart”, svarer bonden hånlig, med et blikk som øste av forakt. Jeg har fortrengt den påfølgende samtalen, men husker bruddstykker av bannskap og hat. Jeg prøvde å forklare at det var en beklagelig tabbe å havne på gårdsveien hans, som man skulle tro var belagt med gull. Samtidig var det ikke med vilje, og jeg hadde heller ikke skadet noe. Mannen med ljåen, eller rettere sagt traktoren, var derimot full av avsky. Jeg sa at jeg fikk gå tilbake og finne stien, som han fortalte hvor var. Men nei, det skulle jeg visst ikke. Mannen formante at det var kortere å gå til elva, og følge elvebredden opp dit jeg skulle overnatte for kvelden. Dette var neppe noe vennlig råd. Mannen ville bare bli kvitt meg, og gjerne straffe meg på kjøpet. Men jeg fant da snart elva, og la av gårde oppover den nærmeste bredden.

Det var seint på ettermiddagen, og siden elva lå i skygge, var det vanskelig å se elvebunnen. Det var upraktisk, siden jeg noen ganger ble nødt til å krysse vannmassene. Jeg misliker sterkt å krysse elver, så fremt de ikke er rolige og passe grunne. Synet og lyden av ei stri og buldrende elv kan gi meg en klam uro i brystet og magen, iallfall hvis jeg vet jeg skal over. For eksempel som nå. Jeg måtte også krysse elva, som var litt striere og dypere enn jeg ønsket, med en sekk som plutselig kjentes litt tyngre og mer ustabil ut. Et par ganger var jeg rett og slett usikker på om jeg ville bli tatt av strømmene, som presset hardt rundt de litt for tynne beina, og truet med å dra meg av gårde. Det føltes som om vannet stod i ledtog med den nevnte bonden, og gjorde sitt beste for å velte meg ned i det kalde dypet. Men jeg kom meg heldigvis over alle gangene. Det er også tungt å gå på steiner i flere timer. Nedturen ble ikke mindre da jeg kjente noe kaldt og vått på innsiden av vaderne. Mine Orvis ultralight vadere er godt brukt, og nå var de utslitt litt ovenfor skoene. Hullene var ikke store, men nok til at det piplet vann ned i sokkene, og gjorde meg våt. Jeg var lei, men måtte bare fortsette, i håp om å nå leirplassen før det ble mørkt. Det skulle bli ikke bare en kamp mot klokka, men også mot levende tornekratt og tette busker som sperret veien. Flere ganger gikk jeg meg fast, måtte snu, og finne en ny vei rundt veggene av kratt. Da jeg kom fram til leirplassen, blødde jeg både fra armer og ansiktet. Men heldigvis skulle de neste to dagene gi et drømmefiske, med svært stor ørret og mye glede. Trodde jeg iallfall.

Neste dag ser jeg at elva er fin. Det er i dag det skal skje. Og i morgen. Fast forward seks timer og jeg har ikke fått en eneste fisk. Jeg har sett noen få, men ikke lurt dem på kroken. Eller jo, det var et par ørreter som tok nymfa. Men jeg tabbet meg skikkelig ut, iallfall på den første. Jeg fisket egentlig på en ørret helt øverst i en liten høl, ved en stor kampestein. Jeg fisker på og forbi fisken, uten suksess. Jeg legger snart et godt kast foran ørreten, men den tar ikke nå heller. Når indikatoren har passert ørreten, holder jeg fremdeles blikket festet på fisken. Og glemmer rett og slett flua som fisker videre ned i kulpen. Jeg har fisket gjennom kulpen flere ganger, men det er selvsagt akkurat nå at en ørret bestemmer seg for å ta flua. I sidesynet ser jeg indikatoren gå under, før jeg løfter stanga på refleks og strammer snøret. Det tar jo alt for lang tid, med alt løssnøret jeg har skapt. Så etter et sekund på kroken løsner festet, og fisken er fri. Det var en amatørmessig tabbe av meg. Jeg går videre med bøyd hode i skam, og lover at det aldri skal skje igjen.

Det ble ingen fisker denne dagen, skuffende nok. Jeg så ikke veldig mange ørreter heller. Men neste dag var det nye muligheter. Denne dagen, øverst i de såkalte headwaters, hadde jeg gledet meg til i årevis, og den skulle bli reisens høydepunkt. Jeg skal gjøre smerten kort, for min egen del, og fortelle hva som skjedde. Nemlig absolutt ingenting. Her oppe i det aller helligste, så jeg bare noen veldig få ørreter, og ingen av dem ville bite. Du går i time etter time, og stirrer hardt ned i elva. Inn i elva. På utikikk etter en skygge, en bevegelse, en form blant former. Etter noe. Men dette er en vanskelig hobby. Noe av det vanskeligste med ørretfiske på New Zealand er å oppdage fisken. Det kan være lett, men det kan også virke umulig. Spesielt hvis elva har litt strøm. Jeg tror jeg er OK til å spotte fisk, men på denne turen føltes det ikke sånn. Det handler om trening, og det får man lite av som bosatt utenfor New Zealand. Nettopp derfor er de lokale fiskerne ofte dyktigere til å se ørreten, sammenlignet med oss andre. Og på denne turen føltes alt ekstra vanskelig.

Det skal sies, og det tror jeg oppriktig, at det var lite fisk i de øvre delene av denne elva, da jeg besøkte den. Dette kan variere. Legg til at jeg slet med å spotte fisk, og at jeg ikke klarte å lure de få jeg kastet på, så ble hele dagen en fiasko. Ja, kort sagt hele den slitsomme turen inn hit. Det eneste lyspunktet var fangstmannen jeg møtte, som jaktet opossum med åte. Dette var det han levde av, etter å ha sagt opp jobben som bygningsarbeider. På turen ut regnet han med å bære 43 kilo på ryggen, der mange av kiloene skulle byttes mot penger, når han var vel framme i sivilisasjonen. Vi utvekslet gode historier og sikkert et par skrøner, før vi ønsket hverandre lykke til videre. Det føltes som jeg trengte det. Et lite far vel, før jeg starter på min lille dagsreise ut fra denne elendigheten. Jeg hørte så vidt lyden av den stikkende latteren til bonden, i det jeg støl og sliten passerte gården hans. Hvis det ikke bare var ekkoet i hodet mitt. Det verste var likevel verken såre bein eller en utslitt kropp. Det som tynget meg langt mer, var vissheten om at jeg ikke hadde fått en eneste ørret.
 

Skjermbinblde.thumb.PNG.29c9df8535e52c4cabe5cdee7a01b151.PNG

 

Skjernhmbilde.thumb.PNG.93813f423841a88c43026c4d8a061e16.PNG

 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-127.thumb.jpg.528dd84d501c6bb49fcb3e4d7308f348.jpg

 

Stikkord 3: Jag etter fisk

Jeg trekker pusten dypt og lenge, nok en gang. Jeg befinner meg i en av de vakreste dalene, ganske langt nord på Sørøya. Foran meg flyter en lydløs elv mykt gjennom landskapet, den bærer på historier fra lenge før mennesker satte sin fot her. I dag ser elva stort sett bare fluefiskere, som målrettet haster langs breddene dens, noen av dem med blikket kun festet ned i vannmassene. Det er denne elva, krystallklar og med et skjær av smaragd, som gir liv til den fredfulle dalen. Elveløpet er omkranset av majestetiske fjell, som ofte blåser kraftige vinder fra vest nedover dalføret, som for å beskytte hemmelighetene som bor i elva. Noen ganger derimot, som i dag, er det annerledes. Både dalen og elva har bestemt seg for å vise meg gjestfrihet. Kun en rolig vind kjæler langs overflaten, akkurat nok til å forme ørsmå bølger, men ikke nok til å skjule de forlokkende skyggene der nede i dypet. Det blir en fin dag for fluefiske.

I det jeg knyter på riggen, kommer det en bil og parkerer bak meg. En kar på kanskje 30 år stiger ut og hilser. Det viser seg å være en amerikaner, som har vært i landet i tre uker for å fiske ørret. Nå har han kun to dager igjen. På bred texas-dialekt forteller han om vestkysten og flomstore elver, om ørreter som var umulige å få, og at han er her på rekognoseringsreise for seg selv og en kamerat. Og det uten å få en eneste fisk på hele oppholdet. Jeg gir ham flere råd om elver og steder han kan fiske. Jeg håper virkelig at han får ørret på de to siste dagene i paradis.

Mens vi diskuterer fisketaktikk og ørret, og jeg gir de rådene jeg kan, sender han lange blikk mot elva bortenfor. Sier at jeg er velkommen til Texas, hvis jeg vil fiske i statene. Kanskje er de andre hotspottene langs denne elva også opptatt for dagen, amerikaneren var litt seint ute. Han ønsker åpenbart å fiske sammen med meg. Det hadde jo vært trivelig, hadde det ikke vært for to dilemmaer. Jeg ønsket nemlig mest å fiske alene. Dessuten hadde jeg nettopp lagt bak meg den tunge backcountry-turen nevnt ovenfor. Ikke nok med det, noen dager senere la jeg ut på flere timers gange til en annen backcountry-elv, min drøm nummer tre. Dagen i denne elva ble også en fiasko, med null fisk på stanga. Deretter var det å traske flere timer tilbake igjen, før jeg utslitt lovet meg selv å aldri besøke backcountryen igjen (det vil jeg selvsagt gjøre). Det var en fattig trøst at de lokale fortalte at elva hadde vært vanskelig hele sesongen. Og at en annen fisker besøkte den lille krystallklare elva dagen før meg, også han uten suksess. Nok en gang var jeg ikke bare tynget av fysisk utmattelse etter hjemturen, men også skuffelsen over ikke å ha fått fisk. Den skuffelsen er større jo mer innsats man legger ned. Og jeg hadde lagt ned mye innsats. Etter disse nedturene ble det noen dager med mye vind og vanskelige forhold, som heller ikke ga den største suksessen. Så her stod jeg, endelig med fine forhold, og foran ei elv som jeg visste var bra. Den trivelige amerikaneren virket enda mer sympatisk enn før. Og jeg skjønte lengselen hans etter å få en ørret, før han reiste hjem. Han begynte også å hinte om at han kanskje burde finne et annet sted å fiske. Jeg nølte med å si noe om temaet, fordi jeg ikke helt visste hva jeg ønsket mest. Å hjelpe den stakkars amerikaneren, som var det åpenbart snilleste alternativet. Eller å tilfredsstille min egen egoisme og lengsel etter ørret, som ikke var blitt mettet på altfor lang tid. Jeg skammer meg oppriktig over å si det, men jeg valgte det siste. Selv om jeg riktig nok også ønsket å være alene, noe som helt klart spilte inn. Men i det amerikaneren forsvant nedover veien i firehjulstrekkeren, kjente jeg en liten klump i magen. Dette var det motsatte av hvordan jeg ønsket å være, og forhåpentligvis stort sett er. Problemet var bare at de siste turene mine, med innsatsen jeg hadde lagt ned, de store forventningene og påfølgende skuffelser, fortsatt lå som et dunkelt teppe i hodet mitt. Jeg kjente en følelse jeg noen ganger får, etter flere dager uten ørret. Et jag... et jag etter fisk.
 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-148.thumb.jpg.d5c12b8534a9a0706cee0d210b3193f5.jpg

Jo lenger tid det går uten ørret, uansett om det skyldes vær, udyktighet eller uflaks, jo sterkere blir denne urolige følelsen i brystkassa. Ja visst handler fisking om mer enn å fange ørret. Selvsagt gjør det det. Og naturligvis handler ørretfiske på New Zealand om hele pakken, med natur og alle opplevelsene. Samtidig, når man reiser helt til New Zealand, er ørret gjerne en viktig del som definerer både suksess og fiasko. Uten ørret i håven, jo mer kjenner man det trykker inne i brystet. Det starter som en liten uro man ikke helt tenker over. Etter hvert som trykket blir sterkere, forstår man hva som skjer. Man har mistet fokus på å nyte helheten og leve i nået, en svakhet mange av oss dessverre noen ganger har. Derfor er det alltid deilig å lande en fisk tidlig på dagen, noe jeg merker også ved annet fiske. Resten av dagen blir en bonus, og jeg nyter livet og slapper av enda litt mer. Senker skuldrene. Jag etter fisk... det er en uting blant oss fiskere. Og på New Zealand kan man merke dette sterkere enn de fleste andre plasser.

På den andre siden, jag etter fisk er også naturlig, for hvem reiser til New Zealand for ikke å få fisk. Uansett hvor fine fjellene er, og uansett om man møter Bill Clinton eller finner et nytt favorittøl, så er det viktigste å få ørret... Tross alt. Som en del av helheten, åpenbart. Men fjerner man fangsten, etter å ha reist halve jorda, vil de fleste kjenne på denne uroen i brystet, på ett eller annet tidspunkt. Selv om kanskje ikke alle vil innrømme det helt selv.

Jeg har ennå litt dårlig samvittighet for amerikaneren, som jeg burde ha hjulpet mer, selv om jeg tross alt ønsket og fikk en dag i ro og ensomhet. Jeg håper virkelig han fikk ørret, og de beste opplevelsene i sitt liv, både dagen vi møttes og de to neste. Det får jeg aldri vite.

Dagens gode råd er derfor å prøve å nyte turen så mye du kan, også når fisken ikke biter, eller du ikke finner den. Vær bevisst på hva som skjer, når du begynner å føle deg litt nedstemt. Når det trykker veldig lett lengst inne i brystet, og du kjenner denne udefinerte uroen i kroppen, som du ikke helt vet hvor kommer fra. Du har begynt å jage. Jage etter fisk...
 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-34.thumb.jpg.0bdefb4f67200d0191e3964593b56645.jpg

Over: Inn i det ukjente. Kanskje venter en ørret i det fjerne?

 

Stikkord 4: Stillevannsfiske

Det siste jeg vil trekke fram, som har blitt viktig for meg på New Zealand, er fiske i stille vann. Så også på denne turen. Sørøya har mange tjern, vann og pytter som glatt blir oversett av mange sportsfiskere. Jo da, jeg setter også elvefisket høyest. Men fiske i stille vann er en veldig fin forandring. Og ofte trenger ikke ørreten store vannmassene for å bo i et knøttlite og grunt tjern. Man bruker normalt en av to taktikker, men ofte begge. Enten sniker du deg rolig langs bredden, og speider etter ørret å kaste på. Eller så legger du ut flua og venter, som en jeger på post. Fisker du med nymfe, gir du flua en ørliten bevegelse når en ørret er i nærheten, slik at flua løfter seg fra bunnen.

En grytidlig morgen befinner jeg meg ved et stort vann, som ligger i Otago, i de sørlige delene av Sørøya. Her, ved utløpet av en innbydende ørretelv, cruiser det ofte sultne ørreter på jakt etter mat. I det fjerne kan jeg se skodda danse lett over deltaet, som gir meg en magisk følelse av ro og sjelefred. Sola bryter så vidt gjennom skyene, og vil nok snart oppløse disen som henger mykt over vannet. Det er slike morgener man lagrer på minnet og husker lenge. De nederste partiene av denne elva splitter seg opp i flere deler, til mindre og sakteflytende smale elveløp, som siger ut i vannet nedenfor. Noen av dem attraktive nok til at ørreter cruiser opp og ned i dem. Jeg vader rolig ut i overgangen mellom ett av disse elveløpene og vannet. I noen øyeblikk holder jeg pusten, for ikke å skremme eventuell ørret i nærheten. Og ganske snart ser jeg en skygge bevege seg sakte over den lyse sandbunnen, som en bonefish på jakt i det karibiske hav. Det er en ørret mellom ett og to kilo. Fisken går en fast runde opp og ned mellom vannet og elva, mens den tidvis vaker på noe jeg ikke ser hva er. Jeg prøver to ulike fluer, uten at fisken bryr seg i det hele tatt. Men den fortsetter å vake sporadisk. Hvis man ikke ser insektet, må man se an vakformen. Denne ørreten tar tørt. På New Zealand er nøkkelen til suksess ofte å gå ned på fluestørrelsen, hvis ørreten ikke tar. Et godt tips er små og svarte fluer. Jeg setter på et hemmelig våpen i boksen, som har gitt meg mange ørreter her nede. Et presist kast, og flua legges på et sted jeg forventer at ørreten vil passere igjen. Det tar kanskje et minutt før den dukker opp. Først går den nedover på andre siden av elveløpet, før den svømmer så vidt uti vannet, snur og fortsetter opp tilbake på min side. Når den nærmer seg flua mi, står jeg som en saltstøtte. Avstanden er kanskje 10 meter, og jeg har ingenting å skjule meg bak. Ørreten siger mot flua, før den åpner gapet og sluker imitasjonen i et arrogant jafs. Tilslaget sitter, og jeg får en givende kamp mot en sprek motstander. En liten tur i håven, og ørreten får svømme videre.

Det er fremdeles tidlig, men det føles som sagt fint å lande fisk før dagen har kommet skikkelig i gang. Nå kan jeg slappe av enda litt mer, senke skuldrene og bare nyte tilværelsen til fulle. Jeg vader rundt langs deltaet, mens jeg speider etter flere fisker. Verden er stille og fredelig, iallfall til det kommer et helikopter, som plutselig begynner å plaffe løs med rifle mot en flokk med canadagjess. Det er et uvanlig og fascinerende syn, der vannsprutene står rett bortenfor meg, når kulene treffer vannet. Canadagjess er uønsket på New Zealand, på linje med mange andre fugler og dyr. Det minner meg på at neste gang jeg kommer hit, skal jeg jakte mer. Det er altfor lenge siden sist. Men det blir nok uten helikopter.


bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-134.thumb.jpg.e0ff24e5b9116078cfac33bbe3c01d4e.jpg

Over: Morgener som dette gir fred i kropp og sjel.

 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-24.jpg.1e0ec33ce40c403667f0c7ff0860e26e.jpg

Denne arrogante ørreten falt for ei lita og svart tørrflue.

 

Noen ord til slutt...

Jo da, turen ble bra. Ørretfiske på New Zealand er stort sett alltid bra, så lenge man får noen fisker, iallfall. Det ble en rundreise med kontraster, som jeg nevnte innledningsvis. Så var det selvsagt noe småplukk som irriterte. Som håven som ofte hengte seg fast i seg selv, og jeg måtte bruke tid på å løsne nettet, mens jeg kjørte fisk. Hvor mange ganger sa jeg ikke at dette skal jeg fikse til neste gang? Og hva med knutene som tidvis røk hele tiden, uten at jeg skjønte hvorfor? Blodknuter, slukknuter og orvis-knuter... nye snører og fortommer, jeg fuktet knutene og gjorde alt riktig. Prøvde til og med ulike antall surringer og variasjoner. Men noen ganger røk snøret mer enn jeg likte, og på uforståelig vis. Jeg skjønner ennå ikke hvorfor. Andre ganger var fisketurene en kamp mot naturen. Rettere sagt mot stikkende busker. New Zealand har ingen farlige dyr, men tar det igjen i tornekratt og sandflies, selv om sistnevnte var snille på denne reisen. Det meste du ser av busker har spisse torner og pigger, som gjerne kutter opp en blek og naiv turist. Ha det i bakhodet før du prøver å trenge deg gjennom greinene foran deg.

Jeg fikk heldigvis ganske bra med fisk, både her og der. Men som nevnt, det var kort vei mellom suksess og skuffelse. Denne gangen ble nedturene litt tunge, fordi jeg hadde gledet meg så mye til noen eventyr, der jeg ofret både blod, svette og sikkert et par ørsmå tårer, uten en eneste ørret i håven. Men slik er livet. Når skuffelsene er store, smaker derimot også oppturene bedre. Spesielt i form av veldreide ørretkubber som målrettet sluker flua, før de raser av gårde mot nærmeste horisont eller tre. Det skjedde flere ganger. Eller menneskene man møter underveis, som setter spor. For ikke å snakke om landskapene, og den gode følelsen av å være på tur. Det siste er kanskje det viktigste av alt. Er det rart man får lyst til å trekke New Zealand dypt ned i lungene?

To døgn. Det er tiden det tar å reise fra Trøndelag til Waitaki Valley. Og det er verdt det hver eneste gang.
 

Skjermmjubilde.PNG.5b454b8918dd53ba17ee3f408cb8b179.PNG

Over: Noen ganger stemmer det meste.

 

G0010602a.thumb.JPG.91d9fa0465b02811174677ca187d177e.JPG

Over: Ørretlykke!

 

20231129_102250.thumb.jpg.dbb6688bba07d012b4a49354e0c3780b.jpg

Over: New Zealand har variert og flott natur. Noen ganger må man bare ta en pause, for å nyte utsikten.

 

20231204_211855.thumb.jpg.0b4f6a91f8104539f7e0f802887d2174.jpg

Over: Jeg bodde ofte i campinghytter. Men også en del i mitt Durston X-Mid 2 Solid telt. I vannet ved siden av gikk for øvrig noen ørreter og vaket.

 

20231112_074141.thumb.jpg.fc17f1fb2d0f9388be253275b5ee7227.jpg

Over: Vis alltid hvor du fisker. Oppstrøms eller nedstrøms? Skriv en lapp og legg i frontruta. Har du glemt penn og papir, finnes det alltids nødløsninger.

 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-6.jpg.431517c6ca22d73bc6249e3cb5094ef7.jpg

Disse villgeitene lokket jeg til meg, langt ute i bushen. Heldigvis for dem var ikke rifla med på turen.

 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-19.jpg.98a7a91a9636b8eb37909884fca5af6e.jpg

 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-20.jpg.a03d1e244d975b63c6df70a4ed33a054.jpg

 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-125.thumb.jpg.5b36c475f7b5990607f4c71484c4d059.jpg

De sa at veien egnet seg for tohjulstrekker. Det gikk heldigvis bra.

 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-29.thumb.jpg.6de8064283c29befb979fbdf175145ae.jpg

 

Skjemkrmbilde.thumb.PNG.18636b8a8c7d577ff5e3a1097ba8c628.PNG

 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-47.thumb.jpg.62d51c3a0c475a5de83ac7da6def0499.jpg

 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-38.thumb.jpg.69e68170e115d47c238dd28b577a505e.jpg

 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-70.thumb.jpg.5534d0cec1c520fca55b6797c3f490ac.jpg

 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-140.thumb.jpg.79a7e5760c69cb734dc52e68b89a87c3.jpg

Over: Hvor går ferden? På New Zealand er man aldri langt fra ei god ørretelv. Man må bare huske å nyte hele turen, mens man kan. Også når man ikke får fisk.

 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-120.thumb.jpg.264f8b6456854e8ab8ff5bc225eee99c.jpg

 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-15.jpg.217a0e19bcdb3ab5abcff68949618501.jpg

 

bnbnkjkuhnbnbnbnvdnmn-17.jpg.2c89fea8ec24e6d44c1615f7eb95632b.jpg

En fin ørret landes i paradis på jord. Tross noen skuffelser underveis, ble det en flott tur på gamle trakter.

 

THE END

 

Edited by Kim Roger
  • Like 16
Link to comment
Share on other sites

@Eirik Rusten Takk for det. Startet i det små, men ballet på seg mer enn planlagt. Men greit med litt flere perspektiver på turen og opplevelsene.

De to siste bildene får jeg ikke fjernet, av en eller annen grunn. Popper opp hver gang jeg fjerner dem og lagrer. En bug, sikkert.

Edited by Kim Roger
Link to comment
Share on other sites

Kim Roger skrev (1 time siden):

De to siste bildene får jeg ikke fjernet, av en eller annen grunn. Popper opp hver gang jeg fjerner dem og lagrer. En bug, sikkert.

Hvis du har lagt til bilder som ikke skal brukes, må de fjernes fra listen over bilder under innlegget når du er i redigeringsmodus

Link to comment
Share on other sites

  • 3 weeks later...

Flott rapport! Vi har akkurat kommet hjem fra NZ, og jeg kommer ikke til å skrive en like god og innholdsrik rapport som deg. For vi fikk en vanskelig tur fiskemessig pga vær og litt annet ymse.
En ting skal jeg si med en gang, takk til all vanvittig nyttig og bra info fra tråden "Planlegger tur til New Zealand 2024 tips tas gjerne imot!"
Uten den infoen og hjelpen hadde jeg blitt skuffa, og tror faktisk min kamerat hadde gitt opp fluefiske etter NZ😅

 

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

×
×
  • Create New...