Stygge Stål - ei flue med en fortid

[André_Brµn]

Stygge Stål

Stygge Stål var ikke som de andre fluene i flueboksen.

Han stod alene, og ble fra starten av forvist til et mørkt hjørne i streamerboksen. Der hadde han stått. Lenge. Sesong etter sesong.

Mange av de andre fluene rundt ham hadde fra tid til annen blitt løftet opp i lyset, og fått sine 15 minutes of fame, og han hørte rykter om store, gule og prikkete ørreter. Men aldri Stygge Stål. Han var nemlig laget av kun stålull. Han hadde av den grunn aldri blitt opptatt i det gode lag. Stålull. Ingen av de andre ville egentlig ha noe med ham å gjøre.

Rundt ham stod fancy fluer i all sin fjærprakt. Hvite, svarte, tanfargede og melerte. Subtilt og nøye bundne fluer som var en estetisk nytelse, synes Stygge Stål, og de fikk alle sin tilmålte fisketid. Og de returnerte ofte ned i flueboksen igjen i all sin praktfulle stolthet. Riktig nok bløte og kvestede, men endog stolte. Stygge Stål ble blank i blyøynene, og håpet det engang ble hans sjanse. Bare én gang. Så skulle han vise dem. Hadde han bare fått en sjanse. Men inntil nå hadde han bare stått i et mørkt nedstøvet hjørne i flueboksen. Og der ble han værende, så det ut til.

Stygge Stål var selv hellig overbevist om at han var predestinert til denne lite glamorøse tilværelsen, bare på grunn av sitt noe uheldige utgangspunkt: Han minnes da han stod der i all sin nakne krok-prakt, som et ungt potensiale i bindestikka, og ventet stolt på hva han skulle bli. Stolt og forventningsfull som bare et 'potensiale' kan være. Så datt realiteten ned som en stein på virkelighetens bryst. Han fikk - alt for skjønnsløst og hastig, og uten feeling fra fluebinderen, etter hans mening - bundet inn en lang stålull-hale. Så, for å gjøre ydmykelsen total, hadde han fått et dubbet, unøyaktig og lite kjærlig bundet hode av opprevet stålull! Opprevet stålull! Det rant en tåre fra det ene blyøyet hver gang han tenkte på det. Stygge Stål hadde ennå mareritt om hendelsen - om natten - selv om han glatt innrømmet at hele tilværelsen hans egentlig fortonte seg som en endeløs lang og trøstesløs natt, der han var forvist til det mørkeste, mest dystre, minst besøkte hjørnet i streamerboksen. Når han var på sitt mest fortvilte, da oppgittheten bare ville skrike: "Kjør på, kom fram!" til sine mest dystre tanker, så drømte han seg bort. At han var en av de tøffe fluene han hadde hørt rykter om - fra andre siden av flueboksen. De som stod linjet opp i topplokket. Topplokk-gutta.

Han hadde hørt det av en grå, sliten Woolly Bugger som stod ved siden av ham. En avdanket fyr, som visstnok hadde en fenomenal karriere bak seg når det gjaldt stor ørret. Men Stygge Stål hadde engang skvattet ned - med et stjålent, umerkelig blikk - og sett at Woolly faktisk var noe rusten i krokbøyen, så akkurat hvor mye han skulle stole på hva denne globetrotteren sa, var han tvilende og usikker på. Det var alltid litt for mye balast og fortid med fluegutta med rustne krokbøyer. Det hadde han lært. Han konfronterte dog aldri den grå Woolly Bugger'n med det. Han bare nøt de fantastiske historiene hans fra "der oppe i lyset, og ut i elva", som Mr. Bugger teatralsk snakket om hver gang han drømte seg tilbake til storhetstida. Som han selv sa det: "Andy Warhol snakker om 15 minutes of fame - jeg hadde to hele fuckings sesonger! And I did it, man." Det lysnet opp i det hvite i blyøynene til Stygge Stål, hver gang den slitne Woolly'n liret av seg historiene.

Han satte etterhvert pris på "good old Woolly", ikke fordi han var kul, men fordi han næret fantasien. Stygge Stål innrømmet glatt at han evnet å se seg selv i fugleperspektiv, og innrømmet glatt at han trengte historiene til Woolly for å gli gjennom dagen, som han sa det. Eller natta. Han visste ikke. Det var en mørk flueboks. Han ble spesielt blank i blyøynene hver gang slitne Woolly fortalte om den gangen elvas største ørret kom bak ham, og rev av halve marabou-halen hans. Og historiene til Topplokk- gutta. Ikke minst historiene til Topplokk- gutta. Det gikk faktisk gjetord om at en av dem, som hadde litt gyllenfargede marabou- fjær, faktisk også hadde blitt forært en gullkrok. Bare for at det fargemessig skulle stå i stil. Gullkrok. "Slå den a, he he!", sa Stygge Stål hver gang Woolly dro historien. Og hver gang, som på bestilling på et bestemt sted i historien ble Woolly litt teatralsk og alvorlig, men fortsatt troverdig hvis man la mye godvilje til. Woolly fortsatte, denne gangen alvorlig og uten latter: "For det var engang - for tre sesonger siden - nemlig en tvillingbror av "Mr. Marabou-Gullkrok". Han var så hot blant ørreten, at et beist røska han ut av tilværelsen på første kastet, sies det. Og siden har ingen sett ham. Ligger sikkert i magan på en 3 kilos er omkvedet som ryster topplokk-gutta." Når den historien blir fortalt, blir alltid grå-rustne Woolly skarp og nærvøs i blikket. Stygge Stål derimot blir salig og lang i blikket. Woolly sier alltid: "Glad jeg gav meg på topp og nyter tilværelsen her". Stygge Stål tenker: "Om det hadde vært meg".

Det blir som sedvanlig er natt. Eller, i hvert fall stille. Begreper som natt og dag flyter ut i den mørke delen av flueboksen. Men som Stygge Stål alltid tenker på slutten: "Den gode samtale må jo en gang ta slutt. Og det hver gang." Sånn er det med den saken.

Stygge Stål er godt inn i drømmen som vanlig om å være en av Topplokk-gutta som frister stor sølvblank ørret i sildrende blanke elver, da han med et våkner av en ulidelig varme. Det er som om hele flueboksen har tatt fyr. Og det har den! Etter alle praktiske vurderinger!! Den er i fyr og flammer. Det brenner! Dritboksen av plast, som han selvfølgelig har havnet i som nedvurdert streamer, smelter og brenner. Med en stygg svart røyk. Stygge Stål ser med en gang at dette ikke blir vakkert. "Blikke vakkert på noen som helst måte", tenker han. Rundt ham brenner maraboufjærene til de andre gutta i alskens farger og ufarger. Topplokk- gutta faller bokstavelig ned på bunnen som fluer. Ja, til og med "Good Old Woolly" har fått brent av den siste rest av respektabel marabou-hale som han hadde igjen. Han sender Stygge Stål et siste fortapt blikk i det det brennende plastlokket faller ned over ham og gir han en alt annet enn heroisk avslutning. Så blir det svart. Helsvart. Ingen ting igjen.

Stygge Stål våkner med ett. Det er som om han har sovet en evighet. Men i det han åpner blyøynene, ser han at alt er forandret. Det er lys. Han ser utover ei elv. I hvert fall det han har hørt rykter om at skal se ut som ei elv. Han kan ikke tro sine egne blyøyne. Det blå der ute sildrer og blinker. Det driver nedover i en vakker dans. Vann! Rennende vann! Som Topplokk-gutta alltid snakket om. Han rekapitulerer alt hva han har hørt om dette, og innser at han er steget ut av skyggen og skuer utover framtiden. Det er nesten så stålulla på kroppen hans rister av begeistring. Men bare nesten. Han innser det, fordi stålulla dessverre er så stiv og ikke kan riste. Men han sier til seg selv: "I prinsippet rister stålullkroppen min. I prinsippet. Og Gud bedre, det er prinsippene som teller, ellers hadde jeg aldri overlevd for å leve dette." Og det er alt han trenger å høre fra seg selv. Så ser han bakover. Ikke bare bokstavelig, men også i overført betydning: I det som ligner en slagmark av brente maraboufjær, smelta syntethår og kaninhårremser. Etter å ha skuet en stund får han perspektiv på det, og ser at det egentlig bare ligger en gjeng utbrente kroker der.

Han titter rundt seg. Det er som en apokalyptisk slagmark. Han føler seg heldig som har overlevd. Med ett innser han også hvorfor han har overlevd og er hel. Han er bundet av stålull. Den kjipe undervurderte stålull-flua. Det er ham. Det eneste i boksen som ikke brant. Det eneste som flammene ikke ville sluke. Flaks i uflaks. Det eneste...ja, han rakk ikke å dra det lengre før han ble heist opp, mot sin prisonerte vilje, og ble bundet til ei gjennomskinnelig løkke av noe blankt monofilament. Så kastet ut i kaldt godt elvevann. Hadde det ikke vært for alt elvevannet som var i veien, så skulle han gjerne ha felt en tåre fra den ene blyøyet sitt. Fra det ene blyøyet sitt.

Stygge Stål

Krok: Hva som helst, bare det beærer de store ørretene som Stygge Stål kanskje er på vei til å ta.

Kropp: Stålull

Hode: Oppklippet og dubbet stålull

Øyne: Øyne. I en eller annen form. Stygge Stål er ikke så nøye på det.

Stygge Stål vil for all tid være beæret om du binder en utgave av ham og prøver på ørreten. [attachimg=1]

André Brun 

[Tore M. Nilsen]

;D

[Anders WS]

Morsomt. Takk for historien

Kunne jo gjordt det skikkelig "Hollywood da, og servert oss en avslutning på historien der Stygge stål tok den største bamsen i klassen

[Gjest Ulv]

Heheh..

"The thing that should not be"

[dilla]

morsom historie, brun

[Tommy Jacobsen]

Genialt Andre, ganske enkelt genialt.

For å hendre din histore skal jeg binde meg en personlig Stygge Stål og ha i boksen.

Maskot på fisketur 

[.JB]

Super. En fin nattahistorie som fluefiskeforeldre kan fortelle med innlevelse. 

[ΛΛЯDΛHL]

I like

[Lillevann]

Veldig bra historie!

(Bare en ting - jeg skjønner at du aldri har satt fyr på stålull.  I mangel av stjerneskudd pleide vi som guttunger å sette fyr på stålull festet til en slynge som ble snurret fort rundt.  Funker som bare det. Jeg er ikke sikker på at Stygge Stål ville klart seg så bra i praksis!)

[Lars Erik Marcussen]

En vakker historie om verdens tyngste tørrflue!

[Roy Ole L. Jakobsen]

haha - artig 

[Thomas a]

;D

[Sigve]

Genialt kompis. Den må nok ikke dra til sjøen å bade. Da "brenner" den opp

[Rune Stokkebekk]

Hahaha! Knallbra kompis!

Så denne før i dag, men sparte'n til det var fred i huset.

[Ola@Skarpen.no]

Nice

[André_Brµn]

Takk for det, karer - moro med litt gøy 

[Rune D]

Hehe,fantastisk fortelling Andrè .

Men jeg er spent på om han klarer å friste noen av de store gutta ......

[André_Brµn]

He he, min far leste nettopp om "Stygge Stål", og han sa følgende - i en treffende kommentar som alltid:

- André, dette er skrevet i solialdemokratiets ånd.

Den så ikke jeg før nå, men har har vel rett 

[SyrDarya]

Best

Sjøl er jeg nøye med å legge de nybunde i flueboksen slik at de kan få noe lærdom av gode veteraner

[saatvedt]

Skalkjøpe inn matrialene i morra , og prøve stygge stål på Sjøørretten.........

når stygge stål hviler i boksen , imellom øktene , skal man ikke se bort ifra at stygge stål kan skifte farge og fiske enda bedre for hver gang han får muligheten.......

Kanskje han vil kjempe blandt de beste i kommende sesong....Hvem vet.

Takk for en knakende god story , og morsom flue.....

Jeg prøver meg på en variant..... ;D

Mvh Espen

[Norway]

Jeg skal "utvide mitt indre landskap" og binde noen varianter av Stygge Stål 

Er det noen som vet om Jernia selger rosa stålull 

Dette blir garantert en killer etter steelhead  ;D

[Gavia]

Bind den med Swint stålull med såpe - da får du flue som har vaska seg...

[Eirik Rusten]

Anbefales det dry dip på denne, eller bare vanlig hjemmebrent?

[ΛΛЯDΛHL]

har et par sånne - bruker tectyl... funker helt greit.

[André_Brµn]

har et par sånne - bruker tectyl... funker helt greit.

Tectyl, Smechtyl Jeg tror Stygge Stål er fornøyd med hva som helst, bare han får se dagslys 

Mann, han er jo undervurdert, synes han