Gå til innhold

Vinnerliste

  1. Jarle TL

    Jarle TL

    Medlem NFF - Standard


    • Poeng

      22

    • Innlegg

      1 425


  2. Truls

    Truls

    Medlem NFF - Standard


    • Poeng

      16

    • Innlegg

      5 256


  3. Rune Stokkebekk

    Rune Stokkebekk

    Administrators


    • Poeng

      10

    • Innlegg

      6 141


  4. Eirik Rusten

    Eirik Rusten

    Administrators


    • Poeng

      9

    • Innlegg

      3 595


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng siden 28. feb. 2024 i alle områder

  1. Da ble det endelig et flytende fremkomstmiddel på meg igjen. Mange år siden jeg hadde bellyboat, og har savnet å komme meg ut på vannet noen ganger. Eller bare kunne forflytte meg til andre siden av vannet eller elva. Nå kan vulgataklekkingene bare komme!
    8 poeng
  2. Heisann, Her kommer en liten rapport fra turen min med kollegaer tidligere denne uka. Jeg dro i forveien og fikk et par dager ekstra før storinnrykket kom med salgsteamet i Guideline. Vi har salgsmøte hvor vi alle er med fra både produktutvikling og salg. Jeg var med som medhjelper fra utvikling, gaid og opplæreringsansv. Jeg møtte kompisen Miguel forrige fredag og fikk en sterk start med en fisk på 2kg blank (fikk forresten en til på samme str. i samme hølen ons, ikke samme fisk). Kom ikke ned før i 5tia og da er det 2t til det begynner å bli mørkt. Rakk ene fisken før det faktisk pissregna og vi rusla til hotellet. Denne fisken lurte jeg på en Guumaur krok 16 (funker over alt 😉 ).Var litt forhold for noe tungt i filmen med lett regn og dårlig lys... Lørdag gikk med til å rekognosere elva, finne strekker som kunne funke på ekstremt lav vannstand. Det er krise i Catalonia nå med vannmagasiner som knapt har vann. Disse magasinene som Rio Ter har forsyner Barcelona med drikkevann og bønder med vann til vanning som sommeren. Nå spørs det om de kan kjøre mer vann kommende sommer som nok er litt av fundamentet for å ha en bra ørretstamme i elva. Det kan fort bli katastrofe og total fiskedød. Det er vel 3de året på rappen hvis ikke 4de som det knapt har regnet i dette området, et område som er nedbørsfattig fra før av. Ellers i Spania i nord og vest er det faktisk mye vann, mer enn på lenge og elvene er ufiskbare (åpner ikke før april) og det er snø i fjellet. Lover bra der og magasinene er fulle. Vi fant noen få strekker med vakende fisk og få aktive fisk sådan. Såpass få bra strekker at det ble trangt om plassen, vi er ikke alene i elva. Og på den kvoterte sona med 16kort var det kun et strekke på kanskje 1,5 av 5km som var fiskbar. Veldig lite insekter og knapt noen klekking å snakke om. Det var faktisk vårfluene som bidro til et kort kveldsfiske mellom 6-7. Ellers på dagen var det noen raptusser med litt døgnfluer i 1-3tia og litt mygg om morran. Men, som sagt forhold som krever mye jobb for å fange. Luska meg til en fin prikkefant i solsteika som jeg spotta på søndag, den vaka ikke men etter en liten taktisk vurdering satte jeg på en minizonker type dirty yellow og presenterte den for fisken som sto på bunn å stura.. MZ funker også i Spania. 1,7kg. Gutta kom på søndag ettermiddag og vi dro tilbake og joina dem. Tok med noen i elva og snakket om forhold etc. Dagene gikk til å gaide litt, fiske litt/fange, spise god mat og drikke nok god vin. Fluer jeg fanga på var: Guumaur #16, Parachute Caddis #12-14, Shuttlecock #18, Cdc & Organza Spent #18, Compara #18, F-Fly #20. Det var en deilig start på en ny sesong, selv om fisket ikke var så bra som i fjor. Men klager ikke når man fanger fisk +1kg hver dag. De fleste lå mellom 1,5 til tett oppunder 2kg. Noen på 2kg og kanskje en av gutta fikk en som bikka 2, men usikkert.. Trur jeg fikk de 2 største 🙂 Nå er det bare å gnu, binde... Og se fram til medio april... Skal luske meg over til England for å kjøre demo sammen med kollegaer. Og da blir det også et par fiskedager.. Så får vi se.
    5 poeng
  3. Sykt dyrt å vente på våren
    5 poeng
  4. Årets første tur etter SØ på lørdag. Indre Oslofjord. Noe kraftig vind fra sør, litt farget vann og skiftende skydekke. 4 grader i vannet. Hadde ett napp med følgefisk uten å få mer kontakt med den. Mye kjemping mot motvind i sydvendte bukter. En fisk på 7hg i håven. Den tok en Vaskebjørn på ganske grunt vann. Skikkelig flott kondisjon og en skikkelig fighter. 20240323_173222_1.mp4
    4 poeng
  5. En liten tur i fortsatt iskaldt vann. Men det var jo meldt så fint vær, og det var sol og frisk luft som var eneste motivasjon for turen egentlig. Det var lite liv langt ute mot åpen sjø, men plassen ble valgt for natur, ikke mengden fisk. Ble to stk på et par timers tur. Ikke værst det.
    4 poeng
  6. Endelig: Scott Fibertouch 754/3.
    4 poeng
  7. Sånn blir det ofte når man er fluefisker. Jeg har sett værre. 😅 Gi det et par år så ser det sånn ut...
    4 poeng
  8. Takk for en bra helg folkens! Veldig inspirerende å befinne seg i en boble helgen gjennom, omgitt av folk som er like interesserte som en selv. Flotte foredrag av Erlend (euronymfing) og Svein (fluefiskets historie, samt fiske i USA). For en positiv stemning! Og takk til styret som organiserte dette. Gleder meg til neste år!
    3 poeng
  9. Ringerikes Sportsfiskere arrangerer foredrag med Erlend Vivelid Nilssen den 21. mars i klubbens lokaler Tyrimyrveien 2, Hønefoss. Se https://www.facebook.com/events/3612701889047014/ for mer informasjon!
    3 poeng
  10. Hurra! Nå er det like før. Alle har blitt fordelt rundt på rommene, og du vil få informasjon om hvor du skal ligge når du kommer til Åstjern. Har du glemt å be om å få sove på samme rom som BFF'en? Det kan fortsatt være mulighet, så send meg en melding. Oppmøtetid på Åstjern er mellom kl 16 og en stund før kl 20 (foredrag). Når du kommer dit finner du en i styret slik at du kan registreres, og få vite hvor du skal sove. Det er sikkert flere som har noen teknikker eller fluer som vises rundt omkring på bordene, så her er det bare å følge med, spørre og evt tilby å vise sidekompisen et triks eller to. Om du trenger hjelp til noen grunnleggende teknikker, er sikkert de fleste interessert i å hjelpe deg. Er bare å spørre! Hva bør du ta med deg? - Bindesaker (duh). Skulle du glemme noe, så får du sikkert låne noe. - Skjøteledning og lampe. Er du som meg så trenger du 89 millioner lumen for å klare å binde på krok 4, så medbrakt lys er lurt. - Sengetøy eller sovepose. Det er dyne og pute der, ta eventuelt ditt sengetøy over beskyttelsen som allerede er på. - Ta med egen mat til frokost, lunsj og kvelds. Det er kjøkken som vi kan lage mat på. På lørdag vil det bli servert middag: Pulled chicken burger med hjemmelagd brød (kommer også til å være noen glutenfri) og masse tilbehør. Er du veldig allergisk mot noe som kan bli servert, er det kanskje lurt med medbrakt middag. - Drikke. Vi har lov til å nyte medbrakt, så her kan du ha med dine favoritter. Er ikke langt til Brandbu, så er du tom for noe på lørdagen kan det vel svippes ned en tur dit for å fylle på. Antar at det finnes en plass der som i det minste selger en Ringnes eller to. - Godt humør og ørepropper Parkering. Det er en stor parkeringsplass utenfor tunet som brukes. Vi kan ikke parkere inne på tunet, da brannvesenet ønsker fri adkomst der. Det er forresten bomavgift på skogsveien - lurt med samkjøring.
    3 poeng
  11. Oppfordrer alle som kjører etter gps om å bruke veien som går via Brandbu sentrum. Da er man trygg på å komme frem og ikke sitte fast på en dårlig brøytet skogsbilvei 👍👍
    3 poeng
  12. Denne tråden fortjener et comeback. Kunne vi ydmykt få be om et gjensyn med Rune & Robban på Danicatur og fanger ørret med gulrotflua? Veldig feelgood-snutter som ga mye i en typisk mars-abstinens ☺️
    3 poeng
  13. Man trenger alltid en ny steng! Problemet er ikke mengden utstyr, men tiden og muligheten til å bruke alt sammen 😉
    3 poeng
  14. Har sett div utgaver å kaste uten fluestang, men denne viser hvor effektivt dobbeltrekket og god teknikk er. Kanskje ikke noen god måte å kjøre fisk på samtidig et lite skudd mot at markedsføringen av at akkurat den fluestanga er alfa og omega for et vellykket og presist kast. https://www.facebook.com/Karlssoncaster/videos/725136992751699/?idorvanity=1549343761904061
    3 poeng
  15. Sånn passe med BWO-duns… (som om j ikke har slike i boksen fra før
    3 poeng
  16. Fredag kl 2000 kjører vi igang dette på Åstjern:
    3 poeng
  17. Nope. Forstår at det går fint, men det krever vindstille vær eller anker. For mitt bruk handler det mest om å kunne padle over til andre siden. Der vaker det alltid mye mer 😅
    2 poeng
  18. Takk det samme. Masse fine folk 👍👍
    2 poeng
  19. Det har jeg også 😁 Jeg lærte en slags matematisk formel for det der en gang, og den er noe sånt som Behovsprøvd antall = x+1 og x tilsvarer naturligvis alltid "dagens antall"
    2 poeng
  20. Fantastisk teknikk! Det ska'n ha!
    2 poeng
  21. Jeg ville heller ikke gitt slepp på min lille (????) kolleksjon av fluestenger, samtidig minner videoen meg på at rett teknikk er det viktigste. Noe å minne meg selvpå hvis / når ting butter engang i blant når man er ute å kaster på drømmefisken. Tid for å ta fram stanga for å trene litt nå gitt.
    2 poeng
  22. Nei, vi trenger i utgangspunktet ingen fluestang, men den gjør det lettere, og mer morro både mht kasting og ikke minst kjøring av fisk. Jeg gir ikke fra meg fluestengene i hvert fall. Livet ville blitt fattigere uten.
    2 poeng
  23. Fluorcarbon som i "fiskesene" består ikke av samme emner som bla. brukes i tekstilindustrien (PFAS). Fluorcarbon sene består av PVDF (polyvinyldenefluorid) og dette er for øyeblikket ikke på ECHA (Europeiske Kjemikalie Inspeksjonen) sin SVHC-liste (Substances of very High concern). Men, PVDF inneholder fluor og kan ha liknende egenskaper. Det påståes dog at dette i fast form ikke utgjør fare for "lekkasje" i miljø og mennesker som i produkter med PFAS. Når det er sagt så skal vi ikke se bort i fra at det havner på ECHA sin liste og da er det kjørt! Uansett om man bruker monofil nylon eller FC... ta med det du kapper av hjem! Begge deler brytes ikke ned i vår- eller våre barns levetid.
    2 poeng
  24. Har du prøvd å fiske fra en slik?
    1 poeng
  25. Gratulerer så mye! Hatt det fint i vinter den ørreten der 😁
    1 poeng
  26. Da har jeg bestilt den! 🙂 Ser det var flere farger ja, men foretrekker nøytralt slik at stanga og snella kan skille seg ut mer, hehe 😉
    1 poeng
  27. Spania har mye å by på for ørretfiskeren og sesongen er lang. I Catalonia kan man fiske nesten hele året visse plasser. Ellers er det April til Oktober som gjelder i Leon, Asturias, Baskerland.. Jeg er redd Spania er i ferd med å bli en liten vane... 4de turen nå på 1,5år. Jeg har såpass gode kontakter der nå at er det folk her som er sugne på tur så har jeg venner som kan hjelpe til med full pakke. Bo, Guide, Pick up flyplass... En av gutta har kjøpt 2 leiligheter i Leon som han nå bruker til Guiding og låner ut til kompiser når han ikke gaider... Samt at han parallelt med dette bygger en helt ny fiskelodge. Det er mye regler og fiskekort her og der, visse plasser er så og si utilgjengelige uten at de nødvendigvis er så himla mye bedre av den grunn. Og for en som skal ned første gangen og ikke kan språket i tillegg så er det ganske vanskelig å vite hvor man skal dra.
    1 poeng
  28. Takker Jarle! Det var ganske spenn på hva fisken ble tatt på, er jo ofte sånn over alt. Og noen fisker skal ikke ha en dritt, de er litt picky der. Spiser mye smått jævelskap som er umulig å se, mistenker at de av og til bare spiser noe bøss som kommer. Står å niglaner ned i elva og ser ikke annet en skit.. og de maskinvaker og er utilnærmelige inntil det er plutselig noe som er bra nok etter ørten fluebytter 😄
    1 poeng
  29. Fy flate, så nydelige ørreter! Gratulerer med tidlig start og svært habil fanging! Veldig kult at du deler hvilke fluer som fungerte på forholdene. Det gir inspirasjon!
    1 poeng
  30. Hvis den skal brukes til både SØ og i marka ville jeg gått for en medium med kort håndtak. Den er stor nok til de fleste situasjoner. https://flyfisheurope.com/mclean/mclean weigh landing nets/short handle weight nets/product/MA-111 Jeg bruker small i marka pga at den er mindre og lettere å ta med. Medium til alt annet. Gumminett er gull. Kroken fester seg ikke, den er skånsom for fisken ved c&r, og den lukter ikke. Skyll håven og inne i vekten etter bruk i saltvann. Tørk godt før du dytter inn vekten.
    1 poeng
  31. Flott å være i gang da
    1 poeng
  32. Tid: Fredag 15 mars kl 1600 til søndag 17 mars kl 1200 Sted: Åstjern, Brandbu (80 km fra Oslo) - https://astjern.no/ Påmelding: Ledige plasser: Velkommen til en hel helg med fluebinding for alle medlemmer! Fluefiskesiden gjentar suksessen fra arrangementet i 2023. Vi har igjen booket Åstjern, og satser på en like fantastisk helg i 2024. Vi gjør et forsøk på å samle alle fluebindere i spisestua og peisestua, slik at vi sitter mer samlet. Foredrag og binding på storskjerm tar vi nede i skolestua. Merk! Du trenger ikke å være spesielt erfaren fluebinder for å være med, her er absolutt alle velkommen - også fullstendig nybegynnere! Trenger du hjelp til noe, så sitter det mange klar til å vise teknikker og mønster. Vil du bare se på, prate litt og drikke en øl eller fire, er du likevel velkommen. Det er selvfølgelig også mulig å låne utstyr. Da vi har leid stedet som selvhushold, har vi anledning til å nyte medbrakt 🍺🍷. Det vil bli servert felles middag lørdag. Det er overnatting på stedet. Ledige plasser vil være oppdatert til enhver tid øverst i innlegget her. NB: Husk lampe og skjøteledning! Fredag Kl 1600: Oppmøte kan begynne; registrering, innkvartering og klargjøring av bindestasjon Kl 1955: Velkommen med Eirik Rusten (praktisk info, allsang, alternativ dans) Kl 2000: Europeisk nymfeteknikk med Erlend Vivelid Nilssen Lørdag Kl 0715: Skolestua er åpen for binding på storskjerm. Programmet oppdateres fortløpende med navn og fluer. Kl 1300: Jarle Larsen binder vulgataklekker Kl 1700: Anekdoter om fluefiske og fluebinding før internett Kl 1900: Middag serveres Søndag Kl 1200: Avreise (Tidspunktene kan endres!) Priser: Egenandel 250 kr gjelder som påmelding og dekker opphold, foredrag og middag lørdag. Arrangementet er kun for medlemmer, men medlemskontingent er usle 150 kr pr år som kan betales før påmelding (klikk her for å bli medlem først da) Innkvartering: Det er totalt 22 soverom som de påmeldte deler på. Ha med sovepose eller sengetøy (det er dyner og puter der). De som vil dele rom eller hytte sier fra, ellers blir man bare plassert rundt litt sånn vilkårlig (blir hengt opp oversikt). Veibeskrivelse: Se astjern.no for veibeskrivelse. Vi anbefaler at flere kjører sammen, så avtal med andre på forumet. Kjøkken: Vi har storkjøkken tilgjengelig så her kan man lage seg mat når man måtte ønske. Bortsett fra middag lørdag må du ordne mat selv. Vi rydder og vasker selvfølgelig skikkelig etter oss her. Utvask: Vi trenger ikke å vaske, men som de voksne og flotte menneskene vi er forlater vi stedet så skinnende flott som mulig. Dyr: Hund kan være med, men har ikke adgang til hovedhuset. Pass på at det er greit for de andre i hytte/rom (spør i tilfellet du må vite hvem du er på rom sammen med). Og at den ikke står og uler hele natta
    1 poeng
  33. Kult! Ta en tur til Lutvann i månedsskiftet mai/juni. Da får du god bruk for den.
    1 poeng
  34. Klarer ikke å være der kl 16 må fikse bremser på bilen håper å være der rund 18-19 tia
    1 poeng
  35. Knytt fasan ser fint ut og er lett å jobbe med. Derimot er holdbarheten ganske dårlig. Faux bucktail er vanskeligere å jobbe med, og svært glatt ved innbinding. Men det går ikke i stykker selv ikke i tennene fra en grov ørret. Jeg har i hvertfall gått helt over på Faux B
    1 poeng
  36. Med flere stenger, blir den prosentvise økningen i stangsamlingen mindre. n/n + 1/n = n+1/n ~= n/n I mange sammenhenger er dette en god tilnærming til virkeligheten.
    1 poeng
  37. Så lenge det er hjerterom, er det plass til en ny stang.
    1 poeng
  38. Egenbygget teller ikke. De kan man ha sp mange man vil av
    1 poeng
  39. Men desto bedre blir det når den kommer! 👍
    1 poeng
  40. Fantastisk 😀😀✌️✌️
    1 poeng
  41. Har tenkt å lage meg litt spente spinnere med cdc som vinger, er mest fan av hackle men på små så kan de gå an synes jeg. Satt her å fikla litt og fant ut at jeg skul droppe hele vingespisser og kjøre fibre. Så da ble denne varianten til og kanskje det er noe som kan inspirere til no. Prinsippet er enkelt for vingen/thorax som er hele poenget her. Binder inn en bundt med cdc, tykkdelen av fibrene pekende fram, 3 harde surringer, så reiser alt opp med surringer midt på kroken. Nå kjem splittern som skal dele bunten i 2 like deler til hver side. Jeg bruker dry wing og her kan man bruke farger som passer til lysforholdene. Etter å ha splittet legger jeg en runde tråd rund hver vinge før jeg dubber thorax på kryss. Bretter så over splittern igjen og binder den fram til øyet og så noen surringer tilbake mot thorax slik at du reiser den opp. Kapp til passe lengde.
    1 poeng
  42. Da har jeg omsider fått tid til å taste meg gjennom en liten oppsummering av NZ-turen før jul. Regner med et par reiseklare New Zealand-turister på forumet vil sette pris på noen ord og bilder, før dere straks setter kursen til andre siden av jorda. Ørretfiske på New Zealand er i mine øyne det ypperste innen fluefiske. Så forventningene var store, og planer lagt på detaljnivå. Ble de innfridd? Svaret er delvis... Årets ørretfiske på New Zealand ble en severdig blanding av glede og frustrasjon, slit og suksess. Litt som det bruker å være, med andre ord. Jeg skal fortelle litt om det viktigste jeg sitter igjen med fra turen. PS: Ønsker du tips til å planlegge ørretfiske på New Zealand? I denne tråden står mange praktiske råd for en reise nedover. PS2: Denne teksten ble veldig mye lenger enn planlagt. Men det får så være. Jeg har ikke tenkt å skrive kronologisk fra hele reisen, som fant sted i november og desember 2023. I stedet vil jeg trekke fram noen stikkord, som oppsummerer mye av det jeg opplevde og følte underveis, samt dele noen erfaringer og råd. Stikkord 1: Hjemmebane To døgn. Det er tiden det tar å reise fra Trøndelag til Waitaki Valley. Denne gangen via Amsterdam og Guangzhou i Kina. Jeg nevnte det i Kennys tråd om tips til ørretfiske på New Zealand, og gjentar det gjerne: Tynn merinoull er det beste klesplagget som finnes. En Icebreaker Tech Lite II eller Devold Breeze T-skjorte under ei tynn fleecejakke, og du har funnet de mest komfortable plaggene å reise langt med. Gjerne med en lett softshell-bukse på beina, og et par pustende gore tex joggesko nederst. Tynn merino er så lett og behagelig at du knapt merker stoffet mot kroppen. Det svaler huden når det er varmt, og holder den varm når det er kjølig. Og når man reiser, er det nydelig med et plagg som knapt lukter. Det er godt nytt både for egen og andres del, spesielt med uendelig lange flyturer og intime seterader. Det er kjekt når man reiser rundt på New Zealand også, siden det tar mange døgn før man kjenner antydning til kroppslukt. Glimrende for svinepelser og andre som liker å dusje sjelden, altså. Så får det heller være at plaggene koster skjorta og litt til, og er skjøre som spindelvev. Men verdt pengene, det er de så absolutt. OK, jeg skulle vel si noen setninger om min hjemmebane. Jeg må bare fortelle at New Zealand gjør meg oppriktig glad. Å se de sørlige alpene fra flyruta bringer fram minner fra da jeg bodde her, og fra senere turer. Det føles som å komme hjem. Etter 45 timers reise er det rett på leiebil med rattet på feil side, og kjøring i venstre felt. Med 12 timer tidsforskjell i hodet. Men de få timene sørover mot den første campinghytta gikk helt fint. Det er godt å være tilbake. Flere ganger under oppholdet tar jeg meg selv i å bare beundre landskapene rundt meg, og trekke pusten dypt. Jeg synes seriøst at New Zealand har en egen duft, som jeg elsker å trekke langt ned i lungene. Vel, det er sikkert bare ett eller annet som blomstrer et sted. Eller så er det bare i hodet mitt. Ja, jeg er litt sær. Duften av New Zealand føles sterkest når jeg befinner meg i de vakreste dalene, som gjerne har snødekte fjell i bakgrunnen, og med en sakteflytende ørretelv som svinger seg rolig forbi. Er det sol og vindstille i tillegg, glemmer jeg ofte å fiske, men lar heller blikket vandre sakte rundt, mens jeg nyter de vakre elementene rundt meg. Slike øyeblikk fyller hele meg, bringer fram gode minner og får meg til å smile bredt. Og som sagt, gjør at jeg trekker pusten dypt og lenge. Gjerne mens jeg strekker armene langt ut til siden. Jeg føler meg litt som en narkoman, når jeg inhalerer denne duften av paradis. Bare at denne lukta har ingen bivirkninger. Bortsett fra at jeg får veldig lyst til å reise tilbake. Hjemmebane er også å reise til gamle trakter, hente turutstyret til en lokal bekjent, og fiske på “mine” fiskeplasser. Da jeg bodde på New Zealand i 97/98, var jeg i starten ganske grønn på elvefiske med flue, og lærekurven ble bratt. Jeg var mest vant til stille vann i Trøndelag, samt laks- og sjøørretfiske. Men gradvis avdekket jeg flere av feilene jeg gjorde, og fangstene steg i takt med mer erfaring og kunnskap. Den gangen fisket jeg med altfor tykke og korte fortommer, brukte aldri indikator og oppsøkte plasser der alle andre fisket. Jeg skal ikke skryte på meg å være ekspert i dag heller, men som en middels fluefisker og fluekaster får jeg nok ørret til å berge mange av turene mine. Og jeg har, i all beskjedenhet, blitt godt kjent i landet og med fisket. I starten av min New Zealand-karriere var det ikke likedan, bortsett fra én ting jeg derimot brukte å lykkes med, når resten feilet: Vårflueklekkingene i Waitaki River! Jeg bruker egentlig aldri å navngi elver på New Zealand. Jeg liker heller ikke å legge ut bilder som viser hvor jeg fisker. Høyt fiskepress gjør at elvene og fisket må beskyttes så mye som mulig. På de siste reisene mine har jeg vel heller ikke publisert noe på Facebook. Men nå skal jeg gjøre et unntak, og fortelle om det som er favorittelva mi på New Zealand, og for øvrig overalt. Akkurat det handler om en blanding av kvalitet og nostalgi. Waitaki betyr “the river of tears” på maori, og forteller historien om gudesønnen Aoraki. I denne maori-legenden er Aoraki sønn av Papatuanuku og Raki, som var “jordens mor og himmelens far”. Aoraki og brødrene løp en dag rundt i høylandet på det sentrale Sørøya, da de plutselig ble gjort til stein. Slik ble de atskilt fra foreldrene sine. Aoraki ble til et stort fjell, som i dag er mest kjent som Mount Cook, New Zealands høyeste fjelltopp. Men maori-navnet Aoraki lever videre, og brukes også ganske ofte. Fjellene rundt Aoraki er brødrene, som også ble gjort til stein. Aoraki ble for evig atskilt fra foreldrene, og har siden grått sine tårer utover landskapene i Mackenzie country. Disse tårene flyter hele veien til havet, som elver og vann, der Waitaki River er deler av denne sorgtunge ferden. Waitakielva er derfor tårene til fjellet Aoraki/Mt. Cook, noe som har gitt elva sin betydning; “the river of tears”. Det er denne vakre elva, som fløt rett forbi hjemstedet mitt, som har gitt meg flest minner på New Zealand. Waitakielva er ganske bred og dyp, og tilbyr typisk fiske i stor elv. Den er aller best fisket fra båt. Men elva er også såkalt “braided”, og tilbyr samtidig finfiske i små sideløp, noe mange ikke er klar over. I ett av dem traff jeg denne gangen på en ørret som kom sigende opp bak noen busker. Jeg snek meg bort til bredden foran buskene, i retningen ørreten svømte. La ut tørrflua med et diskré pil og bue-kast på kloss hold, og ventet noen lange øyeblikk, mens jeg stod urørlig halvveis bak krattet. Hodet til ørreten kikker snart forsiktig fram rett nedenfor meg, på drøyt to meters hold, før den stopper helt. Det føles som om vi ser rett inn i hverandres øyne og dypere indre, noe vi kanskje også gjør. Men jeg står helt stille. Noen lange sekunder senere beveger ørreten seg sakte bort til flua, mens jeg knapt tør å trekke pusten, før fisken forsiktig gaper over åtet. Det var kanskjet tilslaget som ble for hardt, eller kroken som var litt for svak. Uansett, etter noen kraftige plask og et hopp som nesten gjør meg våt, retter kroken seg og fisken blir fri. Litt nedtur. Men etter et øyeblikks tomhet, føler jeg mest på takknemlighet. Et slikt indianerfiske er utrolig spennende, og en givende del av Waitaki River, som mange går glipp av. Vårfluene, ja. Waitakielva har noe av det beste vårfluefisket på hele Sørøya, et fiske som også er overraskende lite kjent. Jeg var her derimot flere ganger i uka, en hel fiskesesong, som oftest fra litt før det ble skumt om kvelden. Våpenet var min nykjøpte St. Croix 9-fot fluestang i klasse seks, mens ammunisjonen het Pheasant Sedge og Deer Hair Sedge i kaliber 12. Den første flua var konstruert av meg, basert på forbildene i Waitaki River, og er fremdeles den beste vårflueimitasjonen jeg noen gang har fisket med. Noen ganger satte jeg på en March Brown våtflue under tørrflua, for å øke sjansene for fast fisk. Å kjøre bort og spankulere ned til Waitakielva på kveldstid ble en kjær vane, og skapte alltid en ekstra sitring i mellomgulvet. Belønningen var ofte plaskevak på kort og langt hold, og i mange retninger, før ett av dem smalt akkurat der flua mi var. Det var gode tider. Utsikt over Waitaki River. For min del kan lite måle seg med "the river of tears". Noe av det første jeg gjorde på denne New Zealand-turen, var å dra tilbake til de gamle jaktmarkene ved Waitakielva. Årene har dessverre forandret mye langs de lokale elvene, og steder jeg brukte å fiske, er nå gjenvokst med beskyttende tornekratt. Den sterkt regulerte elva er derimot veldig lav, og jeg får tilgang til flere fiskestrekker utenfor trær og busker. Her får jeg flere ørreter både før og etter mørkets frembrudd. Den første kvelden lander jeg tre regnbuer og en brun, tatt på stripende tørt, i hovedsak en innbydende Devil Bug. I tillegg har jeg en lang strekning med et lengre stryk, som er tiltalende under slike forhold. Insektene klekker gjerne i ustabilt vann, som gjør det lettere å trenge gjennom vannfilmen. Her vil derfor ørretene også samle seg. Den andre kvelden starter jeg i stryket, i god tid før det blir mørkt, og før fluene begynner å danse på overflaten. En gulbrun puppe fisket nedstrøms er effektivt, og gir tre ørreter denne fiskeøkta, den største på to kilo pluss. En bonus er å få fisk på en flue jeg bandt hjemme i vinter, med akkurat dette stedet i tankene. Jeg får sende en liten takk til forumet også, for den ekstra motivasjonen som hjalp meg til å binde mer. Årsaken til at jeg kan nevne denne elva, er at Waitaki River er ei stor elv, med mye bevegelse av fisk. Den er derfor ikke veldig sårbar, i motsetning til andre elver, som jeg ikke kommer til å navngi. Men på hjemmebane reiser jeg selvsagt rundt både her og der, og ørreter får jeg flere av, i ulike elver. Den største var vel en regnbue på drøyt to og et halvt kilo, som tok tørrflua så jeg knapt enset det, men akkurat nok til at kroken satt. Etterpå trakk jeg pusten dypt og lenge, i det som virket som en liten evighet med harmoni. Over: Ei gulbrun vårfluepuppe var riktig oppskrift. Men det visste jeg jo på forhånd. Over: Det kommer alltids en ny kveld i Waitaki River. Over: Regnbueland. Over: Gode tider! Over: En ørret har tatt flua i det sørlige Otago. Over: Kanalene ved Twizel er veldig populære for fiskere. Årsaken er at her bor mange svært grove ørreter. De blir store på grunn av mye næring, ikke minst snegler. Flere av ørretene sper i tillegg på kosten med pellets fra lokale oppdrettsanlegg. Jeg bruker tidvis å ta noen tilfeldige kast når jeg kjører forbi. Kanalene er del av de enorme kraftutbyggingene i Mackenzie country. Stikkord 2: Backcountry Tre elver. Tre drømmer. Tre håp. Jeg hadde planlagt dette lenge. Et stort mål for denne reisen var å vandre langt inn i villmarka, opp noen av de beste elvene for storørret. Dette er det beste av ørretfiske på New Zealand. Jeg har aldri vært noen trofejeger, men liker følelsen av backcountry og stor fisk. Har man fått smaken på kvalitet, vil man gjerne oppleve det igjen. Den første elva kunne jeg av praktiske årsaker kun fiske noen bestemte dager. Jeg hadde planlagt to dager med fiske. Men selvsagt, i dagene før avreise åpnet himmelen seg, og elva steg til en brun og ufiskbar liten flod. Det første av tre håp var slukket. Trøsten er at jeg får dra dit neste gang, når enn det blir. Noen dager senere er jeg klar for elv nummer to. Jeg har tenkt å gå i mange timer, med full sekk (som riktignok veier maks 13-14 kilo). Det går en merket sti oppover, som jeg ganske tidlig mister av syne. Denne ruta er forholdsvis lite brukt, blant annet fordi elva ikke er godt kjent for å ha stor ørret. Og jeg har aldri sett elva vært nevnt i noen guidebok for ørretfiske på New Zealand. Jeg ender etter hvert på en øde gårdsvei, og oppdager snart en rød traktor. Bonden i traktoren spør hva jeg gjør der. Jeg svarer ydmykt at jeg er på vei til de øvre delene av elva, men åpenbart har mistet stien. Jeg føler meg litt som den minste av bukkene Bruse. Det viste seg dessverre at jeg har møtt trollet. “Ja, åpenbart”, svarer bonden hånlig, med et blikk som øste av forakt. Jeg har fortrengt den påfølgende samtalen, men husker bruddstykker av bannskap og hat. Jeg prøvde å forklare at det var en beklagelig tabbe å havne på gårdsveien hans, som man skulle tro var belagt med gull. Samtidig var det ikke med vilje, og jeg hadde heller ikke skadet noe. Mannen med ljåen, eller rettere sagt traktoren, var derimot full av avsky. Jeg sa at jeg fikk gå tilbake og finne stien, som han fortalte hvor var. Men nei, det skulle jeg visst ikke. Mannen formante at det var kortere å gå til elva, og følge elvebredden opp dit jeg skulle overnatte for kvelden. Dette var neppe noe vennlig råd. Mannen ville bare bli kvitt meg, og gjerne straffe meg på kjøpet. Men jeg fant da snart elva, og la av gårde oppover den nærmeste bredden. Det var seint på ettermiddagen, og siden elva lå i skygge, var det vanskelig å se elvebunnen. Det var upraktisk, siden jeg noen ganger ble nødt til å krysse vannmassene. Jeg misliker sterkt å krysse elver, så fremt de ikke er rolige og passe grunne. Synet og lyden av ei stri og buldrende elv kan gi meg en klam uro i brystet og magen, iallfall hvis jeg vet jeg skal over. For eksempel som nå. Jeg måtte også krysse elva, som var litt striere og dypere enn jeg ønsket, med en sekk som plutselig kjentes litt tyngre og mer ustabil ut. Et par ganger var jeg rett og slett usikker på om jeg ville bli tatt av strømmene, som presset hardt rundt de litt for tynne beina, og truet med å dra meg av gårde. Det føltes som om vannet stod i ledtog med den nevnte bonden, og gjorde sitt beste for å velte meg ned i det kalde dypet. Men jeg kom meg heldigvis over alle gangene. Det er også tungt å gå på steiner i flere timer. Nedturen ble ikke mindre da jeg kjente noe kaldt og vått på innsiden av vaderne. Mine Orvis ultralight vadere er godt brukt, og nå var de utslitt litt ovenfor skoene. Hullene var ikke store, men nok til at det piplet vann ned i sokkene, og gjorde meg våt. Jeg var lei, men måtte bare fortsette, i håp om å nå leirplassen før det ble mørkt. Det skulle bli ikke bare en kamp mot klokka, men også mot levende tornekratt og tette busker som sperret veien. Flere ganger gikk jeg meg fast, måtte snu, og finne en ny vei rundt veggene av kratt. Da jeg kom fram til leirplassen, blødde jeg både fra armer og ansiktet. Men heldigvis skulle de neste to dagene gi et drømmefiske, med svært stor ørret og mye glede. Trodde jeg iallfall. Neste dag ser jeg at elva er fin. Det er i dag det skal skje. Og i morgen. Fast forward seks timer og jeg har ikke fått en eneste fisk. Jeg har sett noen få, men ikke lurt dem på kroken. Eller jo, det var et par ørreter som tok nymfa. Men jeg tabbet meg skikkelig ut, iallfall på den første. Jeg fisket egentlig på en ørret helt øverst i en liten høl, ved en stor kampestein. Jeg fisker på og forbi fisken, uten suksess. Jeg legger snart et godt kast foran ørreten, men den tar ikke nå heller. Når indikatoren har passert ørreten, holder jeg fremdeles blikket festet på fisken. Og glemmer rett og slett flua som fisker videre ned i kulpen. Jeg har fisket gjennom kulpen flere ganger, men det er selvsagt akkurat nå at en ørret bestemmer seg for å ta flua. I sidesynet ser jeg indikatoren gå under, før jeg løfter stanga på refleks og strammer snøret. Det tar jo alt for lang tid, med alt løssnøret jeg har skapt. Så etter et sekund på kroken løsner festet, og fisken er fri. Det var en amatørmessig tabbe av meg. Jeg går videre med bøyd hode i skam, og lover at det aldri skal skje igjen. Det ble ingen fisker denne dagen, skuffende nok. Jeg så ikke veldig mange ørreter heller. Men neste dag var det nye muligheter. Denne dagen, øverst i de såkalte headwaters, hadde jeg gledet meg til i årevis, og den skulle bli reisens høydepunkt. Jeg skal gjøre smerten kort, for min egen del, og fortelle hva som skjedde. Nemlig absolutt ingenting. Her oppe i det aller helligste, så jeg bare noen veldig få ørreter, og ingen av dem ville bite. Du går i time etter time, og stirrer hardt ned i elva. Inn i elva. På utikikk etter en skygge, en bevegelse, en form blant former. Etter noe. Men dette er en vanskelig hobby. Noe av det vanskeligste med ørretfiske på New Zealand er å oppdage fisken. Det kan være lett, men det kan også virke umulig. Spesielt hvis elva har litt strøm. Jeg tror jeg er OK til å spotte fisk, men på denne turen føltes det ikke sånn. Det handler om trening, og det får man lite av som bosatt utenfor New Zealand. Nettopp derfor er de lokale fiskerne ofte dyktigere til å se ørreten, sammenlignet med oss andre. Og på denne turen føltes alt ekstra vanskelig. Det skal sies, og det tror jeg oppriktig, at det var lite fisk i de øvre delene av denne elva, da jeg besøkte den. Dette kan variere. Legg til at jeg slet med å spotte fisk, og at jeg ikke klarte å lure de få jeg kastet på, så ble hele dagen en fiasko. Ja, kort sagt hele den slitsomme turen inn hit. Det eneste lyspunktet var fangstmannen jeg møtte, som jaktet opossum med åte. Dette var det han levde av, etter å ha sagt opp jobben som bygningsarbeider. På turen ut regnet han med å bære 43 kilo på ryggen, der mange av kiloene skulle byttes mot penger, når han var vel framme i sivilisasjonen. Vi utvekslet gode historier og sikkert et par skrøner, før vi ønsket hverandre lykke til videre. Det føltes som jeg trengte det. Et lite far vel, før jeg starter på min lille dagsreise ut fra denne elendigheten. Jeg hørte så vidt lyden av den stikkende latteren til bonden, i det jeg støl og sliten passerte gården hans. Hvis det ikke bare var ekkoet i hodet mitt. Det verste var likevel verken såre bein eller en utslitt kropp. Det som tynget meg langt mer, var vissheten om at jeg ikke hadde fått en eneste ørret. Stikkord 3: Jag etter fisk Jeg trekker pusten dypt og lenge, nok en gang. Jeg befinner meg i en av de vakreste dalene, ganske langt nord på Sørøya. Foran meg flyter en lydløs elv mykt gjennom landskapet, den bærer på historier fra lenge før mennesker satte sin fot her. I dag ser elva stort sett bare fluefiskere, som målrettet haster langs breddene dens, noen av dem med blikket kun festet ned i vannmassene. Det er denne elva, krystallklar og med et skjær av smaragd, som gir liv til den fredfulle dalen. Elveløpet er omkranset av majestetiske fjell, som ofte blåser kraftige vinder fra vest nedover dalføret, som for å beskytte hemmelighetene som bor i elva. Noen ganger derimot, som i dag, er det annerledes. Både dalen og elva har bestemt seg for å vise meg gjestfrihet. Kun en rolig vind kjæler langs overflaten, akkurat nok til å forme ørsmå bølger, men ikke nok til å skjule de forlokkende skyggene der nede i dypet. Det blir en fin dag for fluefiske. I det jeg knyter på riggen, kommer det en bil og parkerer bak meg. En kar på kanskje 30 år stiger ut og hilser. Det viser seg å være en amerikaner, som har vært i landet i tre uker for å fiske ørret. Nå har han kun to dager igjen. På bred texas-dialekt forteller han om vestkysten og flomstore elver, om ørreter som var umulige å få, og at han er her på rekognoseringsreise for seg selv og en kamerat. Og det uten å få en eneste fisk på hele oppholdet. Jeg gir ham flere råd om elver og steder han kan fiske. Jeg håper virkelig at han får ørret på de to siste dagene i paradis. Mens vi diskuterer fisketaktikk og ørret, og jeg gir de rådene jeg kan, sender han lange blikk mot elva bortenfor. Sier at jeg er velkommen til Texas, hvis jeg vil fiske i statene. Kanskje er de andre hotspottene langs denne elva også opptatt for dagen, amerikaneren var litt seint ute. Han ønsker åpenbart å fiske sammen med meg. Det hadde jo vært trivelig, hadde det ikke vært for to dilemmaer. Jeg ønsket nemlig mest å fiske alene. Dessuten hadde jeg nettopp lagt bak meg den tunge backcountry-turen nevnt ovenfor. Ikke nok med det, noen dager senere la jeg ut på flere timers gange til en annen backcountry-elv, min drøm nummer tre. Dagen i denne elva ble også en fiasko, med null fisk på stanga. Deretter var det å traske flere timer tilbake igjen, før jeg utslitt lovet meg selv å aldri besøke backcountryen igjen (det vil jeg selvsagt gjøre). Det var en fattig trøst at de lokale fortalte at elva hadde vært vanskelig hele sesongen. Og at en annen fisker besøkte den lille krystallklare elva dagen før meg, også han uten suksess. Nok en gang var jeg ikke bare tynget av fysisk utmattelse etter hjemturen, men også skuffelsen over ikke å ha fått fisk. Den skuffelsen er større jo mer innsats man legger ned. Og jeg hadde lagt ned mye innsats. Etter disse nedturene ble det noen dager med mye vind og vanskelige forhold, som heller ikke ga den største suksessen. Så her stod jeg, endelig med fine forhold, og foran ei elv som jeg visste var bra. Den trivelige amerikaneren virket enda mer sympatisk enn før. Og jeg skjønte lengselen hans etter å få en ørret, før han reiste hjem. Han begynte også å hinte om at han kanskje burde finne et annet sted å fiske. Jeg nølte med å si noe om temaet, fordi jeg ikke helt visste hva jeg ønsket mest. Å hjelpe den stakkars amerikaneren, som var det åpenbart snilleste alternativet. Eller å tilfredsstille min egen egoisme og lengsel etter ørret, som ikke var blitt mettet på altfor lang tid. Jeg skammer meg oppriktig over å si det, men jeg valgte det siste. Selv om jeg riktig nok også ønsket å være alene, noe som helt klart spilte inn. Men i det amerikaneren forsvant nedover veien i firehjulstrekkeren, kjente jeg en liten klump i magen. Dette var det motsatte av hvordan jeg ønsket å være, og forhåpentligvis stort sett er. Problemet var bare at de siste turene mine, med innsatsen jeg hadde lagt ned, de store forventningene og påfølgende skuffelser, fortsatt lå som et dunkelt teppe i hodet mitt. Jeg kjente en følelse jeg noen ganger får, etter flere dager uten ørret. Et jag... et jag etter fisk. Jo lenger tid det går uten ørret, uansett om det skyldes vær, udyktighet eller uflaks, jo sterkere blir denne urolige følelsen i brystkassa. Ja visst handler fisking om mer enn å fange ørret. Selvsagt gjør det det. Og naturligvis handler ørretfiske på New Zealand om hele pakken, med natur og alle opplevelsene. Samtidig, når man reiser helt til New Zealand, er ørret gjerne en viktig del som definerer både suksess og fiasko. Uten ørret i håven, jo mer kjenner man det trykker inne i brystet. Det starter som en liten uro man ikke helt tenker over. Etter hvert som trykket blir sterkere, forstår man hva som skjer. Man har mistet fokus på å nyte helheten og leve i nået, en svakhet mange av oss dessverre noen ganger har. Derfor er det alltid deilig å lande en fisk tidlig på dagen, noe jeg merker også ved annet fiske. Resten av dagen blir en bonus, og jeg nyter livet og slapper av enda litt mer. Senker skuldrene. Jag etter fisk... det er en uting blant oss fiskere. Og på New Zealand kan man merke dette sterkere enn de fleste andre plasser. På den andre siden, jag etter fisk er også naturlig, for hvem reiser til New Zealand for ikke å få fisk. Uansett hvor fine fjellene er, og uansett om man møter Bill Clinton eller finner et nytt favorittøl, så er det viktigste å få ørret... Tross alt. Som en del av helheten, åpenbart. Men fjerner man fangsten, etter å ha reist halve jorda, vil de fleste kjenne på denne uroen i brystet, på ett eller annet tidspunkt. Selv om kanskje ikke alle vil innrømme det helt selv. Jeg har ennå litt dårlig samvittighet for amerikaneren, som jeg burde ha hjulpet mer, selv om jeg tross alt ønsket og fikk en dag i ro og ensomhet. Jeg håper virkelig han fikk ørret, og de beste opplevelsene i sitt liv, både dagen vi møttes og de to neste. Det får jeg aldri vite. Dagens gode råd er derfor å prøve å nyte turen så mye du kan, også når fisken ikke biter, eller du ikke finner den. Vær bevisst på hva som skjer, når du begynner å føle deg litt nedstemt. Når det trykker veldig lett lengst inne i brystet, og du kjenner denne udefinerte uroen i kroppen, som du ikke helt vet hvor kommer fra. Du har begynt å jage. Jage etter fisk... Over: Inn i det ukjente. Kanskje venter en ørret i det fjerne? Stikkord 4: Stillevannsfiske Det siste jeg vil trekke fram, som har blitt viktig for meg på New Zealand, er fiske i stille vann. Så også på denne turen. Sørøya har mange tjern, vann og pytter som glatt blir oversett av mange sportsfiskere. Jo da, jeg setter også elvefisket høyest. Men fiske i stille vann er en veldig fin forandring. Og ofte trenger ikke ørreten store vannmassene for å bo i et knøttlite og grunt tjern. Man bruker normalt en av to taktikker, men ofte begge. Enten sniker du deg rolig langs bredden, og speider etter ørret å kaste på. Eller så legger du ut flua og venter, som en jeger på post. Fisker du med nymfe, gir du flua en ørliten bevegelse når en ørret er i nærheten, slik at flua løfter seg fra bunnen. En grytidlig morgen befinner jeg meg ved et stort vann, som ligger i Otago, i de sørlige delene av Sørøya. Her, ved utløpet av en innbydende ørretelv, cruiser det ofte sultne ørreter på jakt etter mat. I det fjerne kan jeg se skodda danse lett over deltaet, som gir meg en magisk følelse av ro og sjelefred. Sola bryter så vidt gjennom skyene, og vil nok snart oppløse disen som henger mykt over vannet. Det er slike morgener man lagrer på minnet og husker lenge. De nederste partiene av denne elva splitter seg opp i flere deler, til mindre og sakteflytende smale elveløp, som siger ut i vannet nedenfor. Noen av dem attraktive nok til at ørreter cruiser opp og ned i dem. Jeg vader rolig ut i overgangen mellom ett av disse elveløpene og vannet. I noen øyeblikk holder jeg pusten, for ikke å skremme eventuell ørret i nærheten. Og ganske snart ser jeg en skygge bevege seg sakte over den lyse sandbunnen, som en bonefish på jakt i det karibiske hav. Det er en ørret mellom ett og to kilo. Fisken går en fast runde opp og ned mellom vannet og elva, mens den tidvis vaker på noe jeg ikke ser hva er. Jeg prøver to ulike fluer, uten at fisken bryr seg i det hele tatt. Men den fortsetter å vake sporadisk. Hvis man ikke ser insektet, må man se an vakformen. Denne ørreten tar tørt. På New Zealand er nøkkelen til suksess ofte å gå ned på fluestørrelsen, hvis ørreten ikke tar. Et godt tips er små og svarte fluer. Jeg setter på et hemmelig våpen i boksen, som har gitt meg mange ørreter her nede. Et presist kast, og flua legges på et sted jeg forventer at ørreten vil passere igjen. Det tar kanskje et minutt før den dukker opp. Først går den nedover på andre siden av elveløpet, før den svømmer så vidt uti vannet, snur og fortsetter opp tilbake på min side. Når den nærmer seg flua mi, står jeg som en saltstøtte. Avstanden er kanskje 10 meter, og jeg har ingenting å skjule meg bak. Ørreten siger mot flua, før den åpner gapet og sluker imitasjonen i et arrogant jafs. Tilslaget sitter, og jeg får en givende kamp mot en sprek motstander. En liten tur i håven, og ørreten får svømme videre. Det er fremdeles tidlig, men det føles som sagt fint å lande fisk før dagen har kommet skikkelig i gang. Nå kan jeg slappe av enda litt mer, senke skuldrene og bare nyte tilværelsen til fulle. Jeg vader rundt langs deltaet, mens jeg speider etter flere fisker. Verden er stille og fredelig, iallfall til det kommer et helikopter, som plutselig begynner å plaffe løs med rifle mot en flokk med canadagjess. Det er et uvanlig og fascinerende syn, der vannsprutene står rett bortenfor meg, når kulene treffer vannet. Canadagjess er uønsket på New Zealand, på linje med mange andre fugler og dyr. Det minner meg på at neste gang jeg kommer hit, skal jeg jakte mer. Det er altfor lenge siden sist. Men det blir nok uten helikopter. Over: Morgener som dette gir fred i kropp og sjel. Denne arrogante ørreten falt for ei lita og svart tørrflue. Noen ord til slutt... Jo da, turen ble bra. Ørretfiske på New Zealand er stort sett alltid bra, så lenge man får noen fisker, iallfall. Det ble en rundreise med kontraster, som jeg nevnte innledningsvis. Så var det selvsagt noe småplukk som irriterte. Som håven som ofte hengte seg fast i seg selv, og jeg måtte bruke tid på å løsne nettet, mens jeg kjørte fisk. Hvor mange ganger sa jeg ikke at dette skal jeg fikse til neste gang? Og hva med knutene som tidvis røk hele tiden, uten at jeg skjønte hvorfor? Blodknuter, slukknuter og orvis-knuter... nye snører og fortommer, jeg fuktet knutene og gjorde alt riktig. Prøvde til og med ulike antall surringer og variasjoner. Men noen ganger røk snøret mer enn jeg likte, og på uforståelig vis. Jeg skjønner ennå ikke hvorfor. Andre ganger var fisketurene en kamp mot naturen. Rettere sagt mot stikkende busker. New Zealand har ingen farlige dyr, men tar det igjen i tornekratt og sandflies, selv om sistnevnte var snille på denne reisen. Det meste du ser av busker har spisse torner og pigger, som gjerne kutter opp en blek og naiv turist. Ha det i bakhodet før du prøver å trenge deg gjennom greinene foran deg. Jeg fikk heldigvis ganske bra med fisk, både her og der. Men som nevnt, det var kort vei mellom suksess og skuffelse. Denne gangen ble nedturene litt tunge, fordi jeg hadde gledet meg så mye til noen eventyr, der jeg ofret både blod, svette og sikkert et par ørsmå tårer, uten en eneste ørret i håven. Men slik er livet. Når skuffelsene er store, smaker derimot også oppturene bedre. Spesielt i form av veldreide ørretkubber som målrettet sluker flua, før de raser av gårde mot nærmeste horisont eller tre. Det skjedde flere ganger. Eller menneskene man møter underveis, som setter spor. For ikke å snakke om landskapene, og den gode følelsen av å være på tur. Det siste er kanskje det viktigste av alt. Er det rart man får lyst til å trekke New Zealand dypt ned i lungene? To døgn. Det er tiden det tar å reise fra Trøndelag til Waitaki Valley. Og det er verdt det hver eneste gang. Over: Noen ganger stemmer det meste. Over: Ørretlykke! Over: New Zealand har variert og flott natur. Noen ganger må man bare ta en pause, for å nyte utsikten. Over: Jeg bodde ofte i campinghytter. Men også en del i mitt Durston X-Mid 2 Solid telt. I vannet ved siden av gikk for øvrig noen ørreter og vaket. Over: Vis alltid hvor du fisker. Oppstrøms eller nedstrøms? Skriv en lapp og legg i frontruta. Har du glemt penn og papir, finnes det alltids nødløsninger. Disse villgeitene lokket jeg til meg, langt ute i bushen. Heldigvis for dem var ikke rifla med på turen. De sa at veien egnet seg for tohjulstrekker. Det gikk heldigvis bra. Over: Hvor går ferden? På New Zealand er man aldri langt fra ei god ørretelv. Man må bare huske å nyte hele turen, mens man kan. Også når man ikke får fisk. En fin ørret landes i paradis på jord. Tross noen skuffelser underveis, ble det en flott tur på gamle trakter. THE END
    1 poeng
  43. Måtte lage meg en jigg til isborkrona. Har slipt boret med Bryne og liten fil fram til nå. Så at krona ikke var helt lik på begge sider så behovet for en jigg var nødvendig. Ble løst som vist på bildet. Det som ikke synes så godt er at rør som dremmel slider på er på skrå både oppover mot senter og bakover fra senter for å få rett vinkel som orginal sliping. Må nå bare lage noe som jeg kan finslipe med av type 3-400 papir.
    1 poeng
    Bandt en etter same oppskriften men føttene ble av malingskost!
    1 poeng
  44. 1. start med å binde inn sorte hanefiber som hale. 2. Dubb kroppen. 3. Bind inn polyvingen ved p brette den opp under kroken, og fest med flere surringer. Sur polyvingen sammen i bunn. 4. Fest sort hanehackel i thorax, før du dubber tynt der du skal hackle. 5. Hackle frem til hodet, avslutt med hode og whit finish. Trim lengden på vingen. Krok: Ahrex Dry fly light #14 Bindetråd: Semperfli Nano Silk 30d Svart Hale: Sorte fiber fra hanenakke Kropp: Spirit River UV2 Black Hackel: Whiting Rooster Black Vinge: Polyyarn Hvit Thorax: Spirit River UV2 black Døgnflue eller mygg, varier størrelsen og la fisken bestemme hva den tror den spiser. Jeg velger hvit vinge for å gjøre den mer synlig.
    1 poeng
  45. 1. Bind inn marabou i halen, noen ganger blir de veldig tynne i enden, da kan endene kappes så det blir mer volum helt ut. Test i vann først. 2. Fest inn biot, og taper kroppen. Denne skal være noe tykkere enn hos døgnfluene. 3. Påfør litt lynlim og hackle bioten opp med touching turn, få frem den fluffy kanten på bioten. 4. Bind inn mørk cdc i underkant, og hvit i overkant. 5. Ved hjelp av en dubbingløkke spinner du ekorn/haremaske i thorax, avslutt med hodet. Krok: Ahrex Curved Dry Hale: Marabou Olive Kropp: Biot olive Ben: Cdc Vinge: Cdc hvit Thorax/ben: Natural fur Fox squirrel kjent Staffan Lindstrøm-stil er chuck’n av marabou, denne gir bevegelse uten innsats fra fiskeren.
    1 poeng
×
×
  • Opprett ny...